Skolemat

Den senere tid har det rast en liten debatt om våre livstrette barns matvaner. I den grad de har vaner. Det har man under tiden fått rikelig tid å spekulere i, men det er ikke mitt anliggende nå. Derimot myndighetenes velmente forsøk på å tilby ferdig påsmurt skolemat til sultne elever. Det gikk som kjent ad undas. Maten ble kastet, og i stedet pakket man seg full av sukker og junk.

Alt var ikke bedre før, selv om min generasjon ynder å påstå det. Skolematen på slutten av 50- og begynnelsen av 60-tallet er ikke egnet til å imponere dagens ernæringsguruer. Men vi spiste den opp. Alternativet var å forgå i en blanding av hungersnød og skjørbuk. For mitt vedkommende besto skolematen i syv år av to skiver med brunost. Jeg var ikke noe matmenneske i mine første år i jammerdalen, og entret barneskolen med 19,5 kilo dødvekt. Det skal ikke mye næring til for å holde liv en så liten skrott. Men noe måtte man ha. Så det ble til at skolematen ble satt til livs.

Å skulle gå på kooperativet for å handle skolemat var utenkelig. Av flere grunner. For det første solgte de ikke en eneste brødskalk eller et fattig wienerbrød, og for det andre var det forbudt å reke på butikken. Ikke hadde vi penger. Vi måtte ha lapp med hjemmefra hvis vi skulle dit. Så det ble å ørte i seg grovstompen som la seg på toppen av den spiseskjeen med tran man hadde lepjet i langfriminuttet. En grusom blanding som i dag ville ha medført påtale fra både departement og barneombud. Men vi holdt ut, og jeg så ikke antydning til verken avmagring eller isterbuk i noen som helst form. I dag går mange 12-åringer rundt som de hengende mager i Babylon.

Det var ikke før vi kom på gymnaset at brødskiva og brunosten forsvant. Da åpnet det seg helt andre kilder til å stille ens smule hunger. Nemlig Fygle på hjørnet Torvgata/Parkveien. Den gang en sober butikk med litt fornem kolonial bestyrt av søstrene Fygle og en bror i lyseblå lagerfrakk. De ble våre leverandører av kongelig norsk bakverk. Når jeg tenker på hvor mange skolebrød, frøbrød, lange melisstenger og runde meliskringler, boller med og uten rosiner og annen elendighet vi hev i oss på tre år, så grøsser jeg.

Og det har bare akselerert. Vi var 18 da vi begynte å skeie ut. Nå er de åtte. Så hva gjør en lutret forelder når ungene ikke vil spise det man foreslår? Når de remjer på det verste og skjeller ut hele husholdningen? Da betaler man seg ut av skjærsilden. Det er minste motstands vei. Den smale vei, den som kanskje kunne ha endret barns matvaner, er som kjent bestrødd med torner og kun farbar for de ekstremt nerve- og kjeftsterke. Det skal nemlig noe til å ta opp kampen med en rabiat tenåring som har gått løs siden han ble plassert i barnehage rett etter at navlestrengen ble kappet.

Vi får de politikere og barn vi fortjener. Men det våre barn ikke fortjener er et liv med diabetes og overvekt. 

Tran, grovbrød og brunost vil i slikt scenario virke direkte eksotisk.  

Om forskning, ost og vin

Man får seg de merkeligste slag i trynet. En rask googling etter en passende mat- og vinkombinasjon i forbindelse med en artikkel om polets forestående nyåpning på City Nord, brakte meg sporenstreks til nettstedet forskning.no. Det var jo betimelig all den tid vår egen forskningsanstalt, UiN, nettopp hadde avsluttet sine Forskningsdager med et tett og krevende program.

Det viser seg nemlig at ost og vin er svært dårlige partnere på en lørdagskveld. Eller en hvilken som helst kveld, for den del. De passer rett og slett ikke sammen, noe som også kan sies om femti prosent av de merkelige parsammensetninger som setter til livs store mengder av sorten. All forskning tyder nemlig på at ”mann og kvinne” er tilnærmet like inkompatibelt som ”ost og vin”.

Det er University of California som har smattet og smakt seg gjennom et antall viner og oster, og elleve skarpe tunger ble direkte sløvet av ost. Vinens nyanser forsvant under belegget av gorgonzola og mozarella. Sterkt bedrøvet, og bedøvet, kunne panelet meddele verden at alt som stod igjen i sin fulle smaksfylde var smaken av smør(!). Nå aner jeg ikke om gjengen hadde alle sine fakulteter intakt etter seansen, men mye tyder på det. De ble nemlig ledet av en myndig professorinne med et veldig tysk for- og etternavn. Der i gården er det Ordnung som gjelder.

Etter å ha kommet seg til hektene kunne ikke forskerne gi noen rimelig forklaring på hvorfor osten ble som narkose for vinen, og det ble spekulert i avanserte kjemiske forbindelser. Nå ligger denne undersøkelsen såpass langt tilbake som i 2006, og i California foregår nå helt andre rusmessige eksperimenter. Kanskje sitter professorinne Haymann med et nytt panel og tester hvordan cannabis og sjokolade går sammen? Kommer den rus- og matkombinasjonen til å falle i fisk, vil det blir et hardt slag for alle himmelhunder.

Men la oss legge bort pipa, og konsentrere oss om ost. Den har vært kjent i over 3000 år, og ur-osten oppsto ved at noen varmet opp og blandet melk med løype. De kunne umulig vite at løype er et enzym som får ostestoffet i melka til å koagulere, og at det framstilles fra en av magene på en kalv. (Den har som kjent flere stykker). Jeg tror heller at noen prøvde å koke en kalvemage i melk, og fikk ost i stedet. Jeg har hørt om verre kulinariske katastrofer, hvor rakfisk, Grandiosa, møsbrømlefse og haggis frembringer frysninger på enhver smaksnobbs rygg.

Norge er et lite osteland. Vi lager vel bare to typer, Jarlsberg og brunost, og sistnevnte har satt sinnene i kok. Gudbrandsdalsosten, eller G35 som den også heter og som ikke må forveksles med G8, ble oppfunnet i 1863 av budeia Anne Hov på Solbråsetra i Sør-Fron. I dag produserer Tine G35 i Lom og Skjåk, men nå skal de spare penger og flytte produksjonen ut av dalen. Arne Brimi og en rekke andre feinschmeckere står bak en Facebook-aksjon som vil beholde osten i dalen. Det får de sikkert ikke til kjenner vi Tine.

Jarlsberg, derimot, er en hvit ost utviklet av bonde og gründer Anders Larsen Bakke på Bakke gård i Vestfold. Osten er omtalt første gang i 1855, men rundt 1900 ble produksjonen nedlagt. Og det var ikke før 1950 at nok en professor forsket fram en mer moderne variant, at Jarlsberg kom tilbake på brødskiva. Hans navn?

Ola Martin Ystgaard.

Livet er sannelig merkverdig.  

Åtte glass

(Jeg driver opprydding på diverse bærbare harddisker, og der finnes lagret gamle historier fra et annet liv. Denne er så gammel at vi hadde Bondevik til statsminister. Og Høybråten var minister. Grøss og gru.) 

Når disse linjer leses befinner jeg meg i Atlanteren et sted. Om det var mine uærbødige betraktninger i Bodø Nu om de økonomiske krumspring til OVDS som gjorde at det inn rant en mail derfra, vites ikke. Men vedlagt lå en invitasjon om å delta på et fjorten dagers cruise fra Oslo til Las Palmas. Med ett lite forbehold i liten skrift; om jeg kunne foredra om vin og brennevin for passasjerene? Og det kan man vel?

Så etter et liv i symbiose med diverse berusende og/eller bedøvende fluider, mønstret jeg på som konsulent. Ikke ulik en gammel kastrert mons der han sitter på gjerdestolpen og sørgmodig betrakter de litt yngre av arten mens de boller seg ad libitum.

Men nå sitter jeg her i min utvendige lugar nummer 374, på mandag ved kai i La Rochelle, og må si som de gjør i England; får du en hest nesten helt gratis, behøver du ikke å kontrollere om tennene er i orden. Det akter jeg da heller ikke å gjøre.

Men det er som kjent ikke bare å forlate arnen. Etter en del opphetede meningsutvekslinger i plenum der mitt samboende korrektiv mante frem bilder av et fuktig, nattlig karnevalscruise med halvnakne negresser i stutsefjær, var det bare å gå til kilden for denne høyst uventede invitasjon.

En hyggelig cruisedirector kunne meddele at gjennomsnittsalderen på de deltagende var litt over seksti! En del skulle faktisk navigere både med staver, stokk og rullator. Barene ville stenge rundt midnatt, og noe utsvevende natteliv hadde de aldri opplevd i sine syv år i farten. Dette faktum ble meddelt min samboer, og hadde nesten den forventede effekt. Så fremdeles under noe tvil fikk jeg endelig grønt lys, og kunne forlate landet.

Vel ombord i Oslo ble jeg meddelt at som invitert foredragsholder måtte jeg kle meg deretter. Ingen flagrende Hawaii-skjorter og klaprende sandaler. Man måtte føre et sobert tekstilært språk. Det har medført at jeg nu har opptil flere kortarmede, hvite skjorter i klesskapet, min eneste sorte terylenebukse er nypresset og mine sorte sko blankpusset til en hver tid.

Og skulle ikke det bli nok en ”Brigde over troubled water”, så vet ikke jeg. Dette siste faktum ble meddelt min samboer på sms fra Skagerrak et sted, og siden har hennes tale vært ”ja, ja, og elskede; ser du månen?” Det er som man nesten kunne høre et lettelsens sukk over firmamentet.

Så med denne olje på de hjemlige, og tidligere litt opprørte hav, var det bare å gi seg cruiset i vold. Og hva har man fordrevet dagene med på denne flytende seniorutflukt? Det har gått i et eneste hes-bles. Det oppvises en aldeles fabelaktig energi, og hvis dette er å bli pensjonist, tenker jeg sterkt på å forlate arbeidslivet umiddelbart.

De er oppe lenge før hanen galer. Når jeg kommer sjøbeinende inn i spisesalen rundt klokka ni, er det merkelig tomt. Bare litt spredt uorden på frokostbordene forteller at her har det levd mennesker på et tidligere tidspunkt.

Og når vi legger ut lister til et lite foredrag klokka 12.00 om champagne med ditto vareinformasjon, som man snart må kalle en vinsmaking i vårt preste- og Høybråtenregime, er det fullt hus og til dels stormende jubel. Og min venn Nico med fartstid fra diverse skjenkesteder i Bodø, har sin fulle hyre med å balansere flasker og glass mens kapteinen lakonisk meddeler på klingende nordlandsk at ”han e liten kuling”. Ja takk, det fikk begge vi ønologer bittert oppleve etter at vi hadde forlatt Ostende med kurs for Le Havre. På søndags formiddag, like etter at Bondevik og co. hadde forlatt alteret, trommet vi sammen til en liten kirkekaffe med to røde og en hvit altervin fra Bordeaux.

Vinden hadde økt på, ikke et meteorologisk ord fra brua, men personlig tror jeg at ”han va stiv kuling”. Det duvet og vi svaiet, og man skulle nesten ønske at høyrebeinet var 20 centimeter lengre enn det venstre. Da hadde vi vært i vater. Jeg følte meg mindre enn vel. Men fem minutter på tolv stod køen der. Og ikke tror jeg at alle var gamle sjømenn der de stod opplagt og bredbeint med sin fortjusande mø på armen. Men sjøsterke, det var de. Passasjerene.

For den første som måtte absentere seg, var min hjelpemann, vinkelner og innleide guide, restauratøren. Midt inne i min utlegning om klassifiseringen av Bordeaux’ rødviner anno 1855, ble han blekere og blekere om både nebb og klør. Og da han etter hvert valgte å forlate lokalet som nu minnet om en berg- og dalbane, så det mørkt ut for noen ytterligere skjenking.

Men mørkest skulle det bli for denne reisende onkel Mack. De siste ti minutter kan jeg ikke rekonstruere. Bare kort meddele at resten av dagen ble tilbrakt i fosterstilling, mens jeg tenkte; nu får jeg straffen for at jeg dristet meg til å skrive at tidligere administrerende direktør i OVDS, Tor Strand, led av amnesi! Og ennå er vi ikke kommet oss til Madeira. Jeg aner det verste.

Men etter en tolv times utflukt med innlagt besøk i Paris, smilte livet atter til oss unge entertainere, og en sen aftenstund dagen etter ble tilbrakt i konjakkens mangfoldige verden, med selskap av Prince Hubert de Polignac og Jens Reidar Larsen, barnefødt i Tromsø. Fullt hus, da og. Og nu var også restauratøren hjertelig til stede.

Dagene flyr forbi, og uten aviser og norsk tv blir det som å leve i et lite vakuum. MS Nordnorge har satellitt-kommunikasjon, og via høyttaler ble vi meddelt at; ”Ham Kam har slått RBK 2-0”. Det kunne bety bare to ting; flaggdag på Hedemarken og søndag i resten av verden.

Geburtsdag har jeg også i løpet av disse fjorten dager, men den kommer nok til å bli forbigått i øredøvende stillhet. Ingen grunn til å feire at man for lengst har passert middagshøyden.

Middagshøyden er nå en ting. Skulle dere motta en skrivelse om at vi har passert Ekvator, regner jeg med at mitt ønske om å forlate arbeidslivet blir oppfylt umiddelbart.

Eller hva, hr. redaktør?

Post festum

Det begynner å bli noen år siden jeg gikk rundt og gledet meg til jul. Og det har ingen ting med min oppvekst å gjøre. Den var på alle måter normal. Kanskje bortsett fra at jeg var komplett omringet av kvinner i alle aldre. To bestemødre, en mor og to søstre. Det var ikke før man kom litt opp i årene at gleden ble avløst av en slags apati.

Jeg ser ikke bort fra at en tiltakende vegring mot å kjøpe julegaver er svært tett knyttet til min daværende, og miserable, privatøkonomiske situasjon. Det ble til at man tynte et allerede elendig budsjett for å skrape sammen gaver til de aller, og da mener jeg aller, nærmeste. Resten fikk gå for lut og kaldt vann. Og der la man grunnlaget for sitt framtidige, og nokså enkle julegaveinnkjøp. Selv etter at man kom i noenlunde lønnet arbeidet, har ikke antallet gaver tatt seg opp. Det er ikke bare nakne kvinner som kan lære seg å spinne.

Men samboer, eller ektefelle, må selvsagt ha en nokså dyr, og gjerne veldig liten gave. Statistikk viser at far kjøper dyrere gaver enn mor, og uten at det sies rett ut så er dette en blanding av dårlig samvittighet, avlat og fordi kvinnene påstår at de står for noen helt enorme matinnkjøp til jul. Aldri bugner det slik i skuffer og skap. Og noe av det vi putter i oss, kan da umulig være sunt?

Dadler og fiken må være kommet inn i våre juletradisjoner på ryggen av en eller annen halvreligiøs karavane som skulle minne oss på Vårherres liv på jord. I tidligere tider, da gebisset var en fast dental bestanddel, kunne man få seg mang en god latter når disse to sugende Midtøsten-frukter satte seg bom fast i ganen på familiens eldste. Og fremdeles er både dadler og fiken noe av det mest amalgamdrivende man kan tenke seg, og bør skys som pesten. En tannlegeregning på toppen av julehandelen er direkte ødeleggende for husholdningens økonomi.

Hva annet bør man sky? Sukat. Wikipedia skriver følgende om uvesenet som plutselig kan dukke opp i ei julekake foran ditt intetanende nebb.

- Sukat (av latin sucus, saft) er skallet av en sitrusfrukt (oftest Citrus Medica) som er utlutet og kandisert. Sukat er mye benyttet av krigsgenerasjonen som tilsetning i blant annet den tradisjonelle julekaken. Sukaten var et kjærkomment og populært innslag i et ellers sparsommelig kosthold i krigsårene, og det var stor stas når årets første sukatjulekake ble servert.

Der fikk vi det. Utlutete og kandiserte skall. Hva om vi heiv hele krigs-sukaten på dynga? Sammen med alle biografier om ”Gutta på skauen”. Nå må snart den helsikes krigen være over.

Den som ikke er over, er krigen med å få budsjettet i balanse etter alle utskeielsene. Den starter rett over nyttår. For riktig å skakkjøre oss totalt, har finansnæringen utstyrt oss med noen glimrende redskaper. Kredittkortene. De er blitt De Hellige Tre Konger. De kommer dessverre ikke med røkelse og myrra, men med 25 prosent renter på hovedstolen.

De siste årene har kredittkortselskapene kastet kort etter folk, med det resultat at hver eneste nordmann i snitt skylder femsifrede beløp. Vår gjeld øker med flerfoldige prosent hvert eneste år, og nå skylder norske husholdninger milliarder. Og forbrukslån troner øverst på gjeldspyramiden.

Hvordan, og når, disse skal betales vet sannsynligvis kun han som denne høytiden er til minne om.

I stim

(Apropos Arctic Race. Det hele startet for mer enn ti år siden)

Bodøværinger er et merkelig folkeferd. Jeg vet ingen som er så raske til å henge seg på nye trender som dem. Og som er like raske til å skrote dem. Det være seg aparte treningsmetoder som Zumba (til det kommer andre latinske spasmer), kajakkturer (til flere drukner eller at redningsskøyta går lei), syvtopps- og syvpils-turer (til noen slår seg i hjel eller får delirium), og nå er det sykkel. Og antall turer på Keiservarden i løpet av et år. Eller begge deler, for sikkerhets skyld. Etter en lørdag med sykkelkaoset Salten Rundt, er det bare å slå fast at folket er blitt rape gale, og det har skjedd på nokså kort tid.

I juni 2004 overvar jeg et merkelig ritt. Året før hadde en del ildsjeler i B&OI Friidrett funnet på å arrangere ”Keiservarden opp”. Et nokså spesielt evenement. Oppskriften var enkel. Man inviterte syklister og løpere. De skulle starte samtidig nede i Maskinisten, for så å beintråkke eller beinfly distansen opp til toppen.

Da den germanske reisekeiser Wilhelm II ankom Bodø med sin flytende feriearmada og elsker 16. juli 1889, ville han bese byen og omegn. Lettere korpulent som han var, må vi anta at han ble skysset eller båret opp, og de forblåste rabber har siden båret hans tittel. Løyperekorden i 2004 var på 15 minutter og 43 sekunder. Per velosiped. Og det er fort. Men så var da også daværende rekordinnehaver Henrik Brørs av ei seig ski-ætt.

I 2004 var det ikke mange som hadde samlet seg med sine 24 gir og kranker i lettmetall. Sykling var for spesielt interesserte. Thor Hushovd hadde ikke fått sine to grønne trøyer i Tour de France, og VM i Australia var bare en fjern drøm. Ingen husket Knut Knutsens OL-gull på 4000 meter forfølgelsesvanvidd på bane i 1972, og Dag Otto og de andre hadde trukket dyna over hodet. Favoritt i 2004 var den seige bodøværing Jan Tore Dahl, og som i skikkelige sykkelløp som Giroen og Touren stilte arrangørene med følgebiler.

Og i en av dem fikk jeg anledning til å iaktta rytterne og ikke minst lure på hva som egentlig feiler folk som i oppoverbakke, med motvind på pukk og grus står peonrøde i ramma for å slå en uvesentlig bakkerekord? Dahl klarte det. Med ett sekund, og den ble ikke slettet før 17. august i fjor da Stig A. Knudsen brukte 15 minutter og 9 sekund. Så hvorfor denne sykkelmimring?

I lange tider har det formelig sydet av sykkelrelatert aktivitet på arbeidsplasser byen rundt. Det er blitt dannet treningsgrupper der deltagerne har presset seg inn i sine glinsende kondomer. Resultatene minner tidvis ganske så mye om både bock- og bratwurst. Folket har syklet, pustet og pest, og for den gode sak har vår avis sogar produsert et helt bilag med sykkelstoff.

Ikke at det hjalp spesielt på plasseringenei Salten Rundt. Adm. dir. ble torpedert og kvestet av en undersått med det resultat at han ikke var i stand til å fullføre. Torpedoen går spennende tider i møte, og noe personlig tillegg bør han ikke se for seg de nærmeste år. Først på 269. plass finner vi en med tilknytning til avisen, mens en som skal få være anonym kun hadde 38 stykker bak seg av et felt på 675.

Så hva blir det neste store? 

Bare vent til Landsskytterstevnet er over.  

Fasten seatbelts

Det å reise med fly blir bare verre og verre. Det er en eneste lang kamp fra man står opp om morgenen til man lander og er kommet seg ut i frisk luft på ankomststedet. Da har man forsert utallige sperringer bemannet med bygdetullinger, framvist legitimasjon til passet går varmt, og svettet flere liter. I ditt ansikts sved skal du entre din flight.

Det senket seg et paranoiateppe over den vestlige verden etter at to Boeing flymaskiner dundret inn i tårnene på World Trade Senter. Havner ble sperret av slik at det å kartere en liten pakkenellik til Værran ble helt ugjørlig. Men det var flyplassene og flypassasjerene som fikk unngjelde. En herskende teori i antiterrorkretser ble at ”alt ondt kommer fra oven”. At både flykapringer og – bombinger var mye hyppigere på 80-tallet har gått alle hus forbi.

Som sagt. Det er vi som får på pelsen. Umælende, flygende kveg som ledes inn gjennom sluser og forbi røntgenapparat der intet er skjult. Verken for kontrollører eller medpassasjerer. En barbermaskin blir til et mordvåpen; opp med veska! To par sammenfiltrede briller ser skumle ut; opp med veska! Og deodoranten inneholder mer enn 50 ml, den kan sikkert omdannes til håndgranat; kast i søpla!

Idiotien har ingen grenser. Hvor disse menneskene kommer fra, hvor de har vært, hva de har bedrevet tidligere og hvem som har instruert dem i hodeløst pedanteri, aner jeg virkelig ikke. Og det er ingen trøst at dette ikke er et særnorsk fenomen. Man er om mulig enda mer rigid og latterlig på sydlige breddegrader. En folkebevegelse mot direkte tåpskap i de nye vekteryrker vil bli omfavnet av store deler av nasjonen.

Men så sitter man der. Inne i flyet. Med knærne opp mot haka. Og det er fullt. Og det er varmt. Av en eller annen merkverdig grunn klarer ikke flyfabrikantene å finne på en lufteanordning som fungerer mens man sitter på bakken og venter på Gud vet hva.

- Vår slot-tid er blitt forandret og departure er estimert til ti-null-fem, sies det fra en sonor kaptein mens vi tørker svette og barn remjer i setene foran og bak. - Få på luft for helvete!, har vi mest lyst til å rope tilbake. - Klokka ti-null-fem har du kanskje ikke levende å frakte til Oslo Lufthavn, Gardermoen.

Men først er det foredrag. På to språk. I varierende grad av elokvens. Det er sikkerhetsbrosjyren og forholdene rundt den som skal brekkes opp i sine absolutt minste bestanddeler. Og mens stewardessene driver på med sine utlegninger og pantomimer, legger plutselig en tankbil med jetfuel til på styrbord side, og da må vi løsne på sikkerhetsbeltene. Det har sikkert en åpenbar fluktgrunn som dessverre har gått meg hus forbi.

Men nå skjer det noe. Strømkabelen kobles fra, motorene starter og luften kommer tilbake. Med et hyl. I ren desperasjon har absolutt alle skrudd opp de små ventilene på full guffe, og nå vibrerer både fasthår og parykker. Det gjør ingen ting. Uten å ha vært der tror jeg det må føles slik i Bak-India når regnet endelig kommer etter en uutholdelig tørketid. Og vi er på vei.

Sulten? Da skulle du ha spist før du dro. Flymat er om mulig enda mer grusomt enn den søpla som serveres på flyplassene. Men man har ikke noe valg. Det er nok et raskt flybytte før man er framme, og lavt blodsukker i 40.000 fot er ikke å trakte etter. Heller ikke dehydrering som følge av en halv time i steikeovnen på bakken, selv om overdrevent inntak av berusende fluider kan være direkte livsfarlig for dem som er disponert for infarkt. Og det er visstnok størstedelen av befolkningen.

Slik går tiden. Litt ”mat”, litt kaffe, litt øl og en krøllete avis til tidtrøyte. Og samme elendighet skal vederfares oss alle ved neste flybytte. De står der fremdeles. Kontrollørene. Med samme mandat. Og stewardessene messer sine budskap mens vi skrur på ventilene.

Jeg har etterlyst det før, og gjentar gjerne;

hurtigtog over hele Europa.

Nå!

Alternativ tullball

(Jeg rir fremdeles en av mine store kjepphester. Denne ble skrevet for en tid tilbake)

I helga har Rønvikfjellet og Turisthytta vært invadert av engler og avdøde mennesker og dyr. De har svevet over firmamentet, men er dessverre bare blitt sett av et fåtall mennesker som besitter helt spesielle evner i ”ghostspotting”. Alternativbransjen har gjort et nytt strandhugg på våre kanter, og folket blir aldri det samme.

Kunstverkstedet Orion fra Tromsø sto for arrangementet i Bodø. I Brønnøysundregistrene står selskapet registrert på Anita Diana Løkvoll. Det må være hun som nå heter Anita Diana Boucht, og som foredro om ”Universets største hemmelighet”. Regnskapet for 2010 er også en hemmelighet, men noen stor butikk har det ikke vært. I 2009 gikk Løkvoll/Boucht en halv million i minus på sine arrangementer. Hun, og andre kolleger i bransjen, henter kanskje sin lønn i andre sfærer?

I tandem med et privatøkonomisk velvære uten sidestykke i verden, har nordmenn kastet vedtatte sannheter, medisinsk forskning og den rene fornuft på dynga. Vi strømmer til healere, kvantemedisinere og alskens sjarlataner for å rense kropp og sjel for oppdemt åndelig og fysisk slam. Det er ikke grenser for lidelser, tvil, angst, beven og ren åndelig skjærsild..

Da vår prinsesse fikk en tv-serie for å snakke med hester og andre ålreite dyr, ga det noen skumle signaler til folk. Det var som å bli fortalt at det ikke er så nøye at det ordinære sanseapparat gjennomgår en bypassoperasjon. Tankeoverføring og andre parapsykologiske fenomener er blitt akseptert, og ekteparet Behn skrev seg da også inn i den norske litteraturhistorien med sin skildring av en utenomjordisk pilegrimsvandring. Den revolusjonerte alt som tidligere var kjent om norsk flora og fauna, og nasjonen slukte det rått.

”Det er mye som ikke kan forklares, men intet som ikke kan skje”, skrev den nå avdøde helbreder Bruno Gröning. Ja, det ser faktisk slik ut. Det dukket faktisk opp representanter for Den Norske Kirke på dette himmelhundtreff. Rett nok liker kirken å titulere seg som ”folkekirke”, men det går faktisk en grense for folkeligheten. Den krysses når de stiller på messe sammen med individer som titulerer seg cand.san, og er utdannet i disiplinen Nevrolingvistisk Programmering.

Vi er gått fullstendig av skaftet. Og siden alt kan repareres, er en av de største vekstnæringene i landet befolket med terapeuter, bløffmakere, spåkjerringer, psykobabbel-sentra og sjelelige havarikommisjoner.

Tullskapen har ingen ende.  

Jazzfest ble rytmefest

(Årets musikalske januarfest er snart over oss. Slik startet det)

Første utgave av Bodø Jazz Open (BJO) er over. Og sjelden har en vill idé blitt bedre mottatt. Og utført. Da Jan Gunnar Hoff og Tore Johansen presenterte sin luftige planer overfor avisen for et år siden, så de for seg en ren jazzfestival. De ville bruke sitt store nettverk av musikervenner for å skape en dedikert festival for jazz, men etter hvert som tiden gikk, forandret både idé og landskap seg.

Det tror vi var lurt. For inn kom ordene ”rytmefest” og ”sjangerkombinasjoner”, og ikke minst det lille halehenget ”Open”. Plutselig ble det plass til både progrock, ska, storband og merengue. Alt i en salig og lykkelig blanding. Og det midt på svarte vinteren.

Arrangementskomiteen ble komplettert med Trond Tømmerberg og Erik Johansen, og dermed var logistikken og spisskompetansen på festivalnivå i boks. Sammen med et stort korps av frivillige som jobbet dag og natt, ble de sterkt medvirkende til at BJO er kommet for å bli.

Bodø er en perfekt by for en festival. Flyplassen ligger nesten i sentrum, klubbene, med Sinus i spissen, har gjennom en rekke år bevist at de kan sine ting, og det er kort vei mellom de forskjellige konsertarenaer. En kompakt by har sine store fordeler.

Det fikk vi bevist til fulle da BJO inviterte til etterjobb-jazz. En vanlig, kald fredags ettermiddag i januar var det stappe fullt på en rekke steder som ellers ville ha traktert gjestene med hermetisk musikk. På SydØst sto folk som sild i tønne, og på veteranbåten ”Gamle Salten” gikk det i bacalao og swingjazz fra øvre dekk.

På 25 arrangementer møtte nesten 2000, og det er et meget høyt tall. Trondheim Jazzfest med røtter tilbake til 1979, og med nordlendingen Ernst Wiggo Sandbakk som daglig leder, hadde rundt 5000 betalende i 2010. Og det i en by med 170.000 innbyggere. Sammenligner vi med Bodøs innbyggertall, blir oppslutningen om BJO oppsiktsvekkende. Det er tydelig at arrangørene forløste et behov for en bredt anlagt musikkfest ved siden av de etablerte.

Til neste år er arrangørene klare igjen. I år klarte de seg med 600.000,- i støtte fra sponsorer, DA-midler og Bodø kommune. Hvor høyt de skal spenne buen, både økonomisk og kunstnerisk, er for tidlig å ha noen formening om, men BJO vil nok føye seg pent inn i rekken av evenement som beriker bodøværingens hverdag. Og Bodø befester sin stilling som en ledende kulturby i nord.

Røykekutt

(Nyttårsforsett nummer 1 er  å slutte å røyke. Mine tanker går til alle som lider Helvetes kvaler i kampen mot nikotinen. Selv klarte jeg det etter nesten 40 år.)

Etter ikke å ha frekventert vårt litt hemmelige røykerom på over et år, er det faktisk tid for å slå seg litt på fuglebrystet og erklære at jeg endelig har fått røyken på armlengdes avstand. Det har faktisk gått over all forventning. Så lite abstinenser har jeg hatt, at den eneste forklaringen må være positive seinskader etter røykehypnosen jeg gjennomgikk for fem år siden.

Du finner dem på alle plattformer. Dinosauriske som digitale. Røykekutterne. De aller fleste opererer som hypnotisører. De har titler som DipHyp og er Members of A.E.P.H, hva nå det enn kan bety, og setter inn litt mystiske rubrikkannonser i lokalavisene.  og på sosiale medier. 

”Nå kan du slutte å røyke. Bestill time nå!” 

Jeg så gjorde, og satte meg i en god lenestol med de bangeste anelser. De skulle vise seg å være ubegrunnede, alle som én.

Oppslagsverk beskriver hypnose som en transetilstand som oppleves som en konsentrert avspenning satt i verk av en annen person. Rundt ti prosent av befolkningen lar seg ikke hypnotisere. De må kutte røyken på annet sett, og å legge tobakken på hylla er noe av det vanskeligste valg man blir stilt overfor i livet.

Det er et merkelig fenomen, men røyken holder seg med venner som vi også er svært glade i. De er selvsagt giftige alle som en. De to beste vennene er koffein og etanol, og et tankekors er at det finnes avrusingsklinikker for alt fra alkohol, stoff, sex og sukker, men ikke for nikotin. Derfor er et av de mest solgte legemidler røykekuttmedisinen Champix, og diverse mer eller mindre vellykket nikotintyggegummi eller plaster. Og en og annen hypnotisør.

Ser man på antallet røykere, så har det gått markant ned de siste tiår. Det er en klar endring i våre røykevaner, og det mest gledelige er at ungdommen vender ryggen til nikotin. I Norge røyker 10-12 prosent av 15-åringene daglig eller ukentlig, mens tallene for voksne røykere ligger rundt 30 prosent. Det er høyt, men kan ikke sammenlignes med tallene fra 70-tallet. Det var da profilerte tv-kjendiser satt med sine dampende piper i studio, og sendte ut røyksignaler til befolkningen om at dette var helt ok. Den en gang så utskjelte røykeloven må også skrives opp på listen over positive bidrag til nasjonens forbedrede helse.

Selv om snus har overtatt noe for røyking blant ungdom, er andelen røykere på kraftig vei nedover. Opplysningskampanjer og medias stadige påminnelser om risiko for hjerteinfarkt, kreft og KOLS har satt en støkk i befolkningen. Ikke minst hos de unge. 

Ungdomsskolen er en kritisk periode, og i 13-årsalderen røyker bare 1-2 prosent daglig eller ukentlig. To år etter har dette steget til 9-12 prosent, og jentene er de ivrigste. Det er i ungdomsskolen støtet må settes inn. 

En bredt anlagt statlig skremselskampanje, gjerne koblet med sukkerets forbannelse, hilses velkommen.

Julekort

I gode, gamle dager kom det en hagl-eling med julekort ved dette leite. Nå er ikke Postverket det det en gang var, og det er ikke hver dag at posten kommer fram heller. Men vi som har levd noen år kan faktisk av og til ta oss i å savne de koselige julekortene med hilsen fra fjern og nær.

Men etter hvert som de litt eldre avsenderne forlot denne jammerdal, ble de sjeldnere og sjeldnere, og det siste som vår lille kjernefamilie har mottatt var et bilde av to julepyntete barn i nystrikkede gevanter.

Men hvordan oppsto nå denne utdøende tradisjon? Vi må over Nordsjøen. Verdens første julekort, Cole-Horsley-kortet, ble utgitt i England i 1843 og kom i et opplag på bare 1000 stykker. Det var håndkolorerte litografier, og motivet på det første julekortet viser en engelsk familie som feirer jul, og bærer påskriften "A Merry Christmas and a Happy New Year to you".

Forlaget Beyer i Bergen var det første som trykket norske julekort i 1870, men det var først tiåret etter at noen omfattende norsk julekortproduksjon kom i gang. Mange kort var importert, særlig fra Danmark og Tyskland. Som i England ble skikken formet av Postverket. Først i 1883 ble det tillatt å sende private kort. Av en eller merkverdig grunn var det i starten bare tillatt å sende brev. Et åpent kort skulle man ha seg frabedt.

Og snart var det duket for en skjeggete skapning. Den første norske julekortnissen ble tegnet av Wilhelm Larsen i 1883, men den fremste norske nissetegner ble likevel Nils Bergslien. Han spesialiserte seg på humoristiske bilder med tykke smånisser med stor lue og langt hvitt hår, godt plassert i et sidrumpet, norsk bondelandskap.

Forlagene engasjerte kjente kunstnere som Hans Gude, Theodor Kittelsen og Erik Werenskiold til å lage seriøse julestemninger, men disse solgte dårlig i forhold til nissekortene. Andre populære kort var de med geografiske motiver som fortalte slektninger hvordan det så ut der man bodde. Av og til så det ikke ut.

Heller ikke julekortene unngikk motesvingninger. Ved århundreskiftet var heltekort populære, med bilder av Fridtjof Nansen på ski eller Henrik Ibsen foran Stortinget. Og i perioden rundt unionsoppløsningen ble det populært med patriotiske kort, men nissekortene beholdt stillingen helt til det siste. Under okkupasjonen ble kort med nisser i store, røde toppluer brukt som anti-tysk propaganda, inntil de tyske myndighetene i 1942 nedla forbud mot å tegne røde toppluer.

Hva annet har vi mottatt? Den ekte norske ”matjula” måtte bildesettes, og da kom grisen fram.

Julenek og vinterstemning er to andre, og ofte er motivet livet opp med aktiviteter i snøen. Dog av den mer uskyldige art. Noen snøfnuggmanøvrer a la Inge og Sten eller Jørn Hoel skulle man ha seg frabedt.

 

Så ta vare på de gamle julekortene. De er en del av vår kulturarv, og har en morsom historie å fortelle.

Matvrak i havgapet

(Hvert år på denne tiden har jeg lyst til å besøke min gamle venn Sindre på fyret. Han, og dere, må nøye dere med en tekst som begynner å bli noen år. Men Eggeløsa fyr ligger der fremdeles, og er en perle. Hurra til Skagen som holder det gående!)

Man behøver ikke bruke en formue på å skifte miljø. Eller personlighet. Av og til er det nok med en liten tur til Landegode Fyr. Eller No. 599 Landegode Paa Eggeløsa, som det omtales i ”Norske Fyr”, Christiania 1903.

Foranledningen til mitt andre besøk ute i havgapet var et lenge planlagt besøk av to venner fra Røros. Fullstendig kringsatt av skog og høyfjell sto deres hu til havet. Så hva gjør man? Man sender en SMS til ”fyrmester” Sindre Laksmark. Svaret lot ikke vente på seg. - Bærre kom.

Som en forventningsfull fallos rager Landegode Fyr førti meter opp fra havet. Bygd av firma S. H. Lundh & Co i 1901, har det vært et fast holdepunkt for sjøfarende i over hundre år. Og fremdeles sender det sine tre hurtig paa hverandre følgende lynblink hvert 10de sekund, selv om dagens fyrvokter bedriver en helt annen aktivitet enn de menn og kvinner som tidligere hadde sitt levebrød på Eggeløsa.

Og hit kommer de alle. Konsernsjef Lindegaard i SAS, med sin blodferske ”medbragte friskfangede fisk”. Den russiske kontreadmiral Lobasov i kobbel med sine nye venner i NATO, fotballandslaget og et byråkratisk kuriosum kalt Nordkalottrådets Arbetsgrupp for Store Rovdyr.

Dæhlie, Brimi og Ulvang har kokkelert i fyrets lille kjøkken, og Prins Wilhelm Alexander av Holland fikk et rojalistisk hakeslepp da han etter nok et kulinarisk glansnummer fra Laksmark, beveget seg inn på kjøkkenet for å takke kjøkkenstaben for maten. Bare for å finne én kokk og en sliten fireplaters komfyr. I de kretser er de vant til både livrékledde lakeier og tjenende ånder alle vegne.

Og tommetykke gjestebøker med tettskrevne ark taler sitt tydelige språk. Det vil si, ikke alt er like lesbart. Her er nattlige cognac-inspirerte hieroglyfer som aldri vil bli tydet, men de som ikke måtte være av ovennevnte kaliber, eller av kyrillisk, japansk eller finsk-ugrisk opphav, taler med én tunge. Djevelsk god mat!

Og maten er ubeskrivelig. Kokken har slitt ut fire komfyrer, og de ble ikke innkjøpt i dyre dommer fra en storkjøkkenleverandør. Før fantes ikke stålbenker, flatgrill, konveksjonsovner eller andre livsnødvendigheter kokkene på fastlandet bare må ha for å steke seg et egg.

Hvordan Laksmark ved én anledning klarte å frembringe en treretters middag til 67 stykker fra sitt beskjedne respatexrevir, vil for all fremtid fremstå som et mesterverk innen mis en place og yrkesmessig trylleri. Logistikken orker jeg ikke å tenke på.

Det er solide saker vi skal overnatte i. Og det må husene være, der de klorer seg fast på steingrunn, fullstendig prisgitt Æolus’ luner. I kjelleren under hovedhuset får man et inntrykk av dimensjonene. Veggene står og breier seg 60 centimeter tykke, og nesten ler av alt hva naturkreftene måtte finne på å kaste over dem på sitt ville ritt over en åpen Vestfjord.

Men vi skal nesten ikke utenfor døra. Vinden får så vidt ferten av oss der vi stabber de få skritt fra den gamle fyrmesterboligen bort til fjøsen. Nu omgjort til spisesal. Og her holder vi på å sette livet til. Det ble nesten som en magrere versjon av Marco Ferreris mesterstykke fra 1973, Det store etegildet. Men bare så vidt.

.For her fremsettes fisk og kjøtt i varianter bare en særdeles utspekulert gourmet kan koke opp. Hvalkjøtt marinert i Solo, ledsaget av noen nakne og frekke scampi som freser mot oss på sitt leie av hot, hot karri. Pluss en stim av andre pelagiske arter som bare tigger og om å bli tygd.

Den antydning til småprat som innledet denne matmaraton, forstummer helt. Vi skotter på hverandre, og de sporadiske lyder som av og til svevde over vannene, ble et godt eksempel på at det går an å kommunisere kun med grynt. Men selv de skulle forstumme.

To timer tok det å smake på nesten alt. Jeg tror fremdeles at klokka var halv ni. Skjønt, Gud vet. Vi ruller tilbake til heimen. Selv en etterlengtet røyk og to kopper sterk kaffe, kokt på gammelmåten, er ikke nok til å bringe oss ut av transen. Og én etter én drar vi dyna under haka, og svever bort.

Det skulle bli verdens lengste middagslur. Om det var vinden som hadde sett seg lei på disse fire sjølik, vites ikke. Men en liten slamring fra kjøkkenvinduet vekker meg til liv. Liv og liv, fru Blom. Personlig var jeg inne i en slags Twilight Zone, og de pustet, resten, men det var også alt.

Ute hadde høstmørket senket seg. Jeg fyrer meg en røyk, og gjennom flammen ser jeg at kortviseren har en halv millimeter å gå før den står loddrett, og vi snakker om sekunder igjen å leve for fredag 26. august. Det var vel kanskje på tide å stå opp?

Og det gjorde vi. Etter hvert.

Et godt stykke ut i Nattradioen.

Ferieforberedelser

Hver sommer sånn på denne tida kommer man opp i Helvetes kvaler. Hvor skal man dra på ferie? Hva skal det koste? Hvem skal være med? Og har vi egentlig tid og ork til å feriere i det hele tatt?

Det var en gang da det bare var å pakke i Folkevogna og dra. Om så kun rett over grensa. Det var den tiden vi saltværinger måtte innom Mo i Rana for i det hele tatt å komme oss ut av landet. De tider er forbi. Nå er det blitt en liten vitenskap bare å planlegge ferien.

Kjernefamiliens endelikt manifesterer seg på så mange vis. Før i tiden ble mindreårige barn innført i foreldrenes pass, og dermed var det bare å dra. Ikke at det var noe spesielt system i dette manntallet. En datter kunne bli ført inn i fars pass, mens en sønn ble hengende ved sin mor. Ødipuskomplekset viste seg også på andre felt enn de Freud har skissert.

Men når mor og far blir skilt, hva da? Da må alle ha nye reisedokumenter. Er man under 18 år, har passet en levetid på fem år. Og i disse terroristtider, skal det ikke avvikes mye fra portrettet før man blir utsatt for tredjegrads forhør i passkontrollen. En innhul og beskjeden konfirmant på fjorten, ligner ikke mye på en storkjefta skater på sytten og et halvt.

Men først må passene lokaliseres. I hvem sin varetekt ble de overlatt sist? Det å få avkommet til å rekonstruere den siste utenlandsturen, er som å presse smør av en trebukk. Det blir å endevende alt man har av skuffer og skap. Og når det ikke gir det ønskede resultat, må man ringe rundt til alle som har hatt befatning med avkommet. Og endelig funnet, hos en av besteforeldrene, er det med nedslått sinn man må konstatere at passet gikk ut for to måneder siden. – ”Og vi som har tenkt å dra i neste uke!”

Politiet neste. En time i kø. To nye bilder. Ventetid: tolv arbeidsdager, og selv etter at de har forløpt, er det høyst sannsynlig at reisefølget må ta av gårde med en eller flere deltagere på nødpass. Hvor er Fridtjof Nansen når vi trenger ham som mest? Og for å få statsbudsjettet til å gå opp; firehundreogfemti nye kroner.

Og når så endelig papirene er i orden, blir det å sette seg ned og finne ut hvor man skal dra. I gamle dager var det far og mor som bestemte. Nå er det Polsk Riksdag hver bidige sommer. Uansett hvilke alternativer man kommer opp med, så er dommen fra de unge alltid den samme, Kjedelig, enda kjedeligere og i hvert fall helt gørr kjedelig.

Å få en sur fjortis til å forstå at Athen er verdt et besøk, og at Akropolis er kulturens vugge, er bortkastet energi. Han alt har vært på nettet og sett at det hele var bare en stor haug med stein. Da kunne vi jo likegodt dra til Valen eller på biltur til steinknuseriet på Naurstadhøgda?

Men så, når man etter dagers parlamentering har kommet frem til et minste felles multiplum, er det å bestille billetter. På internett. Ikke bare fordi det er billigst, men fordi alle de gamle reisebyråer er nedlagt. Og hvem orker å sitte i evig telefonkø for å bli kvitt en bunke tusenlapper? Nei, selvgjort er velgjort.

Har vi ikke alle sett de fantastiske prisene som flyselskapene opererer med når de skal få oss i reisemodus? Jo, på papiret. I virkeligheten eksisterer de ikke. Kart og terreng er i sitt sedvanlige misforhold, og når Norwegian og SAS/Braathens har tatt sitt, så kommer Staten og plusser på noen hundrelapper i skatter og avgifter bare for godt mål.

Det å finne et hotell som ikke koster skjorta, er nesten plent umulig. De nettsidene som tilbyr hoteller og overnatting synes å henvende seg til mennesker med ubegrenset tilgang til likvider. Det er fem stjerner her og suite der, og i London ser det ut til at de har rasert og revet hver bidige Bed & Breakfast! De som finnes er i Tooting Bek eller et annet tjyvholl der togene slutter å gå klokka ni om kvelden.

Men så er alt på plass. Tror man. Pass og billetter. Valuta. Datoen er bestemt, og bare pakkinga gjenstår. Jeg innrømmer det gjerne; det blir like galt hvert år. Det pakkes og stuves konfeksjon som om det landet man skal til, aldri har hørt om verken renserier eller vaskepulver.

Kvinnene vet utmerket godt vet at de ikke behøver å ta med en finkjole med matchende sko og bijouteri. Den kommer aldri ut av kofferten. At far, heller ikke på ferie nummer ørten, får bruk for dressen med fullt tilbehør, er glemt når det skal pakkes. Og ingen har noen ting å reise i! Det minner sterkt om barndommens 17.mai. Her fordres nye plagg fra topp til tå. En stakkars kasserers nødrop blir neglisjert. - Skal vi, eller skal vi ikke på ferie?

Jo, men først må vi få plassert både hund og katt. Det er ikke alltid like enkelt. Det heter ikke hundeøyne for ingenting. Kennel er svindyrt, og det er begrenset hvor mye animalsk man kan lesse på både slekt, familie og venner. For ikke å snakke om en skvaldrende kanarifugl. De stakkarer i omgangskretsen som har hatt et slikt rabalder i pensjon i fjorten dager, kommer seg aldri helt til hektene.

Da er det vel klart, da? Ikke helt. Naboene må ta inn posten. Hvis de er hjemme. Ellers blir det å plage noen andre. Telefonen må viderekobles. Alle passord til Online og Hotmail må skrives ned og gjemmes. Pluss de tusen tall og koder for å få tilgang til de ynkelige restene av feriepengene på nettbanken. Og barnas telefoner med sine evig lekke kontantkort må fylles til randen.

Denne maraton kan utmatte de sterkeste individer. Man er ikke restituert før man er vel hjemme igjen.

Og det var vel egentlig der man skulle ha vært.

Hele tiden.

Verdens rikeste jente

(Denne er noen år gammel, men får gjøre nytte som en bursdagshilsen til en flott dame)

Ann Karin Bodøgaard sitter i solveggen på den gamle amtmannsgården og blar i et fotoalbum. Hun har mange. Men denne er hun spesielt glad for.

- Jeg hadde avslutningsfest for elvene mine i går. De var ferdige med andre året på faglærerutdanningen i musikk, dans og drama. Se på dette. De ga meg et album med bilder av seg selv, og en masse hyggelige ord.

- Er det fortjent?

- Om jeg skal tro på dem? Ja. Jeg er glad i elevene mine. Og jeg tror de er glade i meg.

Pioneren. Etter et helt liv med sang og dans synger det nå på siste verset for Ann Karin. Det er mye hennes fortjeneste at Bodø fikk den tredje faglærerutdanningen i dans i landet. Hun er selv utdannet danser, koreograf og pedagog fra Balletthøgskolen i Oslo, og i 17 år jobbet hun beinhardt for å opprette et studium på høgskolenivå.

- Det var et fryktelig styr. Janteloven kom inn med full styrke, og jeg ble motarbeidet av mine egne kolleger i ballettmiljøet. Hele tiden har dette vært en jobb i oppoverbakke. 

- Tre ganger har studiet vært truet med nedleggelse, et helt år lå det i dvale, alderen begynner etter hvert å merkes, og jeg klarer ikke flere omorganiseringer. Man kan ikke omorganisere et menneske på over seksti til å gå inn i en 100 prosent undervisningsstilling.

- Jeg skal fullføre dette kullet. Jeg vil ikke at elevene mine skal gjennomgå noen store forandringer i undervisningen. Men i juni neste år er det slutt. Da er det kroken på døra.

Hun ser litt trist ut. Vi har en merkelig måte å takke våre foregangsmenn- og kvinner.

Gründeren. Ann Karin har hatt et innholdsrikt liv. Tidlig sangstjerne med eget orkester i Oslo. Hun har født fire barn. Gift og skilt. Og da hun returnerte til Bodø under den verste Glimtfeberen i 1975 ville hun skape noe innen dans. 

Det eneste tilbud i Bodø var søster Ruth som drev med klassisk ballett hos nonnene i Hernesveien. De to skulle så det første frø til det som nå er en full profesjonsutdanning på Høgskolen i Bodø.

- Jeg kom inn med jazzballett, aerobic og moderne dans, og vi danset så svetten haglet. På steingulv!

Hardere skulle det bli. Eget dansestudio ble etablert, og i 88 leide hun lokaler rett over slektsgården. På gamle landbrukskola. Hun ble rektor og kunstnerisk leder for det første kullet på bare åtte elever. Nordnorsk Balletthøgskole var etablert.

Men da studiet flyttet til lærerskolen i nedre Rønvik i 95 skulle hun få fulle klasser. Også på Mørkved. Men dyrt.

- Hver gang Høgskolen snakker om oss hører jeg ordet ”kostbart”. Vi tar bare opp 15 elever, så det blir dyre plasser. Men Norge trenger et slikt tilbud. Vi er bare fire institusjoner. Det er ikke flere enn vi må ha.

Uvanlig jente fra Bodø. Eplet faller ikke langt fra stammen. I Ann Karins familie finnes opptil flere. Datter Maria er programleder i Voice, mens yngste sønn Ole Christian er musiker med nyinnspilt CD. Selv var hun den første fra Bodø som fikk platekontrakt.

- Jeg har sunget hele livet, men det var ikke før på realskola at jeg begynte å opptre ordentlig.

Barndomshjemmet var på Rønvikveien. Med kort vei til Rødbrakka der hun gikk barneskolen. Og hun har hatt de samme lærere som flere generasjoner Bodøungdom. Fru Sivertsen i engelsk og legendariske Hobæk i litt av hvert. 

- Var du god på skolen?

- Middels. Men matte var grusomt. Da hadde jeg det mer artig under frøken Hafting i gymnastikk. 

Så moro må hun ha hatt det, at hun hoppet av etter realskolen og reiste til Danmark. I svært ung alder kom hun hjem og fikk jobb som gymlærer etter et år på Gertlev Idrætshøyskole. Hun var så vidt eldre enn sine elever. 

Sang og gymnastikk. Sang og dans. En talentkonkurranse på Fram Kino i 1966 snudde opp-ned på livet hennes.

Miljøet i byen. På 60-tallet hadde man ikke mer moro enn den man skapte selv. Lokale talentkonkurranser og fester i Garnisonsteateret var store greier. Noen ganger lagt opp som en ”nattiné” med familieunderholdning med moromennene Agapantus og Bonsak, Vanqueros som husband og lealause seinrockere som Helge Olsen. Og Ann Karin. En salig blanding av piggtråd og evergreens. Hun har permer fulle av minner.

Avisene var ikke alltid nådige. For ikke å si helt uten hemninger. Under vignetten ODV skrev Nordlands Framtids piggtrådhater i 1969. 

- Hør på dette, sier Ann Karin og ler så det rister i hjembrakte kaffekopper fra Olavsgaard Hotell.

”- Det var en sann vederkvegelse å høre Ann Karin. Hun sang etter vår mening meget godt, og jaggu var hun pen i tillegg.” Og mannen gir seg ikke.

”- Hun entret scenen etter at vi en halvtime hadde hørt musikk og sett opptreden som bekreftet tidligere mistanker om at vi stammer fra apekattene”.

Det var ikke greit å ha langt hår og elektrisk gitar i de dager.

Til hovedstaden. Enklere skulle det bli for en fersk syngedame. En tante som giftet seg i litt fremskreden alder lot henne overta sin leilighet i fasjonable Bygdø Allé. Eget band fikk hun og. Rolf Eriks Musicats. Og hun husker første opptreden i Oslo. 110 kroner fikk hun.

- Jeg hadde manager og gode greier. Fredrik Friis skrev låter og ordnet jobber. Den 12. oktober 1967 stod jeg på scenen i Sjømannsklubben. Med fersk plate fra Colombia-EMI. 

- Hva het den?

- ”Verdens rikeste jente”.

- Ble du det?

- Ikke av sangen. Men jeg ble rik på mange andre måter.

På opplevelser. På reiser. På turneer i Norge og Sverige. Hun traff de aller fleste band og artister som reiste land og strand rundt.

- Var du populær?

- Omsvermet? Jaaa…

Hun trekker litt på det.

- Jeg har et par gammelkjærester, for å si det slik. Men ikke musikere. 

Heia Glimt. Det var i stedet en annen stjerne som skulle kapre Ann Karin. Hun traff fotballspilleren Truls Clausen i en kø utenfor et populært utested i Oslo.

- Jeg så en type med en idiotisk caps på hodet. Jeg bare måtte snakke med ham. – Bli med på fest, sa han. Og det var det. 

I 1970 giftet de seg i Bodø. I Domkirka. Samme dag som Asa Krogtoft og Elisabeth. ”Popstjerner gifter seg”, skrev lokalavisene. Men det var Truls som skulle dominere overskriftene og rampelyset fullstendig. Soilerne på Bodø/Glitm ble feiret verre enn rockestjerner.

- Vi bodde i Oslo til 1975. Jeg hadde utdannet meg til danser, koreograf og pedagog. Kenneth kom i 70, og Kriss Even var så vidt født på cupfinalen. Jeg dro på toalettet og pumpet melk i pausen. Helt utrolig.

Vanskelig valg. Nå måtte hun ta et valg. Bodøgaard hadde vært utleid til studenter i mange år. Huset trengte eiere, og far Inge ga henne et ultimatum.

- Vil ingen overta Bodøgaard, så selger jeg gården. 

- Det var vanskelig. Jeg hadde nettopp vært i på audition til musikalen ”Cabaret”. Hadde fått jobben, og måtte velge. Vi diskuterte lenge. Truls pendlet til Bodø for å spille fotball med Glimt, og kjærligheten til gård, røtter og historien gjorde at jeg bestemte meg. Vi dro hjem.

Og her har hun blitt. To barn er født i Bodø. Ole Christian og Maria. Nå er hun kommet til veiskille i livet. Hennes hobby og lidenskap har vært jobb og levebrød. Hva skal hun gå til den dagen hun forlater Høgskolen?

- Jeg samler alt stoff jeg kommer over. Avisutklipp, video, tekster. Alt. Jeg har lyst til å skrive historien om det utdanningstilbudet jeg fikk skapt.. 

- Og så må jeg skaffe meg en ny hobby. Jeg leter.  For jeg er ikke ferdig med livet. Kanskje jeg skal pusse opp bårstua på tunet og flytte dit? 

Hun har god plass rundt seg. 70 mål jord midt i det som var sentrum for 200 år siden. Hun har søkt om omregulering til boligformål.

Verdens rikeste jente? 

Kanskje hun blir det til slutt.

Nytt år for Nilsen?

Terje Nilsen forsvant plutselig. Borte fra stamstedet Paviljongen og sin daglige engelske avis. Borte fra by og scene, og venner traff ham kun i egen paulun. Hva skjedde?

- Når du slår deg på lag med han Tykje må du ikke bli forbauset hvis det går til helvete, sier Terje henslengt på sin alderstegne sofa i leiligheten i Torvgata. Der har han husert i sin Vett og uvettske tilværelse i snart 30 år. Omgitt av bøker, støvdotter og egen kunst.

Kunsterboligen. Her henger malerier og gamle breddebilder av tusen himler foreviget fra hans legio reiser med Hurtigruten. Montert som collage og pyntet med julebånd.

- Det får en mening hvis det kalles “Blå kjole”, sier han mens undertegnede sliter litt med assosiasjonen.

- Jeg liker å holde på med maling, tegning og collage. Jeg klipte ut bilder fra kvalitetsmagasinet Omni og monterte dem sammen. 

Nå snakker vi mange år siden. En tid han formedles dårlig råd ikke hadde strøm fra april til september. Lyskilden var stearinlys med sølvpapir rundt. Og ikke ville han bekjenne sin strømløshet til noen.

- Det var litt flaut, men så ble jeg selvsagt fersket av min søster Randi. 

Hun gikk sporenstreks til E-verksjefen som på den tiden het det samme som hennes mann,  Harald Berg.

- Neimen har ikke kunstneren strøm? Det må vi ordne, sa Berg. Strømmen kom, regningen ble betalt etterhvert, og det var faktisk en kjempelykkelig periode. 

Nedturen. Men ikke alle perioder har vært lykkelige. Hvor langt var han fra sitt private helvete i 2013?  Hva skjedde?

- Ikke noe dramatisk. Jeg var lei, hadde ikke noe nytt å komme med, sluttet å spille og ble sittende inne. Det tar på helsa ikke å gjøre noe som helst. 

Han ble mer og mer fysisk nedkjørt med høyt blodtrykk og utrolig dårlig form. Lite eller ingen mat og alkohol som ordinær del av dagliglivet. Til slutt kollapset han.

- Jeg havnet på sykehus i to uker, og deretter fikk jeg en måneds pause på rehab på Stadiontunet. Det var som å bo på hotell. Et godt sted å “kule han” på statens bekostning. Tørrlagt, med 50 tv-kanaler og tre måltider hver dag.

Så flyttet han hjem. Til 4. etasje uten heis. Tynn i beina har han alltid vært, men nå var det piperensere og rullator. Folk trodde ikke sine egne øyne. Nilsen på handel i Glasshuset bak en oldtids Segway!

- Å komme hjem gikk utrolig bra. Ikke sug etter alkohol. Ikke en gang i drømme, og formen kom seg dag for dag. 

Etter to måneder satte han bort støttekontakten for godt. Nå navigerer han noenlunde fjellstøtt mellom ICA og Bofisk én gang per dag. 

Prosessen. Man går ikke fra oppegående artist til rehabpasient på én dag. Terje har fundert over prosessen. 

- Det meste jeg gjorde før jeg forsvant, var i lukkede rom. Kurs, konferanser og bursdager. På to uker spilte jeg for årsmøtet i Høyre i Bodø, for SV i Tromsø og sentralstyret i Ap på Landegode fyr. Det kan ikke være mye politisk krutt i tekstene mine siden jeg er så anvendelig? undrer han med et skjevt smil. 

Men så ble det færre og færre konserter uten at han kan peke på noen katalysator. 

- Jeg begynte bare å si nei. Livet jeg levde tok sånn på meg, jeg mistet motivasjonen og kvaliteten på jobbene gikk ned. Jeg leverte nok varene for dem som ikke hadde noe sammenligningsgrunnlag, og fikk en stil såpass preget av nonsjalanse og avslappethet, at folk trodde det skulle være slik.  

- Hva sier du til folk som mener du er et bortkastet talent?

- Det er ikke så enkelt. Vi har forskjellige personligheter og måter å takle verden og livet på. Det er for enkelt på snakke om latskap og mangel på ambisjoner. Slik er jeg, og jeg har aldri hatt noen ambisjon om å skape meg noen karriere. Jeg snakker til folk via tekstene mine, og det er nok. De som synes at jeg skal opptre mer, gi ut plater og tjene mye penger vil meg bare godt, men det er som å be ei elv renne andre veien. Det går ikke. 

- Jeg hadde en kjæreste en gang. Hennes far var en hyggelig og morsom kar som hadde spekulert mye over pengemas og jag. Han brukte å si; “Vi drasser og drar på vårt gods og vårt gull, men bak kommer én med tre skuffer muld”. 

- Men du liker hoteller, god mat og penger i lomma?

- Ja, men de periodene er over. Tiden i Bergen var et ålreit liv. Jeg var fri. Lange turer med flott lugar på Hurtigruten og litt jobb var veldig greit. Jeg er ikke alene om å like et slikt liv. Det er utrolig mange som har det slik hele tiden både i det offentlige og private. De bor, spiser og drikker på andres regning, men til sist opplever de at det er godt å komme hjem og fise i egen dyne. 

Musikken.  En rekke plater har kommet fra hans hånd. Den eneste han selv har tatt initiativ til er “Æ”. Ellers har har fått god hjelp.

- Jeg har vært heldig. Mange dyktige mennsker har vært involvert. “Pop” var Asa Krogtofts prosjekt i sitt nye plateselskap Igloo. Så gikk det noen år, og så startet Hønsehuset. Dermed laget vi “Kanskje”, og så kom Finn Sletten og kjørte igang “Sånn”. 

Det var Sletten som satte sammen bandet med Yngve Moe og Bjørn Jensen fra Dance With A Stranger, Jan Gunnar Hoff og Børge Petersen-Øverleir. Et kremlag. Terje ble god venn med nå avdøde Yngve Moe, og låten “Du har en venn” er tilegnet ham. Og via Moe kom han i kontakt med Voksne Herrers Orkester og miljøet i Bergen, og det var duket for det som kunne blitt en ferd mot stjernehimmelen. Den gang ei.

- Bergen og Losjen kunne blitt noe. Jeg fikk meg kjæreste, og Bergen er en kul by å være forelsket i. Jeg ga ut to plater med kort mellomrom, fikk svært gode anmeldelser, gjorde tv-opptredener og dro på turné i Nord-Norge. Men du vet..., sier han lakonisk.

Han er nemlig ikke “hypp” på å reise. Han flyr ikke, og hurtigrute og tog er ikke akkurat overlydstransport. Mange ville ha ham mange steder, men det stoppet opp. Nå vet vi hvorfor, og hvordan det endte. 

Hva nå? Terje Nilsen har i rundt 40 år vært en del av Bodøs kollektive og musikalske hukommelse. Platene har kommet. Om ikke tett, så i alle fall. Og låtene hans spilles mer og mer på radio Han oppdages av alt fler artister og aldersgrupper.

- Jeg har truffet noe med mine tekster, og jeg forstår at mange vil høre noe nytt. 

- Får de det?

- Vi får tro det, men det blir ikke med det første. Jeg har et toårsperspektiv på ei plate. Jeg må ha låter, band og penger. 

Det sies at allting har en start og en ende. Han har startet. På nytt. Én ny låt er helt ferdig, og han har oversatt to låter fra dansk og svensk. Hyggelig besøk får han og. Sammen med Maria Haukås Mittet gjorde han nylig en duett på “Jorda”, og de lokale rastafarianere Manna har fått ham med på en låt til sin nye CD. 

- Jeg har ikke forstått før nå at folk savner meg. Det er jo kult, og jeg fikk faktisk en forespørsel om å være overraskelse på Halvdans juleshow i Stormen. Jeg er ikke klar for det ennå. 

Men et intervju var han klar for. Han er klar for å møte byen og kommentere sitt eksil.

- Jeg gruer meg litt. Det har vært mye pes på familien i det siste. Eli ga ut plate, Arild var hovedsak i Bodø Nu og søster fikk flere sider i AN. Nå kommer jeg. Snart begynner vel folk å mumle i krokene. “Den helsikes slekta, nå er det nok”, ler han.

Se man på TONO-kronene som tilflyter kemneren til dekning av Terjes gamle skattegjeld, så får ikke folk nok av hans musikk. Det merkes litt på pengepungen at tiden har tatt ham karrieremessig igjen, Det må føles som en belønning. Og snart har kemneren får sitt. 

Nå er gitaren tatt ned av hylla. Én låt gir ingen album, men seks strenger gir håp om en ny vår for Terje Nilsen. 

Snøen som ikke falt i fjor

”Noen har stødd melis på Landegode i natt”, skrev Terje Nilsen mens han ennå hadde utsikt over takene til Otto Koch. Nu har det skjedd igjen. Barn, skifabrikkanter, piggdekkselgere og bensinstasjoner jubler. Resten skutter seg, og gjør seg klar til måneders innett kamp mot den årlige, himmelske flass.

NOEN NAVN PÅ SNØ. Snø. Snow. Neige. Schnee. Nieve. Norsk, engelsk, fransk, tysk og spansk. Alle språk har sitt navn på dette hvite teppe som overrasker oss like mye hvert år. Og går vi bort fra verdensspråkene og manøvrerer oss inn i urdialektene, så finner vi snø på gælisk i uttrykket Chomh geal le sneachta, som betyr hvit som snø. Inuittene har flere ord for snø enn vi har for forplantningsorganer, og når de kaller fønvind for chinook, så betyr det snøspiser. På samisk kan man velge og vrake alt etter snøens beskaffenhet. Noen snøfnugg blir til botkkuhit, ei snøfonn heter jassa, snøfri is er boara og snøfokk fra en snøscooter blir muohtaborga muohtaskohter. Men nok etymologisk briefing. Nu graver vi oss heller ned i materien.

HVA ER SNØ? Ingen norske nettsider, på tross av 162.000 treff på Google, kan gi en skikkelig forklaring. De snakker alle om frosset regn. Det er bare tull, sier BBC, og de vet alt. 

Snøfnugg (botkkuhit) dannes inne i skyene av ørsmå iskrystaller som kolliderer og binder seg til hverandre. De fleste tiner på sin vei ned, og faller som regn. Kun hvis temperaturen er lav nok ved bakken, faller de som snø. Alle snøkrystaller er sekskantete, eller hexagonale, og ingen er lik. Et slags meteorologisk fingeravtrykk.

KALD OG VÅT. Det er forskjell på folk, og så også på snø. Når det er veldig kaldt ute, faller det tørr snø. Iskrystallene binder seg ikke så lett sammen, og snøen blir fin og pudderaktig. Blir det ekstremt kaldt, snakkes det om diamantsnø. Nærmer man seg null grader, blir snøfnuggene til snøkjerringer, og legger seg som en våt vinterfrakk over en allerede våt vinterfrakk. 

ISOLASJON. Hvorfor isolerer snø godt? Hørt om igloo? Har man ikke plank, får man bruke snø. Fersk, urørt snø består for det meste av luft som en fanget i snøkrystallenes ”nettingstruktur”. Og siden luften ikke kan bevege seg, blir varmetapet sterkt redusert. Fersk, upakket snø er 90–95 % innesperret luft. (Det minner meg om noe, men jeg får det ikke ut…)

ER SNØ SPISELIG? Dette spørsmålet har opptatt sultne barn og foreldre fra tidenes morgen. The answer my friend is, bokstavelig talt, blowing in the wind. Bellona er helt klar i sin tale. Snø er giftig. Spesielt i Oslogryta. Den inneholder sink, bly, kobber, krom, PAH og PCB. Alt definert som miljøgifter, og mye kommer som såkalt sur nedbør båret med vind og innpakket i snø. Dylan hadde peiling. Men Frank Zappa er enda klarere i sin dom om spiselig snø. På LP-en Apostrophe fra 1974 sier han det rett ut: Watch out where the huskies go, and don't you eat that yellow snow!" Herved advart.

BØKER OG SNØ. 

Flammer i snø- Ingvar Ambjørnsen. 

Hvit som snø- Jon Michelet. 

Gutten som sov med snø i sin seng- Henning Mankell. 

Snø vil falle over snø som har falt- Levi Henriksen. 

Ren som snø- George P. Pelecanos.

I Afrika er snøen svart – Unni Lindell

Snøen på Kilimanjaro – Ernest Hemingway

Frøken Smillas fornemmelse av snø – Peter Høeg

SNØREKORDER. Den største snødybden som noen gang er målt på Blinderen i Oslo er 79 centimeter. Det var på senvinteren 1968. De har noen centimeter igjen før de slår Tromsø. 79 centimeter snø er vanlig underlag på Alfheim Stadion. Og kommer man litt lenger ut i lendet, målte man 240 cm snø ved værvarslinga i Tromsø den 29. april 1997. I Bodø er største snødybde målt i februar 1976 med 90 cm.

FILMER MED MASSE SNØ. 

Så hvit som snø (2004) Regi: Jan Troell. 

Jack Frost (1997) Regi: Michael Cooney. 

Ski Patrol (1990) Regi: Richard Corell. 

Snøhvit og de syv dverger (1937) Disney-klassiker. 

Ni liv (1958) Regi: Arne Skouen. 

Veiviseren (1987) Regi: Nils Utsi

KNIRK-KNARK. Hvorfor er det så ekkel lyd når du tråkker i snø? Når snøen faller til bakken blir luft fanget mellom lagene. Og når du tråkker på snø blir luften komprimert, og presses ut. Den litt ”crunchy” lyden er fra iskrystaller som knuses. Tenk på en isbit mellom knudrete hjørnetenner…

MUSIKK OG SNØ. 

Songs for polar bears - Snow Patrol

Snow- Snow

Heart on snow - Marc Almond 

Roses in the snow - Emmylou Harris 

Signal to snow ratio - Grandaddy 

A small cattle drive in a snowstorm - Beulah 

Married by the bible, divorced by the law. Hank Snow 

Natural wonder - Phoebe Snow 

Snømannen Kalle - Arne Bendiksen 

Making love in the snow - Miss B. Haven 

Elske i snøen - Jørn Hoel 

(Den siste er kjent som Blærekatarr-visa)

Hvorfor er snøen hvit? 

Hvit er en av naturfargene. Når vann krystalliserer seg, blir det hvitt. 

Hvor er det mest snø i hele verden?

Det største snøfall er i Himalaya. Der kan det falle flere titalls meter. Ekstreme forhold har man også på østkysten av Japan rundt OL-byen Nagano.

Kan det bli for kaldt til at det kan snø?

Nei. Men jo kaldere, jo mindre snø. I Arktis er kulden så ekstrem at vanndamp ikke kan samle seg. Hvilket bare understreker at vi bor i et bakvendtland. Det laver ned i Bodø, mens det nesten ikke snør i Antarktis. 

Snø- og kuldevits.

NRK Nordland hadde en gang en sjef som het Harry Westrheim. Da det ble varslet kulderekord på Biddjovagge Fjellstue ringte han like godt til oppsynsmannen, og spurte hvor kaldt de egentlig hadde det. 

- T’øyeblikk, sa mannen og ble borte i to minutter.

 - Ja, her e det minus 25.

- 25, sa Westrheim, - jeg hørte at det var minus 42.

- Ja, ute. 

Sagt om snø: 

- Å gjøre rent i huset mens dine barn vokser opp, er som å måke fortauet før det har sluttet å snø. (Phyllis Diller)

- Det gode skal en hugge i fjell, det onde skal en skrive i snø.

- Før du begir deg ut på kjærlighetens sti, så lær deg å løpe på snø uten å sette spor.

- Den første kjærligheten er som den første snøen: Man ser sporene så tydelig.

- Når skaresnøen ligger til St. Hans, da blir det sein vår. (Rolv Wesenlund)

- Skiing consists of wearing $ 3.000 worth of clothes and equipment, and driving 200 miles in the snow in order to stand around a bar and drink. (P. J. O’Rourke) 

- Etter tre snøfattige vintre meldte han seg fortvilet ut av redningskorpset. ( Nils-Fredrik Nielsen)