Kroppsmasseindeks 

 

Fra legehold kommer det siste nyordet; kroppsmasseindeks, eller BMI. I følge Nasjonalt Folkehelseinstitutt har vi for mye av det. Nasjonen står i fare for å flyte over i fett. Ikke bare i olje, melk og honning. 

 

En tid smykket jeg meg med en BMI på rundt 18. På mitt mest avmagrete var jeg ifølge Verdens Helseorganisasjon undervektig, eller Belsenfange som man sa under krigen. De tider er evig forbi, men ordet slanking setter seg som en fet raspeball i svelget bare jeg tenker på det. Det får stå sin prøve. 

 

Diett- og slankehysteriet synes ikke å ha noen ende. Noen av landets største formuer er grunnlagt på en BMI over 40. Mor og datter Roede velter seg i penger, mens produsentene av Nutrilett lo hele veien til banken. SATS og Friskhuset har fulle hus der ferme kvinner hopper hvileløst rundt i sin evige jakt på litt mindre kroppsmasse. Både foran og bak. 

 

Skal man effektivt legge en demper på stemningen i heimen, er det bare å nevne ordet slanking. Da er man persona non grata på ubestemt tid. Og skulle man i vanvare, eller ren dødsforakt, konkretisere temaet og ymte frempå om et gavekort på nærmeste konsentrasjons- og treningsleir, er det bare å se seg om etter en litt romslig hybel. Og en meget god advokat. 

 

For få ting skaper større elendighet enn BMI-problematikken. Vi menn har et tilsynelatende avslappet forhold til litt overvekt. Vi slår oss på buken, og kaller bilringer og valker for både det ene og det andre Jeg har faktisk hørt enkelte omtale ølvomma som en seier for alkoholen.. 

 

Kvinner agerer på et annet sett. De slår seg ikke til ro med tingenes tilstand skulle speilbildet avvike for mye fra brudebildet. Derfor har jeg til gode å se eller høre en kvinne legge kjælenavn på hengepuppene. Blir det for mye sig i materien, står kirurgene klar med skalpell og silikon. Og det som for en mann er reinkarnasjonen på bibelens Skjærsild, nemlig fettsuging, tar målbevisste kvinner på strak arm.  

 

De som har stått for denne kroppslige degenerering, nemlig ektefelle(r) og barn, blir aldri dratt til ansvar. Ikke rart kvinnene blir lynforbanna når en lubben gubbe sveiper et skeptisk blikk over sin ungdoms berg og daler. De får ha oss unnskyldt. Det er urgenene som taler i tunger. 

 

Årsakene til fedme og overvekt synes ikke å bli like mye fokusert som den industrien det er blitt å skulle kvitte seg med noen kilo. Og nå ser jeg bort fra arvelig forhold. Har man aner som ligner mistenkelig på to kremboller, er det fåfengt å tro at man selv skal bli en Leif Juster. 

 

De fleste avleiringene kommer av feil ernæring og lite mosjon. Og vi har kun oss selv å takke. Ingen har tid til å lage god, næringsriktig mat. Og i den evige tidsklemma tar vi minste motstands vei.  

 

Den går via frossenpizza, fast-food og andre avfallsprodukter.