Poeten og prinsessen. Post coitus.

Det norske kongehus avgikk med døden samtidig som vår eneste skikkelige monark i nyere tid trakk sitt siste åndedrag. Med kong Olavs bortgang startet ferden inn i det absurde.

I den sympatiens turbulens som oppstod etter folkekongens himmelfart lå ikke forholdene akkurat til rette for noen oppharving av rojalistisk mark. Derfor satt hele nasjonen med klump i halsen og aksepterte at vår nye konge, Harald V, ble kronet i Nidarosdomen. Han overtok sin fars valgspråk, Alt for Norge, og ble HV. Jeg lurer fælt på hva som hadde skjedd hvis vi bare hadde hatt tre stykker Harald som konge før ham. HIV er som oftest positivt, men ikke i kongelig sammenheng.

Men han fikk da endelig komme til rors på kongeskipet Norge etter å ha bakset i fjæresteinene med gisne seilbåter i alle varianter. Og de små, bunadskledde arvinger hallingkastet seg rundt vår kollektive hals etter noen vaklende opptredener med Bygdø Leikarring. Det blir sympati av slikt.

Barn er noen engler hvis vinger skrumper inn, mens beina vokser. På Skaugum intet unntak. Jeg sverger på at de mest ihuga rojalister fulgte hver tannfelling i kongebarnas oppvekst. Og interessen for deres ve og vel har dessverre ikke avtatt.

Det var en kort periode da begge to var litt ute av mediebildet mens mor og far reiste land og strand rundt for å bese sine undersåtter. Sonja tok seg av elegansen og det kulturelle, mens Harald sagget rundt i passgang iført grønne støvler, en særdeles ukledelig boblejakke og et merkelig hodeplagg som så ut som en krysning av Østerdalslue og bowler.

Alt for liten var den óg, og det var ikke mye kongelig schwung over fremtoningen som kom dalende ned fra skyene i Sea King helikopter for å gi sin moralske støtte til ofrene for en ny orkans herjinger på Vestlandet. Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte.

Noen må ha hvisket hans skreddersydde kone noen ord i øret, for plutselig en dag var både lue og pjekkert vekk. Men da kom det nye luer på banen. Røde, sådanne. De to arvinger hadde seilt gjennom puberteten uten de store krusninger på det kongeblå hav,  og med ferske artiumsvitnemål i hendene var det bare å kaste seg ut i russefeiringen.

Haakon tok godt for seg av vestkantens eplekjekke småpiker,  mens Märtha var mest opptatt av hestepærer. Nå ble plutselig nasjonen hestegal. Det svirret av hjelmkledde småpiker i lærbesetning og pisk, og jeg vet ikke hvor mange grimer jeg ble presset til å kjøpe for å holde min datter og en gammel hesteskaberakk unna urent trav.

Da så Haakon tok av gårde til Quart’en og kastet sin glans over både festival og kvinnelige deltagere, sendte jeg en takk til forsynet som hadde forpurret min forplantningsfremdrift. Min sønn ankom denne jammerdal fem år etter sin søster, og hans forestilling om rus og ekstase under kronprinsens sommerlige krumspring var en sykkeltur etter is på kooperativet med farmor.

Men hvor lenge var en republikaner i Paradis? Etter at Se & Hør og andre glorete ukeblader hadde saumfart Europa og spekulert i passende gemaler og gemalinner til de unge arvinger, steg det frem fra tåken en hoffmarskalk (eller noe lignende titulært latterlig) og meddelte en nysgjerrig nasjon at Haakon hadde funnet sitt livs sol. Hun var arbeidsledig, av folket og alenemor. Fra Løvebakken kunne man formelig høre Carl Ivars hakeslepp. Det eneste som manglet i hans sosiale skrekkabinett var at hun var lat og fra et fiskevær i Finnmark.

Jeg led meg gjennom medias hysteri. Absolutt alle skulle ha en mening om alliansen. Men det var bestemt. Den før så livlige, men nå så forknytte frøken Tjessem Høiby, skulle bli vår nye kronprinsesse og regjere over folk og land når Sonja var fornøyd med oppussingen av Slottet, og Harald hadde fått bygd ferdig sin nye seilbåt Fram CCXI. Tronskiftet stod ikke akkurat umiddelbart for døren.

Godt gift ble de da smått om senn, og Sonja ryddet hastig femti ferdig oppussede rom i Drammensveien 1 for å få plass til det mest nødtørftige. Tok med seg Harald og Andy Warhol, og overlot Skaugum til renovering og ungdommen. Til rov og ran og på ubestemt tid. Da trodde jeg virkelig at det måtte oppstå en folkebevegelse for avskaffelse av denne statsfinansierte galskap. Men, nei.

For undertiden hadde Märtha vært en snartur i Moss for behandling av en esoterisk lidelse og truffet avkommet til hoffterapeut Marianne Solberg Behn. Bjørnstjerne skrev i sin tid en sang som inneholder verselinjen; Prinsessen sad højt i sit Jomfrubur, Smaagutten gikk nede og blæste på lur. Gud vet hva han blæste på, men hun datt nå pladask for den unge poet.

Arbeidsledig han også, og ikke bare av folket, men av Guds utvalgte sådan. Lat må han også ha vært, siden hele hans forfatterskap består av fattige femten kapitler i ei syltynn lefse. Og hadde Haakons utkårede begrenset ordforråd, så var Märthas et vandrende adjektiv.

Det norske språk fikk seg en skikkelig kilevink. J. L. Heiberg sier i En sjel etter døden at; Thi paa de fleste poeter man mærker, at de er bedre enn deres Værker. Så sant. Aris eneste verk Trist som faen er ikke høyprosa, for å si det mildt. Men hans opphold i kongelig ederdun la en ekstra alen til hans ordgyteri.

Hans tale til bruden var mer elegant enn alle Bibelens lovsanger til sammen, og på kort tid hadde han åpnet våre øyne for naturens sjøhester, alver, orker og hobbitter. Alle yndige i sine usynlighetskapper. Det er bare å sperre gluggene på vidt gap neste gang du er på havet eller på Keiservarden.

Og nå er han blitt far. Uten smertestillende, men gjennomboret av akupunkturnåler nedkom eventyrprinsessen med Maud Angelica.

Glad? Han er yr. Ja, det kan du vel mene!

En gyllen halvmeter,

Et ubrukt kateter,

Han bader i lys fra en forstervanns-fontene.

Skatten min

Selvangivelse. Smak litt på ordet. En gang i året skal man med myndighetenes samtykke angi seg selv. Kors på halsen. Hånden på hjertet. Mor og far i døden. Det er like absurd hver gang. Og straffen kan bli nådeløs. Noen form for påskjønnelse for ærlighet og skatteamnesti er det slett ikke snakk om.

Nå er tiden inne for å samle sammen alle brev, regninger, lapper og krøllete nedtegnelser som skal danne grunnlaget for ens bidrag til felleskassen. Dere vet, den store statlige som benyttes til byråkrati og jordbruksoverføringer og lite annet. Eller kanskje det bare føles slik.

Dette er tiden for en helt spesiell form for finansiell akrobatikk. Aldri ser man vel Ola Nordmann i et mer oppfinnsomt hjørne. Her regnes og telles og de tusen skatteparagrafer saumfares. Alt som kan føres til fradrag blir ført til fradrag. Og dermed basta! Enten det har røtter i virkeligheten eller ei.

Personlig kommer jeg til å få et aldri så lite helvete når jeg skal redegjøre for mine pekuniære sprell i året som gikk. Jeg er registrert som selvstendig næringsdrivende med journalistikk som hovedgeskjeft. Da jeg sendte inn de tusen skjema til Brønnøysund-registrene, fikk jeg tilbake et brev med en næringskode som katalogiserte meg som Nyhetsbyrå. Et slags lokalt Reuters, avdeling Bodø.

Fra Løvebakken har man ennå ikke funnet på å momslegge det skrevne ord, men jeg antar at det er til vurdering. I mellomtiden får man manøvrere så best man kan, og mine honorarer, i den grad de kan omtales som honorarer, har ikke medført noen større korrespondanse med verken Kemner eller Skattefogd. Det er nok dessverre, som med alle andre ting i livet, bare et spørsmål om tid.

Og for å gjøre mitt økonomiske bilde enda mer likt en feberfantasi av Salvador Dali, har det tilflytt meg noen milde kroner fra Victor Normans Aetat, samt noen hastig sammenraskede tusenlapper der skatt har figurert i all sin grådighet. Og hvordan man skal presentere dette potpurri blir et selvangiversk rallycross.

Inntektene kan dessverre ikke benektes. Men hvordan kan man bringe disse ned til et nivå slik at man ikke havner i evig unåde hos kemner Kvig? Hva med faglitteratur? Hva med de allehånde oppslagsverk og fremmedordbøker som jeg frenetisk konsulterer hver uke bare for å terge på meg oppgitte lesere? Kroner 1350,- i fradrag per år uten dokumentasjon holder bare til første og andre bind i det nye Aschehougs Konversasjonsleksikon. Ens litterære allmennkunnskap kan ikke baseres på oppføringene fra AA til boktrykkeryrkets organisasjoner. Selv om man tidvis har vært innom det første.

Hjemmekontor? Her må jeg konsultere ekspertise. For i tre av årets måneder satt jeg i min lille bod og bedrev ord på lønnsinntekt. Ikke på faktura. Her må avkortes med 3/12, men hvilket beløp man skal legge seg på har det ennå ikke lykkes meg å komme frem til. Jeg synes å erindre at jeg ble informert noe om kontorareal i forhold tilresten av boligmassen, men dette var såpass seint en lørdags natt, at det må jeg nok utforske på nytt. Fortrinnsvis i et forum uten skjenkebevilling.

Telefon og internett? Her må man ifølge lover og forskrifter foreta en avveining mellom privat bruk og næring. Men hvem setter seg ned og gjennomgår tolv månedlige og spesifiserte fakturaer bare for å finne ut at ens forvorpne sønn har belemret budsjettet med mobilsamtaler i hytt og pine. Bedre da med en prosentsats som ligningskontoret kanskje kan godta. Selv om det er å være litt optimistisk. Slike undre skjer dessverre bare i land vi ikke liker å sammenligne oss med.

PC og datautstyr? Her blir å kostnadsføre over tre år hvis kostprisen er over 15000,-. Og det er den selvsagt ikke. Og med avkortelse til privat bruk, blir maskinparken bare til ytterlige irritasjon og belemring. Som om jeg ikke har hatt nok nervesammenbrudd over tastaturet. Nei, dette kommer aldri til å gå bra!

Og hva gjør man når man ikke har råd til å hyre inn en armada med tallknusere til syv hundre kroner timen? Man prøver etter beste evne å manøvrere i det villnis der pengeinnkreverne vegeterer. Men det skal vise seg å bli en nesten umulig oppgave. På kommunens hjemmeside finner man følgende alternativer;

Spørsmål vedrørende innbetaling av skatt og arbeidsgiveravgift?

Kontakt Bodø kemnerkontor. 

Spørsmål vedrørende skattekort, selvangivelse eller ligning, samt spørsmål vedrørende endring av forhåndsskatt og resterende skatt/restskatt?

Kontakt: Bodø likningskontor.

Spørsmål vedrørende fastsettelse av merverdiavgift og investeringsavgift?

Kontakt: Nordland fylkesskattekontor.

Spørsmål vedrørende fastsettelse og innbetaling av arveavgift samt innbetaling av merverdiavgift og investeringsavgift?

Kontakt: Nordland skattefogdkontor.

Spørsmål vedrørende innkreving av kommunale krav, eiendomsskatt og kommunale avgifter? Kontakt: Inkassoseksjonen

Men så, helt til slutt, det som kanskje kan vise seg å bli min redning. Litt unnselig, som en skriftlig bagatell:

Har du flyttet?

Kontakt: Bodø likningskontor

Det var da en besnærende tanke.

Vennlig hilsen,

Torgeir Grubstad.

Poste Restante.

Bandar Seri Begavan.

Brunei.

Se torsken

VM i skreifiske i Svolvær er en surrealistisk opplevelse. Som i kunstretningens litteratur og billedkunst utviskes grensen mellom drøm og virkelighet, og en ny realitet utvikles i løpet av ei helg. Terje Nilsen sier det; ”Du må ha vært der førr å kunnj forstå”.

For en som bor i porten til Lofoten, og som i tillegg er skårunge på dette arrangement som har løpt fullstendig løpsk på femtende året, starter det hele med overfarten. Og hurtigruta. I år var det OVDS’ tur til å frakte både folk og bruk over Vestfjorden. At de skulle få full båt, måtte komme som et ubehagelig sjokk på dem. Stemningen ble da ganske fort mistenkelig lik et par av kapitlene i ”Mytteriet på Bounty”.

Takk til Rune P. for foto.

I den norske turistbransjes søken etter sjel og andre metafysiske begreper i sin omgang med betalende gjester, er det en ting som alltid går igjen. Man har nok hørt ordene forberedelser og service, men vet ikke hva de betyr! Det blir som Basil Fawlty i BBC-serien ”Hotell i særklasse”. Det er jævli fint å ha eget hotell, hadde det bare ikke vært for de helvetes gjestene!

For den altfor trange, smekkfulle og upraktiske ”Narvik” fra begynnelsen av 80-tallet manifesterte det seg på så ymse vis. Det eneste sted hvor man kunne få stillet sin etter hvert galopperende tørst og hunger, var en trang tarm av en kafeteria. Alle andre serveringssteder var effektiv lukket og låst. Øltappeanlegget funket ikke før man nesten var lens for både flasker og bokser.

Da hadde stuerter og pursere og hva de enn måtte hete, jobbet så epålettene hang. Køen slanget seg langt ut på poopen, og ennå hadde vi fem timer igjen.
- Kan du ta over hær? Æ begynnj å se dobbelt, sier en utmattet servitrise, mens dokøen minner sterkt om et nybegynnerkurs i stepping.

- Æ pessa på dørken!

- OK, men her e fritt førr papir!

Ikke å undre seg over at skjenkebevillingen gikk helt i oppløsning, arealet ble utvidet drastisk, og de mest oppfinnsomme vaglet seg på dekk med pledd og treliters bokser med både rødt og hvitt. Selvbetjeningen var et faktum. Både ute og inne.

Og opp kommer selvfølgelig gitaren. Det er et merkelig fenomen. Bare vi skal på båttur utenfor moloen må vi partout gaule alt fra gamle schlägere, via DumDum Boys og til gamle politiske kampsanger fra Jack Berntsen. Men alt går.

Og vi ler oss nesten i hjel når noen roper at; 
- Kjærringa ska  finansiere heile turen med å selge hall.  
Og går helt i oppløsning når naboen hyler; 
- Da e æ redd førr at det blir mye reklamasjona! 
Men til kai kommer vi endelig i Lofotens Perle. Svin som vi er. 

Så begynner letingen etter reiseselskapet som hadde oppløst seg i sine enkelte primfaktorer lenge før vi hadde passert Eggløysa og Landegode Fyr. Det regner ikke med måte, og de som tror at oljehyre er en del av utrustningen, må tro om igjen. Med søkkvåte trillekofferter klaprer vi over de gamle kaiene, og endelig er vi vel i hus. Og vi har det på stell. 140 kvadrat fordelt på åtte mennesker i frihet helt uten ansvar. Det skal bli en lang ferd mot natt.

Mat på bua i 2005

For én manns gulv er en annen manns tak, og under oss stod stemningen akkurat der. Våre medlosjerende i første var også innvandrere fra en kulturby med både festspill og divisjonsmusikk. Medbringende sin egen sjark. Og gitar. Og munnspill. Og etter svært kort tid var orkesteret utvidet med vårt eget selskaps trekkspill! Og Rune P. er mer enn klar. Han skal bare blåse ut av belgen. Let the games begin!

Fredag opprinner tidlig med utleieobjektet intakt, men med atskillige hjerneceller i manko på laget. Ei stupbratt trapp hadde mirakuløst nok ikke krevd noen nattlige offer, en stri strøm av mennesker opp og ned til tross. Det lille jeg annammet av søvn kan sammenlignes med en slags døs, og jeg har en svak erindring om at jeg luktet egg og bacon klokka halv fem på morran.  Det er mulig jeg drømte at jeg var på Phønix.

Naboens sjark med kjennemerke N-10-TS lå ikke ved kai, og da det ikke stakk verken mesan eller mastetopp opp av fjæra, måtte de ha forlatt åstedet i grålysningen. Og det skulle vise seg å være en korrekt iakttakelse.
- Nattstått bruk, sa skipperen da de kom sigende inn på formiddagen med 200 kilo torsk, tjue hyser, tre store sild, en breiflabb og et beist av en steinbit. Middagen var berget!

Men først må man orientere seg i en ny by. Det vrimler av folk og fremmede dialekter. Og det er kaldt. Stillongs var langt fra noen selvfølge da man pakket Lofotkista på torsdag, og ny må hastig rekvireres. Og vel polstret er det å beskue folkelivet langs kaiene. Nye spisesteder har dukket opp i tandem med en stadig striere strøm av turistpenger og økende lokal velstand.

For i regn og tre grader celsius sitter en gjeng Bodøværinger halvveis under tak klokka to og bestiller brett med Gin Tonic og øl, mens hvalburgerne freser på store griller. Gin og hval? Ingen ting forundrer, for oppe på det lokale torg, som om mulig er enda mer rasert enn vårt eget, selger blomsterhandleren tulipaner og ferske torsketunger! I dette virvar ser det nesten naturlig ut, selv om han godt kunne ha kalt de Svigermors Tunge.

Og her er husflid og loppemarked, og jeg bevilger meg Den norske Creditbanks jubileumsskrift i anledning hundreårsdagen til den latterlige sum av kroner tjue. Om den blir lest er vel heller tvilsomt. Et vinmonopol er på randen av totalt sammenbrudd, mens den smilende, gamle Glimtkeeper Størkersen lemper øl så svetten siler. Og han er slett ikke alene om det.

Men nu er folket i hus, nye gjester er hjertelig tilstede og skreimølje er neste punkt på programmet. Hr. Seivaag, selvoppnevnt mesterkokk og opprunnen av gammel Svolværsk fiske- og hermetikkadel, får det for seg at familiens gamle levebrød skal kokes med salt, eddik og masse laurbærblad! Men han kommer til øyeblikkelig bevissthet når jeg spør ham om han ikke tenker på avkokt laks? Og mat blir det.

Fjorten mann til bords oppe i andre etasje, og et ukjent antall nede. Og selv etter å ha lempet inn på kjøkkenbenken nesten et storhundre med skrei, må vi tilbake i naboens sjark for å partere nok et eksemplar av gadhus morhua. Det kan jo bli for lite!

Eieren av vårt lille kaihotell tar plass i høysetet, og langer inn. Han er et fremtredende medlem av det lokale storband, og hans kommende opptreden med klarinett nesten morgen klokka ni ser ikke til å bekymre ham nevneverdig. Selv om han lar oss alle forstå at dette er et årlig tilbakevendende mareritt. Hans optimisme om morgendagen skal da også få seg en alvorlig knekk, men vi er heldigvis mange i akkurat den båten.

Mine tidligere deltagelser i bordsettinger der skreilever har vært en av hovedingrediensene, har uten unntak endt med full vom, litt langsomme bevegelser og en følelse som bare tre Valium kan gjenskape. Det vil si; god og mett, trøtt, sløv og lat. Men med en gammel accordionist og en habil gitarist i vår midte, var det ikke å tenke på å slappe litt av etter gildet. For nu peises det på i alle tenkelig sjangere, og allsangen ljomer over kaia.

Om de hørte det helt bort på Anker Brygge skal ikke spekuleres i. Bare kort meddele at vi ble flere enn de opprinnelige fjorten etter hvert. Mange flere. Og da freden endelig er i ferd å senke seg på nattmorgenen, kommer plutselig Kystvakta på patrulje med lyskastere og politi i full mundur. De skal bare sjekke en båt som har ligget med motoren på tomgang siden torsdags formiddag. Om vi har sett folk om bord? Det kan jo ligge en dau mann i fjæra? Var det dauinger de var på jakt etter, skulle de bare ha kommet opp.

På lørdag er jeg mettet. Av det meste. Men det alle har ventet på, kåringen av verdensmesteren i skreifiske, er et evenement alle må ha med seg. Vi setter hverandre stevne inne i det gamle fryselageret. For anledningen utsmykket med utemøbler i plast og flagg i alle varianter. Vår lokale guide, trålbasen Kjell med fartstid på de syv hav, peker ut både dykkerflagg og det som varsler at det er pest ombord.

På scenen står den berømte Surmo, i følge ham selv født i Frityrens tegn. Det merkes på korpusen. Hans opptreden er et ledd i programmet som heter ”Aktiviteter for barn”. I parentes står det skrevet: ”Kan endres”. På spørsmål om hva som skulle få det til å endres, ser de på meg de som har vært her for tiende gang. Gjestenes allmenntilstand, er svaret.

Men Surmo loser oss gjennom ”Sang til stormåsen”, og se; der entrer vår husvert scenen. Med fullt orkester og klarinett, og ”Se torsken” i nytt arrangement. Han er litt blek om nebbet.

Røykeforbudet er opphevet, og i en skog av folk, øl, stekte torsketunger, oppblåste ballonger av tigrer og et par hester kommer storfiskerne anskridende. Vinner i år: Bjarne Aase fra Nord-Jæren med en rugg på 26,1 kilo. Vi er imponert. Alle som en.

Men nå er det slutt. Paven ligger på det siste, og det kunne også han ha gjort som politiet plukket opp i havnebassenget på natta. Lofotposten meddeler lakonisk: ”Han hadde slukt mye vann, og ligger til observasjon”. Jeg tror de har misforstått inntaket.

Jeg tar ”Finnmarken” hjemover. Ennå har mitt følge nesten ett døgn igjen i Svolvær. Jeg har intet hørt fra noen. Heller ikke fra Hr. Seivaag.

Jeg får tro han hviler på sine laurbærblad.

Polare scener

Da SAS Royal Hotel åpnet i 1971 kom Tiden til byen, og Bodø på Verdenskartet.

– Hotellet tek luven frå Herrens tempel, det gjer sanneleg byen vår eit stempel, skrev vår poet Sissel Solbjørg Bjugn.

I 13. etasje kom en bar. Det var en sensasjon. Ingen av oss hadde drukket så høyt før hvis vi så bort fra charterturer til Torremolinos. Men i kjelleren kom noe helt annet. Polar Disco Club og ditto Nightclub. Templer til drikking og dans.

Klokka åtte på kvelden sto de første hutrende i all slags vær og antrekk langs muren i Hålogalandsgata. De skulle ha stempel, og deretter komme seg hjem og pimpe en times tid før kveldens eksesser tok til.

Dette var slengbuksens og platåskoens tid. Musikken var Theme from Shaft og Maggie May. Og bak platespillerne satt en ung Terje Nilsen, og en ditto ego, og paret par og musikk. Vi danset ikke da, og gjør det heller ikke nå.

– Nemo saltat sobrius nisi forte insanit, siterte vi latinsk og hånlig. Ingen danser edru med mindre man er sinnssyk. Men vi hadde nok av tullinger å ta oss av. For ikke å snakke om oss selv.

Hotellet hadde gått til innkjøp av effekter der mangefarget lys sildret nedad vegge, og over dansegulvet bidro et blinkende lys til en psykedelisk stemning som bare tiltok etter som kvelden skred fram. Det var ikke så mye dans som ble bedrevet. Mer dødskramper der skipbrudne ble kastet rundt på et opprørt hav.

Men for et framtidig horisontalt velvære, var en vertikal skjærsild prisen å betale. Da, som nå, var det å finne danse- og sengepartner en blanding av blindebukk og russisk rulett. Man gikk til verket i 160 desibels motvind og med gylfen på fandenivoldsk gap. 

Lite så man, lite forsto man, og enkelte parsammensetninger antok derfor tidvis tragikomiske dimensjoner. Rett nok ble det ikke barn av alt, selv om horder av små bodøværinger kan daterte sin tilblivelse etter at far og mor hadde returnert hybelen post Polar. For ikke å si post coitus. 

Men alt har sin ende. For Polar Disco kom den halv ett på natta. Da var det ut med ungdommen. For nå sto et nytt klientell klar til å dumme seg ut klokka ett. Nattklubbgjestene var av et annet kaliber rent konfeksjonsmessig. Litt eldre var de og, og de hadde litt mer penger å brife med. Men inni var de kliss like gale som de som nettopp hadde forlatt.

Det var en broket forsamling. Spandable bilselgere i pastellfargete prinsendresser krysset klinge med pengesterke lofotværinger. På bytur etter vellykket skreifiske kjøpte de ti og ti halvflasker Mateus og spredde rosévin og bannskap i hele  lokalet.

Og som ein skigard kan heller ikkje ein nattklubb vara evig. Halv fem var det ut. Men for de glade gutter går solen aldri ned. For nede på Løvoldkaia lå redningen.

Sørgående hurtigrute med alle skjenkerettigheter tur/retur Ørnes.

Irritasjonsmomenter (post VM)

Vi har alle våre handikap. Noen tar helt fyr av en karikatur, mens en protestant går helt av skaftet av andre bagateller. Jeg tilhører siste gruppe karikaturer.

I fremveksten av cafékulturen, i den grad man kan kalle slaraffenliv kultur, ble vi plutselig presentert en rekke nytt dilldall. Både i fast og flytende form. I stedet for en sandwich kom urbane restauratører drassende med en fornorsket utgave av foccachia og ciabatta, og en kopp kaffe ble plutselig gjort om til mastergrad for en gjeng servitører med stillingsbeskrivelse barista.

Det ble å utvide sitt latinske vokabular. Inn kom caffelattemacchiatocappuccino. På en skikkelig italiensk kaffebar smaker det helt fabelaktig. Fort går det og, men transplantert til vår lille steinrøys, blir det en pinsel for alle. Ikke minst de foran disken. Både i smak og tempo.

En dag i uken tilbringer jeg noen timer på et slikt sted. Da er jeg avhengig av kopiøse mengder svart kaffe. Og da kan du ta deg fanden på at foran deg i køen, for hvert eneste påfyll, står en innovativ ungdom. På jakt etter en ny vri eller smakstilsetning i denne ukens kaffefavoritt. 

Og hun handler selvsagt for tre. For det er kvinnene som er de ivrigste lepjere av E-stofftilsmakt melkeskum med noe svart i bunn. Og de tenker. Og spør. Og graver. Og lurer på om baristaen har kommet opp med noen nye varianter i siste uke?

Som om ikke sjokolademint-, kastanje-, rose-, karamell-, vanilje- og hasselnøttsirup skulle være evig nok til tette igjen de siste arterier, og få både barista og kø til å gå helt i stein. Det er like før jeg anbefaler en dash stryknin for å få litt fortgang i tullskapen.

Men man blir satt på de mest utrolige prøver. Nu når en enkel bladkiosk ser ut som en filial av Annas Gatekjøkken, har de rigget seg til med et arsenal av pølser! Og du må ikke innbille deg at det er som i gamle dager: ”Ei pølse med brød, takk”.

Nei, da kvikner de til bak disken. Om det skal være fint eller grovt brød? Som om Mix-kioskene hadde delansvar for den norske folkehelsen. Og om det skal være meny? Hvis jeg ønsker en meny går jeg på restaurant. Og skal det være wiener, grill, ostepølse, pølse med bacon eller pølse med eller uten ekte tarm? Avgjørelser, avgjørelser, avgjørelser. Det er til å bli gal av.

Selv på gamle, trauste Sambo har denne uteskingen gjort sitt inntog. Etter at man har lett frem sine varer via lange labyrinter av priser og valg, skal de plutselig vite om du har medlemskort? Og om du trenger en pose når haugen står en halv meter til værs? Nei, jeg betaler ikke 300 kroner for et medlemskort, jeg kommer aldri til å bli medlem, og ja, jeg trenger minst fem poser.

- ”Ha en fortsatt fin dag”, pleier de å messe på Rimi, Rema, og Kid Interiør. Det er det siste i såkalt kunderelasjonsbygging. Men hva vet de om min tidligere dag? Hva aner de om de gjenvordigheter man har vært gjennom? Hva er det som får dem til å tro at jeg i det hele tatt har hatt en fin dag? Hva om jeg nettopp kom fra en begravelse eller en ubetinget dom i byretten? Kutt ut tullpratet, og gi heller rett igjen på hundrelappen.

Men disse dikkedarer og unødige spørsmål har også gjort sitt grimme inntog nasjonalt. Vi har vært gjennom en navlebeskuende periode der nasjonalismen har svært gode kår. OL får enkelte til å miste hodet kapitalt. Og NRK er som sedvanlig aller verst.

Jeg husker rabalderet da TV2 påstod at håndballspilleren Mia Hundvin skulle ha sammenlignet kubjellesupporterne med Dissimilis i et underholdningsprogram med Fredrik Skavlan. Det var selvsagt bare oppspinn, men nå begynner det faktisk å ligne litt i NRK.

Om det er ånden og seertallene fra Tore på Sporet som henger over kanalen må man nesten spekulere i. Vi er vant med hysteriske reportere som mangler enhver form for bakkekontakt, men nå har man tatt det til et høyere plan.

Jeg forstår at lokalsamfunnene rundt i dette land gjerne vil samles på samfunnshuset eller skihytta og feire sine lokale idrettsmenn- og kvinner. Men jeg skulle gjerne sett at de gjorde det uten NRKs tilstedeværelse. Og at de fikk være i fred.

Når en mer enn vanlig stakkato Sjur Molven, oppglødd til bristepunktet, raser rundt i skiskytter-lokalitetene nede på Simostranda og snakker tull med Gud og hvermann, inkludert hans tjener her på jorden, blir det så flaut og pinlig at jeg har mest lyst til å melde utflytting til et annet land.

Og de er overalt. Som en gammeltestamentlig gresshoppesverm overfaller de Orkdal, beleirer Granåsen i Trondheim, og hvert eneste lokalkontor står i full alarmberedskap. Da spør de den gamle grandtanta til søskenbarnet til oldefaren til bronsevinneren hva hun egentlig tenkte da medaljen var i havn? Og nu skal det vel feires hele natta?

Ja, med en kaffe latte med kastanjesirup og ei ostepølse med meny.

Ha en fortsatt fin dag.

Fly og bli flådd

Det har etter hvert gått opp for meg at en billig flybillett er noe av det dyreste man kan kjøpe. Det skal ikke mye krøll til før tusenlappene flagrer. Påsken 2005 var intet unntak. Og det var etter at vi satte vår lit til Koninklijke Luchtvaart Maatschappij, eller KLM som de også heter. Det holdt på å bli: ”Se Europa i transitt.”

De billigste flybilletter finner man på de mest ukurante dager og tidspunkt. Det klaffer aldri med videre forbindelse ut fra Oslo, og et hotellopphold med påfølgende transport, bespisning og bedrikking må påregnes før, under og etter. Det blir penger av slikt. Påsken er helt håpløs i så måte.

Den er for øvrig en merkelig periode i vårt kirkeår. En blanding av lammelår, Kvikklunch, plutselig og uforklarlig kjærlighet til klam snø og Jesus fra Nazaret blandet inn for godt mål. Hver bidige dag, fra tidlig Palmesøndag, blir en eneste lang Langfredag. Alt går i sirup. Slik også med det eneste velfungerende skinnegående fremkomstmiddel i NSBs arsenal av forsinkelser, Flytoget.

Det som man ellers kan stille kokka etter, kom med nedslåtte lykter sigende inn på Oslo S ganske så forsinket. Hadde vi lest Påskerutene for det selvsamme, hadde vi funnet ut at avgangen klokka 05.15 hadde blitt døpt om til 05.30, med det resultat at da vi heseblesende ankom Gardermoen etter vårt urolige, nattlige leie i et evig diskorabalder i Oslo sentrum, var en gjeng tulipandyrkere i full sving med å stenge innsjekken. Vi kom tre minutter for sent.

Så der stod vi da. I spann med en traust, snøforsinket innlandsbonde medbringende frue på vei til etterlengtet cruise ut fra Roma. Det så mørkt ut for både cruise og påske i Italia. Men etter å ha lagt oss på alle ekstremiteter, fikk vi aller nådigst bli med til Amsterdam på et senere fly, og man skulle prøve å få oss videre til Nice samme kveld. Men intet kunne loves. Billigbilletter er ikke billige for ingen ting.

Men syv timer i Amsterdam en tidlig vårdag er ikke å forakte, selv om både alder og allmenntilstand etter hvert har diskvalifisert meg fra både røde lykter og ditto libanesere. Men en brun, nedrøkt og øldunstende kafé på Leidseplein transporterte oss storrøykere tilbake til vårt eget pre-Høybråtenregime, og det ble helt skjønt å tenne seg en fet rullings innendørs uten å få en gjeng fanatiske astmatikere i strupen. Kols og kreft upåaktet.

Men endelig var det å stille seg i kø med vårt Stand-By merkede pargas, og jaggu kom vi med til Nice. Da var klokka nesten ni på kvelden, og i følge den opprinnelige schedule skulle vi ha vært på vårt lille hotell i de liguriske åser for mange timer siden.

En hastig speiding på Aéroport Nice Côte d’Azur en time før midnatt frembringer kun ett eneste nattåpent bilutleiefirma, og til blodpris får jeg endelig stotret meg frem til en Fiat Punto for ei uke.

– Hvor vi skal bo i Nice?

Det skal vi jo ikke i det hele tatt, men jeg frembringer en gammel hotelladresse fra hukommelsen, for ikke faen om jeg roter meg inn i en disputt om inn- og utleveringstraktatene for leiebiler mellom de to nasjoner.

Og utstyrt med et kart over Nice, Menton og Monte Carlo legger vi ut på siste etappe på første leg, for å holde oss til flyspråket. Og det går bemerkelsesverdig bra å komme seg mot den italienske grense. Opptil flere lysmaster fungerer, skiltene står i øyenhøyde, og det er nesten ikke trafikk så sent på kvelden.

Men Italias kanskje mest kjente diktverk heter ikke Inferno sånn helt uten grunn. Så fort vi setter panseret over grensen blir vi statsborgere av Europas eneste anarki. Vel ute av Autostradaen kjører jeg meg helt vill på kronglete småveier som av og til ikke fører lenger enn til ei halvferdig bru. Med omkjøringsskilt som ligger halvt nedgrodd i grøftekanten.

Men en tidligere rekognosering i området rundt juletider i fjor hindrer meg fra å gå helt i vranglås, og etter mye om og men klarer vi å sette snuten i rett lei, og til vårt nattlige leie i Perinaldo. 600 meter over havet, 900 innbyggere, og der alle for lengst er gått til sengs. Vår tyske hotellvertinne på La Riana inkludert.

Og midt i svarte natta, med en halv stolpe igjen på mobiltelefonen, blir det å vekke den germanske Heidirose, og etter en halv times venting blir begge parter enige om å ta de praktiske detaljer neste morgen, og komme oss til sengs.

Jeg var komatøs før hodet traff puta.

Hav og havn

Jeg er ikke født om bord i en båt selv om man til tider er blitt observert med sterk slagside og vaklende sjøbein. Men mine barneår ble tilbrakt på eller nær havet. Mine eskapader i det blå element ville i dag kvalifisert til rettslig påtale overfor familien og tilbud om krisepsykiatri for undertegnede og hans venner.

Fra vi var i skolemoden alder var fjæra vårt naturlige oppholdssted. Guttene på nabogården oppholdt seg i naustet mer eller mindre hele sommeren. Der egnet de line og dro den ut på fjære sjø. Så var det bare å ta det rolig til månen hadde ordnet med tidevannet. Neste morgen lå torsk og sei og bare ventet på å bli hektet av, og prekivert ble fangsten på et sett og vis, selv om sløying og filetering var en kunst som måtte læres.

Den ivrigste av fjærefiskerne er i dag skipper på egen båt. Nummer to ble kaptein i utenriks, mens nummer tre frakter slakteklar laks fra hver eneste fjordtarm i hele Nord-Salten. Men en gammel venn, og tidligere nabo, likte å sove lenge om morran. Han deltok også i dette utradisjonelle linefiske en kort tid. Det var helt til fjæra ble et katastrofeområde med svartbak som koste seg med fangsten som lå tørr i formiddagssola. Nesten stekt og med oppsvulmet buk klar til fortæring. Lotten ble heller mager.

Etter en viss prøving og feiling i grensesonen mellom land og hav, var det i de dager ingen foreldre som anså det spesielt tankeløst eller hasardiøst å slippe to åtteåringer ut i en gammel nordlandsbåt for å dra småsei på blanke sommerkvelder. Så lenge opphavet hadde øye- eller kikkertkontakt med avkommet, var alt vel. Og skulle vi nu være så tåpen at vi datt på havet, så regnet de med at vi klarte å karre oss til land. Marbakken var jo tross alt bare hundre meter unna.

Vi ble godt trent, det må sies. Strenge formaninger, og en våt sjyvott over ørestolene, vanket den som i et øyeblikks ubetenksomhet reiste seg opp i åpen båt og fremførte en liten krigsdans etter at ei småkveite var bala over rekka. Og orden skulle det være i bruket. Ingen løs kniv, hytt eller svenskpilk i intim backlash med nylon.

Redningsvest hadde de færreste hørt om. Absolutt ingen hadde prøvd en på. For hvordan skulle vi få plass i en tomroms båt hvis alle så ut som Kaptein Vom? Bedre da for imagen å gå ned på fem favner med mann og mus. Selv om mus i ettertid fortoner seg litt unyansert. I min politiske- og sosialt ukorrekte oppvekst passet det nok bedre å snakke om havari med pikk og pakk.

For kvinnfolk i båt var bannlyst. Det fikk vi innprentet fra olde-, beste- og andre mannlige foreldre. Det hadde visstnok noe med ulykke å gjøre. Jeg forstod aldri helt hvorfor man ikke kunne ta meg seg en kjæreste i båt på fjorden, når de voksne gubbene skrøt uhemmet av sitt enorme hall. Da var kvinnfolkene gode å ha!

Og hvilken tenåring kan i disse tider skryte av å ha deltatt i vågehvalfangst på Vestfjorden? Det nærmeste de kommer et pattedyr av dette kaliber blir en poster av Keiko. Men sommeren 1963 fikk jeg tigget meg med. Det hadde nesten blitt min siste reis.

En sak er å ro i maksvær med havet i godlune. En annen er å stampe i evige dønninger utenfor Skrova. I følge et gammelt familiesagn går det an å dø i kjærlighetssorg, men ikke visste jeg at det gikk an å dø av sjøsyke. For etter fire dager var jeg overbevist om at min siste time var kommet. En engstelig stuert var stadig innom og så til det elendige vesen som hadde søkt tilflukt i skipperlugaren. Han, og resten av mannskapet, så ikke helt for seg at dette sjøliket skulle gå i sine forfedres kjølvann. De fikk helt rett.

Endelig på stettene etter fire døgn i dødsskyggens dal, var det klart for levering av to hval i Skrova.

- Nu må du førr Faen ikke fortelle inspektørene at den ene hadde foster. Ellers blir det halv pris på kjøttet!

Klar beskjed fra styrehuset. Nei, ens munn skulle være lukket med syv segl. Det var tross alt snakk om noen tonn, og rimelig god har jeg alltid vært i hoderegning.

Alt gikk vel helt til inspektøren skulle forlate "Nybræna". Han måtte ha hatt en mistanke, for helt en passant snudde han seg, så på meg, og sa:

- Hva slags farge var det på ungen?

- Rosa, sa jeg, og hørte hvordan flenseknivene gikk glovarme i lasterommet. Hadde jeg ikke vært sønn av skipperen, er jeg overbevist om at de hadde brukt meg til agn på retur Lofoten. Siden har jeg klokelig holdt meg unna de store banker.

Men det gjorde ikke en omreisende skomaker fra flatbygdene sørpå. Han trodde i sin enfoldighet at under Lofotfisket kunne man gjøre gode penger på halvsåling av røyserter. Han tok feil. Fiskerne hadde nok med å holde sulten fra livet. Så da han etter tre ukers lediggang fikk det for seg at han skulle fortrekke fra Svolvær til Værøy, fikk han ordnet seg med båtskyss. I et havsens uvær. 

Uvant som han var med forholdene, stirret han mannen med ljåen i kvitøyet. Hans bønn til Vårherre er blitt en klassiker.

 - Kjære Gud. Du kan da vel faen ikke mene at jeg skal bli den første skomaker i verdenshistorien som har druknet på Vestfjorden?

Noen må ha hørt ham, for han kom frem med livet i behold.

Men nu. God tur. Hvor enn dere måtte legge kursen. Og skulle dere plutselig befinne dere i ukjent farvann i båt på vei nordover; ta da mot det råd en venn av meg fikk i navigeringens kunst fra en gammel fisker.

- Drit i alt som heter sjøkart! 

- Det eineste du treng å vite e at Norge e på høyrehanda.

Asfaltpåske

Nå er snart tiden inne for å lokalisere ski, primus, gamle røytende reinskinn og ryggsekker. Hvis noen klarer å huske hvor de ble stuvet vekk sist. Det er som hele landet skal grave seg ned i tide og utide.

- Alt står der det alltid har stått, sier far optimistisk. Han glemmer det faktum at ett år har gått. Og mye skjer i ens boder, loft og garasjer over så lang tid. I likhet med datamaskiner så kveles disse gjemmer i eget søppel. Hvor mye har ikke blitt akkumulert på ett år av gammelt mentalt drivgods som for lengst skulle ha vært på Vikan?

Vi er en nasjon av samlere. Eller rettere sagt, vi er en nasjon som vegrer oss for å kaste noe. Derfor blir ting oppbevart i et fåfengt håp om at de en vakker dag skal komme til nytte. Og det gjør de aldri før de faktisk er deponert under seks for kommunal jord. Men da er det for sent.

Nei, glem ski og staver, pulk og hund. Pakk ungene på en hyggelig nabo og hunden i kennel, og slå et slag for asfaltpåsken. Den kan feires i egen eller andres hjemby. Sildrer det ikke bittelite fra taket, og aner man ikke at sola har fått litt muskler der den brisker seg i små gløtt over Børvasstindene? Hjemme er det da vel masse nyttige ting å ta seg til, og er det ikke det; er det bare å la humla suse. Er det ikke snart vår?

Vi lever i den villfarelse at vi partout må på hyttetur i påsken for å være et velfungerende medlem av samfunnet? Det er bare tull. Det er ingen skam å være hjemme i påsken. Du har selskap av 75 prosent av landets befolkning. Selv om det ikke ser slik ut i tomme bygater.

Skikken å feire påske til fjells er ikke så utbredt som man kunne tro. Den har den heller aldri vært. Flere reiser til utlandet på charterferie enn de som tilbringer påsken i asketiske omgivelser i fjellheimen. Påsken er blitt en eneste klisjé av appelsiner, krim, isopor, termos og kalde utedass. Mens en haug journalister, forfattere og forskere holder hårdnakket fast på myten om nordmannen i sin private snøskavl. Det passer liksom så godt inn i vårt nasjonale selvbilde.

Og hytta skal aller helst være av enkleste slag. Med parafinlampe, klamme vattdyner og gjenstridig never. Nyrikingenes palasser passer ikke i Den Kongelig Norske Påske. Som påskebolig blir de alt for vulgære.

Er du lutret etter år med ekstremøvelser i fjellheimen, er bypåsken et supert alternativ. Du kan vandre på ditt steinlagte Golgata uten å skjenke en tanke til det fåtall hytteboere som stirrer oppgitt ut i kov og dam mens forvente unger remjer over at skitrekket står.

Det er mye godt å si om asfaltpåsken. Det er mobildekning absolutt over alt. Trådløse nettverk finnes på hvert et gatehjørne. Slipper du opp for et eller annet til både nebb og klør, så står butikkene der med dørene på vidt gap. Du slipper å grynne to timer for å komme til kooperativet.

Restaurantene er sjeleglade for å få gjester, og er man litt ekstra tørst, og det har man jo en tendens til å bli så fort en røddag åpenbarer seg på kalenderen, så er det bare å styre sine skritt til nærmeste oase. Her blir man skjenket de lekreste fluider. Uten å måtte tenke på å dra tomgodset med seg ut og hjem. Og man blir like brun i Paris som i Hemavan. Både inn- og utvortes.

Er du en hjemmets mann, så serverer Canal+ en haug av spennende fotballkamper. Oppkjøringen til årets Adeccoliga er i gang, og ingen mann eller kvinne med respekt for seg selv bør sitte i endeløs bilkø og følge Glimts bataljer over en lydlinje som høres ut som den var kringkastet fra Andromeda-tåkens utkant. For ikke å snakke om i ei hytte med nedrast radio- og tv-antenne.

Bare det å spasere gjennom solfylte gater som glimrer med naboers absolutte fravær er en fryd. Og skulle nå ur-genene bli for utålmodige i sine rop om fjell og snø, så er det bare å hive seg i bilen og dra til Kistrand.

Er du heldig kjører du forbi en kjenning som måker snø på fjerde døgnet. 

En malabarisk sakalav

Det må være noe som går, for å holde seg i de dialekt-termer som nu plutselig har blitt omfavnet av alt og alle. Fra stotrende fjortiser, via avisene til langt inn i Riksmålsforbundets støvete kroker. Etymologi, språk og dialekter er plutselig in. Det var pinadø på tide.

Mitt første seriøse møte med materien var en varm sommerdag en gang på begynnelsen av 60-tallet. Da kantret seg en litt vank, kvinnelig gestalt inn porten, og satte kurs for min farmors paulun i andre etasje. Hun kom fra Universitetet i Oslo og forsket på dialekter. Og min farmor skulle være hennes guide inn vårt lokale måluføre.

Ganske tidlig i seansen kom det bud om at den yngre delen av dette helt ukjente forskningsprosjektet måtte innfinne seg på loftet. Lokket av den enorme sum av ei blank krone (les: 20 karameller), og utstyrt med vannkjemmet hår med dertil hørende snorrett skill, skulle man gi til beste av sitt nokså begrensede ordforråd. Mitt bidrag var, etter hva jeg kan erindre, å fortelle hvorvidt jeg tok ei høne i stjerten eller i vellet. I de dager var det selvfølgelig det siste, men både høne og stjert skulle etter hvert bringe frem helt andre assosiasjoner.

Det har aldri vært helt stuerent å snakke dialekt. Det fikk vi arme bondestudenter oppleve da vi begynte på gymnaset. Det var om å gjøre å kvitte seg med alt som minnet om et liv på landet. Alle personlige pronomen måtte legges på hylla, og alle verb-endingene som man hadde levd med i 17 år, havnet på dialektenes skraphaug.

Men nu vrimler det av ord og vendinger som har slumret i mange år, og som tidligere bare kom frem i sterkt animert tilstand når man en sjelden gang skulle fortelle en historie med lokalt tilsnitt. Og bra er det. For det skjuler seg mye rart bak dialektordene. Både historie og geografi.

I de tider da vi ikke var belemret med kommunale aktivitetskonsulenter på alle bauger og kanter, hendte det at jeg kom hjem både skitten og fæl. – Du ser ut som en morian, sa min mor, og det var inngangsbilletten til en grundig omgang med vaskeklut og såpe. Det var ikke før mange år etter at jeg fant ut hva hun egentlig alluderte til.

En maurer var den romerske betegnelse på beboerne i Mauritania. Da så araberne erobret Spania i 711 e. Kristus, og fikk inn medlemmer av en folkegruppe av arabiske berbere i Nordvest-Afrika som ble kalt mor, kom ordet morian til å omfatte alle afrikanere og litt senere ble det brukt på alle mørkhudete, eller negrer, om man nu tør å ta N-ordet i sin munn i disse korrekte tider.

Så det var det man var. Man så ut som en neger, og det skulle man ikke ha noe av. Og nektet man å lauge av seg morianpreget utenom de fastsatte stampdager, ble opphavet malabarisk. Det fikk vi erfare både titt og ofte. Vi visste hva ordet innebar, men ikke hvor det kom fra.

Det var ikke før jeg fikk i oppgave av en lærer på gymnaset å skrive ned noen dialektord fra heimplassen, at jeg igjen kom over malabarisk. Det skulle vise seg at Malabar er kysten av det sydvestlige India langs det Arabiske hva. Vasco da Gama kom dit i 1498, og fant Malabar oppdelt i mange småstater, og det var derfor enkelt for portugiserne å splitte og herske og finne et fotfeste her. Etter portugiserne fikk hollenderne makten i Malabar, og til sist kom de overalt tilstedværende engelskmenn.

Malabarene snakket et, for europeerne, helt uforståelige språk. Nu vet vi at de kauket i vei på en dravidisk dialekt, og når man skulle sette ord på en uforståelig, eller språklig barbarisk tale, passet ordet malabarisk som hånd i hanske. Det har over tid har fått andre betydninger, og gamle fiskere snakket om at været ”va heilt malabarisk”. Da går han kvit i toalettskåla.

Men det som satt lengst inne var sakalav. Ble du kalt en sakalav var det like før lensmannen stod på døra. Det var ikke før en etterkommer av en av de første norske misjonærer på Madagaskar laget en film om opphavets nokså fåfengte kristningstokt, at sakalavene igjen kom frem fra jungelen. Og det ble et morsomt bekjentskap.

Jeg må tilbake til Aschehougs Konversationsleksikon fra Kristiania 1924. Her er de; Sakalaver er en folkestamme i den nordvestlige del av Madagaskar, av negeravstamming og antagelig innvandret fra Østafrika, nu sterkt oppblandet med malaisk og arabisk blod. I eldre tid var de Madagaskars herskere, men ble gjort til undersåtter av de mer krigerske hovaer. De lever spredt som nomader, er dyktige sjømenn og frygtede sjørøvere.

Og det var altså disse sjørøverne som skulle bli medlemmer av et tidlig KrF. Jeg har hørt om omvendelsesforsøk med både større potensial og lavere odds for personlig troshavari. I 1919 kom en liten beretning om arbeidet blant sakalavene ut på Det norske missionselskaps trykkeri. Satt i pennen av misjonær R. L. Aas. Her er hva han hadde å slite med;

Da kapteinen fik høre at jeg var missionær, sa han hånende til mig: "Det vil ikke nytte for Dem at præke for sakalavene. Præk heller for aperne. Sakalavene er viet til undergang, om ikke kuler og krudt kan få undertvinge dem."

Og jeg kan levende forestille meg min gamle farmors store bestyrtelse da hun satt på Bedehuset med bunningen, og fikk lagt ut om de hersens sakalavene, som ikke ville la seg kristne. Steinbitaktige, til siste nikk.

Men de har nu overlevd, om ikke annet enn i dialektene, på lik linje med både morianer og malabarer, og vårt språk er blitt rikere av deres inntreden.

Så ta vare på dialekten. Min er dessverre ramponert.

Jeg får gjøre så godt jeg kan på et tilnærmet bokmål.

Matvrak i havgapet. (Takk til Sindre kokk)

Man behøver ikke bruke en formue på å skifte miljø. Eller personlighet. Av og til er det nok med en liten tur til Landegode Fyr. Eller No. 599 Landegode Paa Eggeløsa, som det omtales i ”Norske Fyr”, Christiania 1903.

Foranledningen til mitt andre besøk ute i havgapet var et lenge planlagt besøk av to venner fra Røros. Fullstendig kringsatt av skog og høyfjell sto deres hu til havet. Så hva gjør man? Man sender en SMS til ”fyrmester” Laksmark. Svaret lot ikke vente på seg. - Bærre kom.

Som en forventningsfull fallos rager Landegode Fyr førti meter opp fra havet. Bygd av firma S. H. Lundh & Co i 1901, har det vært et fast holdepunkt for sjøfarende i over hundre år. Og fremdeles sender det sine tre hurtig paa hverandre følgende lynblink hvert 10de sekund,

selv om dagens fyrvokter bedriver en helt annen aktivitet enn de menn og kvinner som tidligere hadde sitt levebrød på Eggeløsa.

Og hit kommer de alle. Konsernsjef Lindegaard i SAS, med sin blodferske ”medbragte friskfangede fisk”. Den russiske kontreadmiral Lobasov i kobbel med sine nye venner i NATO, fotballandslaget og et byråkratisk kuriosum kalt Nordkalottrådets Arbetsgrupp for Store Rovdyr.

Dæhlie, Brimi og Ulvang har kokkelert i fyrets lille kjøkken, og Prins Wilhelm Alexander av Holland fikk et rojalistisk hakeslepp da han etter nok et kulinarisk glansnummer fra Laksmark, beveget seg inn på kjøkkenet for å takke kjøkkenstaben for maten. Bare for å finne én kokk og en sliten fireplaters komfyr. I de kretser er de vant til både livrékledde lakeier og tjenende ånder alle vegne.

Og tommetykke gjestebøker med tettskrevne ark taler sitt tydelige språk. Det vil si, ikke alt er like lesbart. Her er nattlige cognac-inspirerte hieroglyfer som aldri vil bli tydet, men de som ikke måtte være av ovennevnte kaliber, eller av kyrillisk, japansk eller finsk-ugrisk opphav, taler med én tunge. Djevelsk god mat!

Og maten er ubeskrivelig. Kokken har slitt ut fire komfyrer, og de ble ikke innkjøpt i dyre dommer fra en storkjøkkenleverandør. Før fantes ikke stålbenker, flatgrill, konveksjonsovner eller andre livsnødvendigheter kokkene på fastlandet bare må ha for å steke seg et egg.

Hvordan Laksmark ved én anledning klarte å frembringe en treretters middag til 67 stykker fra sitt beskjedne respatexrevir, vil for all fremtid fremstå som et mesterverk innen mis en place og yrkesmessig trylleri. Logistikken orker jeg ikke å tenke på.

Det er solide saker vi skal overnatte i. Og det må husene være, der de klorer seg fast på steingrunn, fullstendig prisgitt Æolus’ luner. I kjelleren under hovedhuset får man et inntrykk av dimensjonene. Veggene står og breier seg 60 centimeter tykke, og nesten ler av alt hva naturkreftene måtte finne på å kaste over dem på sitt ville ritt over en åpen Vestfjord.

Men vi skal nesten ikke utenfor døra. Vinden får så vidt ferten av oss der vi stabber de få skritt fra den gamle fyrmesterboligen bort til fjøsen. Nu omgjort til spisesal. Og her holder vi på å sette livet til. Det ble nesten som en magrere versjon av Marco Ferreris mesterstykke fra 1973, Det store etegildet. Men bare så vidt.

For her fremsettes fisk og kjøtt i varianter bare en særdeles utspekulert gourmet kan koke opp. Hvalkjøtt marinert i Solo, ledsaget av noen nakne og frekke scampi som freser mot oss på sitt leie av hot, hot karri. Pluss en stim av andre pelagiske arter som bare tigger og om å bli tygd.

Den antydning til småprat som innledet denne matmaraton, forstummer helt. Vi skotter på hverandre, og de sporadiske lyder som av og til svevde over vannene, ble et godt eksempel på at det går an å kommunisere kun med grynt. Men selv de skulle forstumme.

To timer tok det å smake på nesten alt. Jeg tror fremdeles at klokka var halv ni. Skjønt, Gud vet. Vi ruller tilbake til heimen. Selv en etterlengtet røyk og to kopper sterk kaffe, kokt på gammelmåten, er ikke nok til å bringe oss ut av transen. Og én etter én drar vi dyna under haka, og svever bort.

Det skulle bli verdens lengste middagslur. Om det var vinden som hadde sett seg lei på disse fire sjølik, vites ikke. Men en liten slamring fra kjøkkenvinduet vekker meg til liv. Liv og liv, fru Blom. Personlig var jeg inne i en slags Twilight Zone, og de pustet, resten, men det var også alt.

Ute hadde høstmørket senket seg. Jeg fyrer meg en røyk, og gjennom flammen ser jeg at kortviseren har en halv millimeter å gå før den står loddrett, og vi snakker om sekunder igjen å leve for fredag 26. august. Det var vel kanskje på tide å stå opp?

Og det gjorde vi. Etter hvert.

Et godt stykke ut i Nattradioen.