Kalde krigere 

Ledelsen ved Luftforsvarsmuseet og Luftfartsmuseet fikk allerede for to uker siden signaler om at kald krig-prosjektet Isfronten ikke ville få penger i statsbudsjettet for 2013. Champagnen ble således aldri lagt til kjøling, og noe plaster på hovedflystasjons-såret ser ikke ut til å bli satt på av denne regjeringen. Isfronten kunne blitt en ny reiselivssatsing i Bodø, og et minne om en viktig periode i norsk historie. 

Første gang Avisa Nordland skrev om prosjektet var i februar 2006. Da hadde museet planer om en storstilt utvidelse i et nytt bygg på 12.000 m2 hvorav 4000 skulle leies ut til ulike typer næring. Bodø kommune ga tomt og var også positive til delvis kommersiell virksomhet i nybygget, og leieinntekter skulle være en del av finansieringsgrunnlaget. Råbygget var kalkulert til 200 millioner, og utformingen var spektakulær.  

Arkitekt Per Morten Wik sto bak flymuseet, og tegnet forslaget til Isfronten som snart hadde vokst til 18.000 m2. En hvit pyramide ga assosiasjoner til et isflak som skrudde seg opp mot det eksisterende flymuseet, var et dristig valg, og den 50 meter høye pyramiden ville bli et nytt landemerke i byen og bli liggende ved innflygingen til Bodø. Daværende direktør Svein Scheiderbauer så for seg at museets spionfly av typen U2 skulle være kronen på verket der den hang helt oppe mot himmelranda. 

Prosjektet kom raskt ned på jorda, og museets ønske om å markere den kalde krigens historie i Norge, der Bodø sto i begivenhetens sentrum i 1960, ble skrinlagt på grunn av manglende rikspolitisk interesse.  Den uttalte vilje og satsing på nordområdene ble mest ord, og den påtenkte kald krig-utstillingen og et vitensenter i eget hus, ble skrinlagt. Blikket ble derfor kastet mot hovedflystasjonen, og Anlegg 96. 

Like ved hovedporten ligger et unikt minne om våre nære historie. I 1957 begynte NATO arbeidet med en atombombesikker hangar som skulle huse fly, flygere og teknikere. Etter et atomangrep fra øst tenkte man at personell og flymateriell skulle vente til atomstøvet hadde lagt seg, og så skulle de ut og bombe fienden sønder og sammen. De som har lest sin kald krig-historie skjønner fort at dette var rene kamikazeoppdrag. 

Forsvaret er i endring, og det man ikke har bruk for blir enten avhendet eller ødelagt. Det eneste som er bevart fra etterkrigstiden er tre kystfort, hvorav ett ligger i Troms, og forsvarslinjen langs svenskegrensen opp mot Russland. Sistnevnte er utilgjengelig, og fortene bevares først og fremst av kommunene. Det blir på minimumsnivå, og penger til historieformidling finnes ikke. 

 Luftfartsmuseet ville endre på det ved å ta i bruk Anlegg 96. Når hovedflystasjonen legges ned vil anlegget bli liggende midt i en ny bydel, området blir attraktivt for både husbygging og næring, og hangaren med utstilling, formidling og forskning ville bli linken til nordområdenes nyere historie.  

Kulturdepartementets nei til Isfronten er en strek over den epoken i vår historie der forsvar og sikkerhet har spilt størst rolle, og der Bodø var midt i begivenhetenes sentrum. 

 

 

 I stim 

 

Bodøværinger er et merkelig folkeferd. Jeg vet ingen som er så raske til å henge seg på nye trender som dem. Og som er like raske til å skrote dem. Det være seg aparte treningsmetoder som Zumba (til det kommer andre latinske spasmer), kajakkturer (til flere drukner eller at redningsskøyta går lei), syvtopps- og syvpilstullball (til noen slår seg i hjel eller får delirium), og nå er det sykkel. Og antall turer på Keiservarden i løpet av et år. Eller begge deler, for sikkerhets skyld.  Etter en lørdag med sykkelkaos Salten rundt, er det bare å slå fast at folket er blitt rape gale, og det har skjedd på nokså kort tid.  

 

I juni 2004 overvar jeg et merkelig ritt. Året før hadde en del ildsjeler i B&OI Friidrett funnet på å arrangere ”Keiservarden opp”. Et nokså spesielt evenement. Oppskriften var enkel. Man inviterte syklister og løpere. De skulle starte samtidig nede i Maskinisten, for så å beintråkke eller beinfly distansen opp til toppen.  

 

Da den germanske reisekeiser Wilhelm II ankom Bodø med sin flytende feriearmada den 16. juli 1889, ville han bese byen og omegn. Korpulent som han var, må vi anta at han ble skysset eller båret opp, og de forblåste rabber har siden hatt hans navn. Løyperekorden i 2004 var på 15 minutter og 43 sekunder. Per velosiped. Og det er fort. Men så var da også daværende rekordinnehaver Henrik Brørs av ei seig skiætt.  

 

I 2004 var det ikke mange som hadde samlet seg med sine 24 gir og kranker i lettmetall. Sykling var for spesielt interesserte. Thor Hushovd hadde ikke fått sine to grønne trøyer i Tour de France, og VM i Australia var bare en fjern drøm. Ingen husket Knut Knutsens OL-gull på 4000 meter forfølgelsesritt på bane i 1972, og Dag Otto og de andre hadde trukket dyna over hodet. Favoritt i 2004 var den seige Jan Tore Dahl, og som i skikkelige sykkelløp som Giroen og Touren stilte arrangørene med følgebiler.  

 

Og i en av dem fikk jeg anledning til å iaktta rytterne og ikke minst lure på hva som egentlig feiler folk som i oppoverbakke, med motvind på pukk og grus står peonrøde i ramma for å slå en uvesentlig bakkerekord? Dahl klarte det. Med ett sekund, og den ble ikke slettet før 17. august i fjor da Stig A. Knudsen brukte 15 minutter og 9 sekund. Så hvorfor denne sykkelmimring?  

 

I lange tider har det formelig sydet av sykkelrelatert aktivitet på arbeidsplasser byen rundt. Det er blitt dannet treningsgrupper der deltagerne har presset seg inn i sine glinsende kondomer. Resultatene minner tidvis ganske så mye om både bock- og bratwurst. Folket har syklet, pustet og pest, og for den gode sak har vår avis sågar produsert et helt bilag med sykkelstoff.  

 

Ikke at det hjalp spesielt på plasseringene. Adm. dir. ble torpedert og kvestet av en kollega med det resultat at han ikke var i stand til å fullføre. Sistnevnte går spennende tider i møte, og noe personlig tillegg bør han ikke se for seg de nærmeste år. Først på 269. plass finner vi en med tilknytning til avisen, mens en som skal få være anonym kun hadde 38 stykker bak seg av et felt på 675.  

 

Så hva blir det neste store?  

 

Bare vent til Landsskytterstevnet er over.  

 Hip, hop, hurra 

 

I tider der eiere og ansatte bekymrer seg for framtiden for aviser og bøker, er det interessant å se at ett mediums død kan gi oppblomstring på andre arenaer. I Bodø har vi fått merke det i invasjonsbølgen av store artister i hiphopsjangeren. Det er det totale fravær av platesalg som har gjort at verdenskjente artister må ut på turné for å tjene sine penger.  

 

Siden Norge sitter svært godt i det privatøkonomisk, blir selv en by med 45000 innbyggere interessant. En avart av fenomenet har vi nordmenn bivånt hver bidige advent i årtider. Da flommer kirker og forsamlingshus over av blakke, norske uvesentligheter som skal sette oss i julestemning til flere hundre kroner i avlat. Nå lyser det blått over de tomme krybbene til så vel gangsterrappere som sesongreligiøse.  

 

Da Snoop Dogg gikk av scenen i Bodø Spektrum søndag kveld hadde 3100 unge publikummere løst billett, og sto for en omsetning i overkant av 1,5 millioner. Da er øl- og brussalg holdt utenfor. Hvor mye som gikk i honorar til artisten og hans store entourage vites ikke, men at bookingselskapene Atomvinter og TAG Productions sitter igjen med noen kroner, er ganske sikkert. 

 

Bodø har hatt en markant vekst innen segmentet som i gamle dager gikk under navnet impresariovirksomhet. Nemlig organisering og finansiering av konserter, teater og opera. Det er etter hvert blitt mange som har prøvd å skape seg et levebrød av å formidle ulike musikkuttrykk.

Hvem som var artistbookingens far i Bodø skal vi ikke ha noen formening om. Det vi vet er at det har eksistert en rekke mer eller mindre seriøse arrangører og selskaper som har prøvd seg på mye rart.  

 

Fyllefesten i 2006 med Deep Purple på Skolegrus og -gress var et foreløpig lavmål, og da tre glade amatører slo på stortromma i sommer og leide Spektum for å presentere et knippe totalt uvesentlige artister, måtte det ende med økonomisk forlis i megaklassen.

Det holder ikke å bare ”ha trua på” at folk møter opp. Du må i tillegg ha god peiling på musikalsk demografi. De som står bak bookingen av verdensnavn innen hiphop har gjort hjemmeleksa. 

 

Men det er ikke bare der at det har eksplodert på arrangørfronten. Kråkesølvs Thomas Litangen, eks-Spectacle Andreas Bakkemo og Julius Diesen har dannet selskapet Decent Booking, og har arrangert en rekke konserter for et helt annet publikum. Deres hjemmebane er Sinus, og lista er noe lavere enn Xzibit og Snoop Dogg.  

 

Uansett. Det utskjelte markedet fungerer. Når ideer, produkter, kunstuttrykk eller plattformer ligger på historiens skraphaug, står nye klar i kulissene.  

 

Snoop Doggs bodøbesøk er en bekreftelse på det.