Verdens rikeste jente

(Denne er noen år gammel, men får gjøre nytte som en bursdagshilsen til en flott dame)

Ann Karin Bodøgaard sitter i solveggen på den gamle amtmannsgården og blar i et fotoalbum. Hun har mange. Men denne er hun spesielt glad for.

- Jeg hadde avslutningsfest for elvene mine i går. De var ferdige med andre året på faglærerutdanningen i musikk, dans og drama. Se på dette. De ga meg et album med bilder av seg selv, og en masse hyggelige ord.

- Er det fortjent?

- Om jeg skal tro på dem? Ja. Jeg er glad i elevene mine. Og jeg tror de er glade i meg.

Pioneren. Etter et helt liv med sang og dans synger det nå på siste verset for Ann Karin. Det er mye hennes fortjeneste at Bodø fikk den tredje faglærerutdanningen i dans i landet. Hun er selv utdannet danser, koreograf og pedagog fra Balletthøgskolen i Oslo, og i 17 år jobbet hun beinhardt for å opprette et studium på høgskolenivå.

- Det var et fryktelig styr. Janteloven kom inn med full styrke, og jeg ble motarbeidet av mine egne kolleger i ballettmiljøet. Hele tiden har dette vært en jobb i oppoverbakke. 

- Tre ganger har studiet vært truet med nedleggelse, et helt år lå det i dvale, alderen begynner etter hvert å merkes, og jeg klarer ikke flere omorganiseringer. Man kan ikke omorganisere et menneske på over seksti til å gå inn i en 100 prosent undervisningsstilling.

- Jeg skal fullføre dette kullet. Jeg vil ikke at elevene mine skal gjennomgå noen store forandringer i undervisningen. Men i juni neste år er det slutt. Da er det kroken på døra.

Hun ser litt trist ut. Vi har en merkelig måte å takke våre foregangsmenn- og kvinner.

Gründeren. Ann Karin har hatt et innholdsrikt liv. Tidlig sangstjerne med eget orkester i Oslo. Hun har født fire barn. Gift og skilt. Og da hun returnerte til Bodø under den verste Glimtfeberen i 1975 ville hun skape noe innen dans. 

Det eneste tilbud i Bodø var søster Ruth som drev med klassisk ballett hos nonnene i Hernesveien. De to skulle så det første frø til det som nå er en full profesjonsutdanning på Høgskolen i Bodø.

- Jeg kom inn med jazzballett, aerobic og moderne dans, og vi danset så svetten haglet. På steingulv!

Hardere skulle det bli. Eget dansestudio ble etablert, og i 88 leide hun lokaler rett over slektsgården. På gamle landbrukskola. Hun ble rektor og kunstnerisk leder for det første kullet på bare åtte elever. Nordnorsk Balletthøgskole var etablert.

Men da studiet flyttet til lærerskolen i nedre Rønvik i 95 skulle hun få fulle klasser. Også på Mørkved. Men dyrt.

- Hver gang Høgskolen snakker om oss hører jeg ordet ”kostbart”. Vi tar bare opp 15 elever, så det blir dyre plasser. Men Norge trenger et slikt tilbud. Vi er bare fire institusjoner. Det er ikke flere enn vi må ha.

Uvanlig jente fra Bodø. Eplet faller ikke langt fra stammen. I Ann Karins familie finnes opptil flere. Datter Maria er programleder i Voice, mens yngste sønn Ole Christian er musiker med nyinnspilt CD. Selv var hun den første fra Bodø som fikk platekontrakt.

- Jeg har sunget hele livet, men det var ikke før på realskola at jeg begynte å opptre ordentlig.

Barndomshjemmet var på Rønvikveien. Med kort vei til Rødbrakka der hun gikk barneskolen. Og hun har hatt de samme lærere som flere generasjoner Bodøungdom. Fru Sivertsen i engelsk og legendariske Hobæk i litt av hvert. 

- Var du god på skolen?

- Middels. Men matte var grusomt. Da hadde jeg det mer artig under frøken Hafting i gymnastikk. 

Så moro må hun ha hatt det, at hun hoppet av etter realskolen og reiste til Danmark. I svært ung alder kom hun hjem og fikk jobb som gymlærer etter et år på Gertlev Idrætshøyskole. Hun var så vidt eldre enn sine elever. 

Sang og gymnastikk. Sang og dans. En talentkonkurranse på Fram Kino i 1966 snudde opp-ned på livet hennes.

Miljøet i byen. På 60-tallet hadde man ikke mer moro enn den man skapte selv. Lokale talentkonkurranser og fester i Garnisonsteateret var store greier. Noen ganger lagt opp som en ”nattiné” med familieunderholdning med moromennene Agapantus og Bonsak, Vanqueros som husband og lealause seinrockere som Helge Olsen. Og Ann Karin. En salig blanding av piggtråd og evergreens. Hun har permer fulle av minner.

Avisene var ikke alltid nådige. For ikke å si helt uten hemninger. Under vignetten ODV skrev Nordlands Framtids piggtrådhater i 1969. 

- Hør på dette, sier Ann Karin og ler så det rister i hjembrakte kaffekopper fra Olavsgaard Hotell.

”- Det var en sann vederkvegelse å høre Ann Karin. Hun sang etter vår mening meget godt, og jaggu var hun pen i tillegg.” Og mannen gir seg ikke.

”- Hun entret scenen etter at vi en halvtime hadde hørt musikk og sett opptreden som bekreftet tidligere mistanker om at vi stammer fra apekattene”.

Det var ikke greit å ha langt hår og elektrisk gitar i de dager.

Til hovedstaden. Enklere skulle det bli for en fersk syngedame. En tante som giftet seg i litt fremskreden alder lot henne overta sin leilighet i fasjonable Bygdø Allé. Eget band fikk hun og. Rolf Eriks Musicats. Og hun husker første opptreden i Oslo. 110 kroner fikk hun.

- Jeg hadde manager og gode greier. Fredrik Friis skrev låter og ordnet jobber. Den 12. oktober 1967 stod jeg på scenen i Sjømannsklubben. Med fersk plate fra Colombia-EMI. 

- Hva het den?

- ”Verdens rikeste jente”.

- Ble du det?

- Ikke av sangen. Men jeg ble rik på mange andre måter.

På opplevelser. På reiser. På turneer i Norge og Sverige. Hun traff de aller fleste band og artister som reiste land og strand rundt.

- Var du populær?

- Omsvermet? Jaaa…

Hun trekker litt på det.

- Jeg har et par gammelkjærester, for å si det slik. Men ikke musikere. 

Heia Glimt. Det var i stedet en annen stjerne som skulle kapre Ann Karin. Hun traff fotballspilleren Truls Clausen i en kø utenfor et populært utested i Oslo.

- Jeg så en type med en idiotisk caps på hodet. Jeg bare måtte snakke med ham. – Bli med på fest, sa han. Og det var det. 

I 1970 giftet de seg i Bodø. I Domkirka. Samme dag som Asa Krogtoft og Elisabeth. ”Popstjerner gifter seg”, skrev lokalavisene. Men det var Truls som skulle dominere overskriftene og rampelyset fullstendig. Soilerne på Bodø/Glitm ble feiret verre enn rockestjerner.

- Vi bodde i Oslo til 1975. Jeg hadde utdannet meg til danser, koreograf og pedagog. Kenneth kom i 70, og Kriss Even var så vidt født på cupfinalen. Jeg dro på toalettet og pumpet melk i pausen. Helt utrolig.

Vanskelig valg. Nå måtte hun ta et valg. Bodøgaard hadde vært utleid til studenter i mange år. Huset trengte eiere, og far Inge ga henne et ultimatum.

- Vil ingen overta Bodøgaard, så selger jeg gården. 

- Det var vanskelig. Jeg hadde nettopp vært i på audition til musikalen ”Cabaret”. Hadde fått jobben, og måtte velge. Vi diskuterte lenge. Truls pendlet til Bodø for å spille fotball med Glimt, og kjærligheten til gård, røtter og historien gjorde at jeg bestemte meg. Vi dro hjem.

Og her har hun blitt. To barn er født i Bodø. Ole Christian og Maria. Nå er hun kommet til veiskille i livet. Hennes hobby og lidenskap har vært jobb og levebrød. Hva skal hun gå til den dagen hun forlater Høgskolen?

- Jeg samler alt stoff jeg kommer over. Avisutklipp, video, tekster. Alt. Jeg har lyst til å skrive historien om det utdanningstilbudet jeg fikk skapt.. 

- Og så må jeg skaffe meg en ny hobby. Jeg leter.  For jeg er ikke ferdig med livet. Kanskje jeg skal pusse opp bårstua på tunet og flytte dit? 

Hun har god plass rundt seg. 70 mål jord midt i det som var sentrum for 200 år siden. Hun har søkt om omregulering til boligformål.

Verdens rikeste jente? 

Kanskje hun blir det til slutt.