Eva Ch. Nilsen fra NRK Rampelys plutselig på telefonen. Om man i morgen kunne leke journalist og intervjue et knippe bodøværinger om de meteorittene fra Kulturlandskap Nordland som har falt ned på moloen?
Det skal etter hvert vise seg da hun andpusten ankommer med hurtigbåt fra et nærliggende egg- og dunvær at hun er assistert av ikke mindre enn fire sterkt gestikulerende italienere, bablende en sjarmerende blanding av nyere latin og engelsk. Med syntaksen hulter til bulter. De er hitfløyet i det øyemed å forevige vår lokale avart av kulturell stormannsgalskap. Kulturlandskapet. Steinene, dere vet.
Og hun forteller er det er bare å glemme hvordan man gjør ting på TV2 og NRK. Intet som her skal minne om Norge Rundt. Det blir rent dogme-tv i forhold til de små scener og innfall pønsket ut av il direttore, signore Giampaolo Penco.
– Forestill deg at Ingmar Bergman skulle lage TV-reportasje, sier Eva, og jeg mer enn aner at her kan jeg bli både Tystnaden og Skammen personifisert.
Hun har også lagt i mine hender å frembringe en kritiker til de seks sveitseroster i granitt som ligger der umælende i all slags vær. Ikke et pip har de gitt fra seg, selv om det kanskje var kunstnerens intensjon at de skulle hyle som sårete dyr gjennom alle sine kroppsåpninger når austavinden herjet villmann.
Og enklere oppdrag er man vel aldri gitt. Den gamle bodøgutt Olav Hals formelig eksploderte i utgytelser, og var langt inne i problematikken med skulpturen i Saltdal før jeg fikk ham tilbake til kysten. Og med lovnad om evig berømmelse og profilering på svensk, norsk og italiensk tv, iførte han seg sin vandrestav og stakk ut på moloen. To timer før tv-teamet skulle komme dit.
Men så stod de der. Eller satt. Nede på nå nedlagte Hobbiten. Med hver sin halvmeterlange baguette og en øl. Og hun betaler alt som har med mat og drikke å gjøre, Eva. Ingen grunn til at il direttore skal bli deprimert over prisnivået her nord. Han har evig nok med å legge stein på stein i fotografens hender og kamera.
Med italiensk forakt for trafikkskilt manøvrerer de seg ut på moloen. Og idet vi skal rigge opp til første scene med Hr. Hals, skjer det fatale. Giampaolo segner om etter et ublidt møte med en norsk betongkant. – Ikke se på ham, hvisker Eva.
Men vi må. Ei lang flenge på skarpleggen må syes. Og det er ikke enkelt klokka to på dagen. Jeg vet ikke annet enn å ringe nødnummeret 113. Her kan ligge en kime til særdeles dårlig norgesreklame.
De forbarmer seg over oss, damene på telefonen, og de bilaterale relasjoner mellom våre to nasjoner er gjenopprettet til alles tilfredshet. Mørkved Legesenter er parat, og med Giampaolo i baksetet, blir det undertegnede som går ambulansesjåførene i næringen, og frakter ham langt ut på landet.
– Quattro, sier han skuldertrekkende nedslått der han kommer styltende ut etter å ha blitt påført fire korssting midt på leggen. Og vel tilbake til byen vakler han såret til sengs på Grand Hotell. Man må lide for sine pasjoner. Det var som tatt ut fra Scener ur ett äktenskap.
Men i vårt fravær har ikke crewet ligget på latsiden. Olaf Hals er foreviget, og midt i en gammel trålpose sitter Inge Norum og lapper hull. Nu er det min tur. Og aldri har man vel jobbet mer for å få to enkle spørsmål ned på tape. Norum er tålmodig inntil det guddommelige, og svarer ekte og oppriktig selv etter at jeg har ramlet over ham fra alle verdens kameravinkler.
Om han liker skulpturene? Ikke faen! Han skjønner ikke hva de skal symbolisere. Og lydene som var forespeilet har han aldri hørt. Og jeg tenker i mitt stille sinn at hadde rekefiskerne måtte høre på seks ulende steiner døgnet rundt, er jeg redd for at Bibelens ord om ” å kaste den første stein” ville blitt oppfylt for mange år siden.
- Vi må finne noen som er positive, sier Eva.
- Men først må vi gjenskape intervjuet med Hals.
Og det blir på grensen til det surrealistiske. Stirrende rett ut på Hjertøya, blir det å fremføre spørsmålene i løse lufta, og deretter skal Hals’ syn på steinørkenen klippes inn. Den som lever får vel se resultatet på RAI Uno.
Og nede i den vanlige granitten sitter to representanter for det unge Bodø. Solbrunt velvillige går de gjennom samme skjærsild. Og ser ut til å like det. For hvem vet, kanskje kom de rett fra audition nede på parkeringsplassen foran SAS Hotellet, der et annet gjeng er på jakt etter ekte filmstjerner.
De vet ikke helt hva de skal synes, verken Irene eller Monica. Fire ganger stiller jeg de samme spørsmål før fotografen er fornøyd. Og hvis vi gamlinger ikke visste det, så er moloen en yndet vorspielplass. Sentralt ligger det, og de har begge sett at hullene i steinene er ypperlige oppbevaringsplasser for kalde øl. Så da hadde de vel en slags misjon?
Og da er klokka blitt fem. Det er snart kveld. Fire timer har vi drevet på for å filme tre innslag som i beste fall vil flimre over skjermen i 20 sekunder. I morgen er det fylkets høye kulturkoryfeers tur. Med Giampaolo oppfinnsom på stettene.
- Hvordan skal jeg honorere deg, spør Eva?
- Litt vin til redaksjonen?
- Litt vin til redaksjonen?
- Til redaksjonen?
- Til deg selv da?
- Si, molto bene!
