Alderstillegg 

 

Det er et uomgjengelig mareritt. Årene sniker seg avgårde, og plutselig stirrer man 62 og AFP i hvitøyet. Kvelden nærmer seg med stormskritt. 

 

Boken ”Life begins at forty” må være det mest idiotiske som noen gang er skrevet. Tittelen ble umiddelbart plukket opp av refuserte i alle land, mest kvinner, og brukt som en mager trøst for at man hadde blitt avvist på det mest utspekulerte. Ytterligere tragisk ble det da det viste seg at forfatteren, Walter Pitkin, var 63 år da han skrev boken. 

Knut Hamsun, derimot, hadde sine lyse øyeblikk. Hans tristesse er et eksempel til etterfølgelse. Han er i det minst ærlig når han i ”Den siste Glæde” skriver at; Når man er femti Aar, begynder Syttiaarene.  

Det har de fleste litt motstrebende tatt inn over seg. Et sted begynner forfallet, og her har det manifestert seg på så ymse vis. 

 

Det startet vel egentlig med en morbid interesse for dødsannonsene i lokalavisene. Plutselig fant jeg meg hengende over slektenes gang lenger enn normalt hos en presumptiv åndsfrisk førtiåring.  

- Jasså? Er han borte? Var ikke det litt tidlig? 

Og da filosofen og moromannen Peter Wessel Zappfe forlot oss den 12. oktober 1990 markerte det en milepæl i min degenereringsprosess. Og slik har det bare fortsatt. Jeg burde ha skjønt tegningen allerede da. 

 

Neste unaturlige trinn ble interessen for slektsforskning. Rundt tusenårsskiftet hadde jeg opparbeidet meg en djevelsk innsikt i alle slektsdatabaser som fantes på nettet. Interessen rundt mine forfedres liv og levnet ble en besettelse. Og den har bare akselerert, til jeg har børstet støvet av en rekke ur-genitorer.  

Men det er på egen kropp man kanskje best føler hvordan alderen tynger. Bokstavelig talt. Etter å ha hatt en kroppsindeks som en Belsenfange, har det skjedd alarmerende ting rundt min midje. Fete sauser, godt smør og marmorert kjøtt, gjør at jeg i oppblåste stunder minner om ei velfødd nise. 

 

Hva er så botemiddelet? Min aversjon mot trening i alle former gjør at jeg skal være døden nær før jeg løfter av røret og ringer til Stamina Hot. Bare navnet gir meg frysninger. Det er som om klientellet er utelukkende kjernesunne sylfider med stål i både bein og tarmer. Og ikke en dissende haug av likesinnede som i det lengste nekter å ta inn over seg at solen er i ferd med å gå ned over de tidligere så yppige berg og daler. 

 

Det finnes dessverre ingen vei tilbake. Det er naturen som taler. Og ikke i tunger. Den må vi nok lytte til enten vi vil eller ei. Jakten på evig ungdom har antatt dimensjoner som var utenkelig for bare få år siden. I kjølvannet av et deflatert selvbilde, fremhjulpet av media og en industri som lever av å selge evig lykke, foregår kampen for å sette kropp og hode tilbake til en tid man for lengst har forlatt. Men man kan ikke sette livet i revers.  

 

Det har de TV-serier som lever av denne villfarelse til over- og undermål demonstrert. Jeg vet ikke hvilke krefter de representerer eller hvilke mål de har, men å eldes er faktisk blitt en tilstand vårt moderne samfunn skal ha seg frabedt. Næringslivet inkludert. 

De grelleste eksempler har vi fra USA, selv om vi hinker raskt etter i Europa. Der har tuklingen med en naturlig prosess frembrakt en rase av oppstrammede lik som ser ut som en avmagret tørrfisk. De griner mot oss med et kranium som på gamle dagers jodflasker, stikkende frem under en hud så tynn og transparent som skummet melk. 

 

Hvis dette skal bli det naturlige, så skal jeg bære mine ekstra fem kilo med stolthet. Min alder likeså. Jeg skal drite i hvis det snart sniker seg inn en viss anemisk kreativitet i syntaksen, og la humla suse. 

Resultatene av en irreversibel prosess vises aller best når man prøver å skjule dem som best.