Mine tidligere kjøretøy har alle som en båret en stor likhet med eieren. Et under at det i det hele tatt går rundt. Nå synger atter en stakkar på sine siste dekk.
Det er dyrt å ha bil. Helt vulgært, faktisk. Og derfor har jeg store problemer med å fatte hvordan dagens litt eldre ungdom klarer å finansiere sine rullende palass. For da regjeringen for noen år siden satte i gang en storstilt kampanje for å få bort de verste skraphaugene fra trafikken, tok det helt av.
En sterk økning i personlig inntekt, koblet med en formidabel økning av verdien på egen bolig, gjorde at bankene igjen mistet litt oversikt, og siden har det vært fritt frem for å velge på øverste hylle. Et sikkert overbefolket vesen kalt Opplysningskontoret for Vegtrafikken (OFV) har fremlagt følgende regnestykke:
Kjører man 15000 kilometer hvert år, må man regne med mellom 45-80.000 kroner i utgifter. Dette skal dekke forsikring, renter, vedlikehold, årsavgift, avskrivning og drivstoff. Da er ikke selve anskaffelsen av doningen tatt med. Og heller ikke 1100 pr. år i bompenger.
Staten grafser altså til seg rundt 40 milliarder hvert år i ulike avgifter på bil og bilkjøring, og det kommer helt sikkert ikke å stoppe med dette. Det er ganske utrolig å tenke på at bare statens oljeinntekter er større enn bilinntektene.
En liten bil, hvordan nå OFV katalogiserer en slik, vil koste den glade fører 45.000. Og ikke er jeg helt sikker på hvordan de ser ut heller. Jeg tror ikke jeg har sett en liten bil siden Fiats glansdager. Og det begynner etter hvert å bli noen år siden.
En middels bil, og her er det heller ikke mange, svir av 60.000. Men det er når man kommer opp i den store klassen, eller det jeg kaller tanks-klassen med forkrommet elgfanger og drift på alle hjul, inkludert reservehjulet i bagasjerommet, at fornøyelsen koster 80.000.
Og da får jeg ikke regnestykker til å gå opp. Men så er da også naboens privatøkonomi komplett uforståelig.
Og det er disse sistnevnte monstre som er aller mest i vinden. Her suser de unge kvinner med sine late barn to meter over gatelegemet med mord i blikket som var de på skarpt oppdrag inn i Kosovo. Vi har gått til krig i trafikken.
Det blir nesten litt komisk når den første Hummer er ankommet byen. De som ikke vet hvordan en slik ser ut, eller som ikke har TV og fått fulgt med på direktesendingene fra USAs kriger i de senere år, kan jo spørre naboen. Nei, alt var liksom litt mer troskyldig før.
Min første bil var en gammel Volvo PV. Dette var i 1969. Den hadde liten motor, pansret stål og kjøreegenskaper som hadde den dekk av regummierte kondomer. Og det hadde den kanskje og, for alt jeg vet. Svenskene er jo kjent for å ta vare på alt. Den ble dessverre ettertrykkelig torpedert bakfra i krysset Storgata/Biskop Krogh, og ble sterkt maltraktert stedt til hvile på Bratten.
Selv slapp jeg unna med heftig skallebank og stiv nakke. Nå heter det visstnok whiplash, og har vært gjenstand for inngående medisinske studier og store forsikringsutbetalinger de senere år.
Etter å ha ventet i det lange og brede for å få ut en nokså beskjeden forsikringssum fra et unevnelig selskap som ikke har blitt noe bedre på alle disse år, var det opp til et nå nedlagt verksted for innkjøp av en gammel Morris Mini. Den var et eksempel på engelsk ingeniørkunst på sitt mest inkompetente.
Man satt buret inne i en hermetikkboks med knærne opp under haka. Girspaken var ei slarket jernstang plassert midt på en flat dørk, og siden bilen overhodet ikke var ny, ble den første ukes girføring å sammenligne med det aller første forsøk på samleie. ”Faen, der gikk han feil”
Begge deler tok seg nå heldigvis opp etter hvert.
Men man er ikke lenge i automobilparadis som blakk 19-20 åring. Etter iherdig mekking med hjelp av venner og kjente, fikk også den sin siste olje, og danner som PV-en fundamentet for den nye Aktivitetsparken på Bratten.
Det var min gamle onkel som etter hvert skulle forbarme seg over både undertegnede og min krets av bilgærne venner. Etter litt parlamentering fikk vi overtatt en gammel Ford Transit varebil med defekt motor. Gratis. Også dette et eksempel på en stadig degenererende engelsk bilindustri, men vi var desperate.
Og da det stod en god motor i Sulis, var vi ikke tungbedte. Etter å ha uteblitt fra noen daglige seanser i mekkingens verden, ble jeg litt bryskt bortvist fra prosjektet. Som eier. Men jeg fikk evig og fast plass i bilen så lenge den levde. Og den var nesten uslitelig.
Vi fikk den lakkert rød i full fart, og det var ingen tilfeldighet. To av de fire medeierne var nemlig russ samme år, og evig blakke som vi var, så vi en inntektskilde i byens første russebuss. Det gikk over all forventning. Vi hadde ølpenger helt til politiet sa stopp, og dermed var jeg borte fra rattet et par år.
De øvrige eskapader med Transiten skal ikke nevnes. Jeg er nemlig ikke helt sikker på om enkelte stunt både innenfor og utenfor de fire vegger på dette rullende gledeshus fremdeles medfører stafferettslig ansvar.
