Det første varsel om denne årvisse vekkelse er vår importerte Luciafeiring. Så kommer
Frelsesarmeens julegryter, alle blir veldig gavmilde overfor Kirkens Bymisjon, det første koselige koret skal ha sin førjulskonsert, og de avdankede og skinnblakke tenorer og sopraner som tidligere falt ned over våre arme hoder som en gammeltestamentlig gresshoppesverm, er byttet ut med lokale artister og entertainere som gjør sitt ytterste for å sette oss i julestemning. Eller depresjon, om man vil.
Barna, både de små og de store, har for lengst presentert familien for ønskelister lange som syv hungersår. Og hva er det de partout skal ha? Det er smarttelefoner og data, all mulig bærbar ulyd, snowboard med tilhørende tekstiler samt friske sedler som skal byttes inn i livsnødvendigheter med levetid på to måneder. Alt mens far står lamslått og tenker på nattlige represalier hvis ikke mor blir dynget ned i gull og diamanter. Ingen ting å si på at det går varmgang i hyllene med nervemedisin på polet på City Nord.
Og en smule varmt går det også i byens stekeovner når de hersens syv sorter skal produseres. Jeg kjenner ikke et eneste menneske, levende eller død, som med hånden på hjertet har bekjent at de liker dette knusktørre skonrokkeri. Kakene går i en evig innenriksfart fra spiskammers til kaffebord, og uberørt av menneskehånd i retur. Og skulle man for skams skyld prøvesmake dette celluloseprodukt, så ryr de sammen for et godt ord slik at man sitter og vrir seg i smuler resten av kvelden. De mest infame har funnet veien innenfor ens nyinnkjøpte julekonfeksjon.
Folks forhold til svin er aldri mer intimt enn nå. I form av ribbe og søtt til kaffen. Marsipan,
eller marci pane, Markus' brød, ble etter hvert formet som en gris, og kommer i handelen i oktober. Walt Disney kunne ikke ha gjort det bedre. Dette særnorske fenomen må da ytterligere bekrefte muslimers antagelser om at vi er en nasjon av urene berserker.
Bordskikkene blir så ymse. Moralen likeså. Det er bare å nevne ordet julebord så grøsses det langt inn i ryggmargen i både dannede, og litt pripne kretser. Sextrakassering er forbudt i 364 av årets 365 dager. Bare ikke den dagen da firmaet skal ha julebord. I riktig gamle dager var det på en måte tillatt, man tok godt for seg av både døde og levende kjøttruller, og den som forlot et hus uten å nyte noe, brakte ulykke over huset. I gråbeinsøkonomien var det sikkert helt ok at man ikke ble spist ut av heimen. Verre var det at den som juleaften først holdt opp å spise, skulle dø det kommende år.
Dagbladets avdøde kulturreporter Bernhard Rostad skrev for mange år siden et lite dikt som elegant beskriver våre kulinariske eksesser. Det gjengis in extenso med ønske om en god jul, som til neste år vil starte en måned tidligere enn i år.
Røkelaks, gravlaks, reker.
Rakfisk, ørret, laks.
Skalldyr, salater, kylling.
Spekemat, skinke, tunge,
rype, roastbiff, postei.
And og gås, kalkuner,
sylte, rull og griselabber.
Ribbe, pølse, gassefett.
Gasseribbepølsefett.
Grisesylterullelabber.
Ribberullegasseri.
Pølsesylteribber.
Sylterullegriseri
Og en smule varmt går det også i byens stekeovner når de hersens syv sorter skal produseres. Jeg kjenner ikke et eneste menneske, levende eller død, som med hånden på hjertet har bekjent at de liker dette knusktørre skonrokkeri. Kakene går i en evig innenriksfart fra spiskammers til kaffebord, og uberørt av menneskehånd i retur. Og skulle man for skams skyld prøvesmake dette celluloseprodukt, så ryr de sammen for et godt ord slik at man sitter og vrir seg i smuler resten av kvelden. De mest infame har funnet veien innenfor ens nyinnkjøpte julekonfeksjon.
Folks forhold til svin er aldri mer intimt enn nå. I form av ribbe og søtt til kaffen. Marsipan,
eller marci pane, Markus' brød, ble etter hvert formet som en gris, og kommer i handelen i oktober. Walt Disney kunne ikke ha gjort det bedre. Dette særnorske fenomen må da ytterligere bekrefte muslimers antagelser om at vi er en nasjon av urene berserker.
Bordskikkene blir så ymse. Moralen likeså. Det er bare å nevne ordet julebord så grøsses det langt inn i ryggmargen i både dannede, og litt pripne kretser. Sextrakassering er forbudt i 364 av årets 365 dager. Bare ikke den dagen da firmaet skal ha julebord. I riktig gamle dager var det på en måte tillatt, man tok godt for seg av både døde og levende kjøttruller, og den som forlot et hus uten å nyte noe, brakte ulykke over huset. I gråbeinsøkonomien var det sikkert helt ok at man ikke ble spist ut av heimen. Verre var det at den som juleaften først holdt opp å spise, skulle dø det kommende år.
Dagbladets avdøde kulturreporter Bernhard Rostad skrev for mange år siden et lite dikt som elegant beskriver våre kulinariske eksesser. Det gjengis in extenso med ønske om en god jul, som til neste år vil starte en måned tidligere enn i år.
Røkelaks, gravlaks, reker.
Rakfisk, ørret, laks.
Skalldyr, salater, kylling.
Spekemat, skinke, tunge,
rype, roastbiff, postei.
And og gås, kalkuner,
sylte, rull og griselabber.
Ribbe, pølse, gassefett.
Gasseribbepølsefett.
Grisesylterullelabber.
Ribberullegasseri.
Pølsesylteribber.
Sylterullegriseri
