Flyttesjau 

 

Jeg har nevnt det før, og det tåles gjentatt. Ikke minst fordi jeg har en sterk anelse om at jeg ikke er alene om elendigheten. Nemlig at rydding og flytting tar knekken på den sterkeste av oss. Ingen gjenvordigheter er sammenlignbare med den fysiske og psykiske påkjenning det er å sortere og kaste de visne frukter av feilslåtte sosiale eksperiment og en interiørkonsulentkarriere i ruiner. 

 

Jeg vet snart ikke hvor mange ganger jeg har gjemt unna det som kanskje kan komme til nytte en vakker dag, for etter en tid å pakke det opp for forflytning til annet sted i lendet. At man ikke dro til Vikan med de overtallige restene fra tidligere bopeler blir det rikelig anledning til gremme seg over. 

 

Siden den norske befolkning i stor grad består av par som har kommet levende ut av opptil flere ekteskap og andre følelsesmessige tsunamier, har vi opparbeidet oss et arsenal av drivgods som kunne møblert et fattig kontinent.  

 

En sak er å rydde i egne bruksgjenstander. En helt annen er å mønstre sympati for kvinnens ønsker om benådning av eget nipp-napp. Og samtidig stilltiende godta hennes dom om at mine lopper står overfor den sikre død. I den vanlige rettspleie har vi et eldgammelt prinsipp om at man skal dømmes av en jury av likemenn. Slik er det ikke når man må flytte fra et lager til et annet. Da ligger alt til rette for et planlagt justismord.  

 

Det nytter dessverre ikke med privatbil når man går til flytteverket. Hvis man da ikke har en gammel folkevognbuss på grønne skilter. Det blir å ordne seg med bårebil i form av tilhenger, og bisettelsen bør planlegges i detalj. Det har ingen hensikt å rydde hvis man ikke sånn noenlunde har bestemt seg for hva som skal leve og hva som skal dø. Etter et par slike runder i året som er gått, vet jeg hva jeg snakker om. 

 

I starten var det med en viss glede at en liten IKEA-sofa blir lempet på hengeren for å doneres til Røde Kors. Samme vei gikk en litt morsomt utseende skinnstol som bare hadde det lille handicap at den var fullstendig ubrukelig som sittemøbel. Et par skakke hyller ble motstridende slept til skafottet. En støvsuger i evig revers gikk samme vei, men så var det stopp. Nå var det på tide å sanere i kvinnens tidligere liv. 

 

- Hva med den der jævlige kommoden? Ska du ha han?, nesten roper jeg da jeg ser kvinnen varsomt sette bort et skaberakk fra et tidlig og åpenbart mislykket sløydprosjekt på farssiden. Hvis blikk kunne drepe hadde det bare vært å velte seg over karmene og blitt ført til kompostering på Iris. 

 

Det bare å gi seg over. Kommoden må selvsagt få leve. Hvor hun har tenkt å plassere den, sies det ingen ting om. For nå er hun blitt veldig stille borte i en gedigen pappeske. Jeg slår meg et par slag over betongen, for på det bryskeste å bli kommandert bort.  

 

Men skal mine ting fjernes, så må noen av hennes etterlatenskaper vike. Jeg bryter meg inn blant sekker av gamle gardiner og får øye på skatten. Barneklær! Noe som ligner ei strikket babyskøyteløperlue fra 50-tallet med øreklaffer og tvinnete bånd ligger på toppen av et lass med falmet konfeksjon.  

Og jeg går helt opp i fellingene! Om hun virkelig tror at hennes sønn på 25 år skal bli hoppende glad for å bli overrakt sine første hjemstrikkede underbenklær? Stemningen er på bristepunktet, men hvis jeg ikke skal gå et sikkert sølibat i møte, er det bare å la juvelene ligge. Det samme med en gammel babypose, litt opptygd Brio infisert av flammehemmende bromider og barnebøker i full oppløsning.  

 

Men stemningen letter betraktelig da et gammel og kjært veggteppe kommer til svars. Det har vært savnet siden forrige årtusen. Og i en låst koffert ligger jaggu taklampa som nå er blitt et belysningsikon. Den skal snart lyse opp barndommens kjøkkenbord hvis vi kommer oss levende gjennom et tjuetalls tunneler og 25 mil med klarholke.

Hver vei.