Etter nasjonaldagen  

 

Vår største nasjonalistiske manifestering er over. 17. mai er til ende i en jublende hyllest av vår frihet, våre idealer og vår rolle som universets Krøsus. Og ikke minst som den sol som lyser over alle ufrie treller, hvori også forsiktig opptatt et par kinesiske menneskerettighetsaktivister og en stakkar som ikke får motta Raftoprisen av sitt lands diktator. 

 

Hvilken frihet er det vi feirer? 1814? 1905? 1945? De to første er parenteser i Europas historie, og om den siste frihetskampen er ikke siste bind skrevet. Når seierherrenes beretninger nå endelig gjennomgås med litt mer edruelighet enn da de ble utgitt, blekner vår innsats under 2. verdenskrig sammenlignet med de land som virkelig fikk føle det tyske åk. Og såpass økonomisk bekvemt hadde vi det under tyskernes styre, at Norges Bank måtte gjennomføre en pengesanering i september 1945 for å få bukt med antall sedler i omløp. De lå ikke på få kistebunner. 

 

Professor Thomas Hylland Eriksen postulerte et sted at vi fødes som nordmenn, og at vi deretter blir mennesker. Går vi inn i materien, ligger det mye sannhet i utsagnet. Vår ”norskhet” og nasjonalisme er blitt så innsauset i all vår gjøren og laden, at vi ikke lenger tenker over det. NRK, for eksempel, lar oss aldri glemme at vi er nordmenn. Skjer det en ulykke et eller annet sted i verden, stor eller liten, så opplyser de først antall skadde og omkomne. Deretter hvorvidt det var nordmenn involvert. Levende eller døde.  

 

105 år etter at Sverige ga avkall på steinrøysa i vest feirer vi vårt lands gjenfødelse. Det er så. Men må vi ha en typisk norsk kultur? Og må vi ha nasjonale røtter? Hva er en nasjon? Jugoslavia er borte fra kartet, og hele Europa ble kastet om, og grensene trukket opp på nytt, etter både 1. og 2. verdenskrig. Italia som stat oppstod av fyrstedømmer og småkongedømmer på 1860-tallet. Det eneste de har felles er pizza. Resten dreier seg om slekta, landsbyen og det italienske landslaget i fotball. I den rekkefølge.  

 

Vi er selvsagt annerledes. Vår nasjonalisme innbefatter alt og alle. Høy og lav, gammel og ung, fattig og rik, men ikke utlendinger og minoriteter. Hele landet er en nasjonalistisk bevegelse med flagget til topps. Hver dag. For våre nye landsmenn må det være en selsom opplevelse. Uansett hvor mye vi ønsker dem velkommen i folden. Ekte nordmenn kan de aldri bli. Til det må de stamme fra Snorres tid.  

  

Rikdommen, da? Den kan leses i statsbudsjettet. Men den triste, lokale virkelighet beskuer vi overalt. Et besøk i Leiranger kirke 17. mai viser hvor ille det egentlig står til. Malingen flasser av veggene i kirka som snart er 100 år. Orgelet er ute av drift. Det som før var ofring til menighetsarbeidet, er nå omgjort til betling om penger til kirkens restaureringsfond. Når man fra statskirkens prekestol må be folket om penger til å ivareta bygdas kollektive historie, setter jeg de maleriske beskrivelser av nasjonens fortreffelighet i vrangstrupen.  

Uansett hvor mye det flagges i by og land.