Hjelp!

Jeg luter nu etter hvert såpass sterkt mot gravens rand at min tid tilbringes mer og mer i selskap med mennesker jeg tidligere ikke ante eksisterte. Kjente tv-tryner a la Fredrik Skavlan er et slikt bekjentskap.

Når han, den ene fredag etter den andre, inviterer høyt utdannede og høyt gasjerte terapeuter til å fortelle oss hvordan vi skal rydde opp i livene våre, er det jeg undrer meg over at jeg fremdeles går løs og har privat, og ikke statlig, tak over hodet.

For her tyter de ut av sine gjemmer. Alle de som har gjort det til en livsoppgave å fortelle nasjonen at vi er helt på trynet. Ikke får vi utløp for vårt sinne. Ikke kan vi le. Våre tenåringer tyner sakte livet av oss og sexlivet er like spennende som en roman av Mikkjel Fønhus.

Nu når vi etter hvert har fått på plass all tenkelig infrastruktur, både kommunal, offentlig og ikke minst privat, var det vel ikke å undres over at noen måtte begynne å grave i vår mentale komposthaug. Vekstbransje nummer en i verden er nu blitt avfallshåndtering i alle avskygninger. Det er ikke bare Iris som lever godt av dritt.

Sinnemestring er en slik vekstbransje.En fredag for en tid tilbake satt to raserihekser og fortale om hvor farlig det var å ikke få utløp for sine oppdemte følelser. Den mest oppfinnsomme hadde faktisk mot en større økonomisk motytelse anbefalt en rekke norske bedrifter å opprette såkalte roperom. Når de ansattes lyst til å myrde noen ble for påtrengende, kunne de absentere seg, og hyle ut sin frustrasjon i et godt lyd-dempet værelse.

Jeg vet ikke helt hvordan presset er på de ansatte i verken Yara eller Statoil, men dette blir for latterlig. At det offentlige, representert ved psykiatrien, hjelper mennesker som ikke klarer å tøyle sitt raseri og lar det gå ut over uskyldige, er helt på sin plass.

Men når datamaskinen min står i stein og man høylytt forbanner Microsoft og alt dets vesen, vil jeg betakke meg for å bli tilvist plass på roperommet av både tillitsmann, verneombud eller en velmenende representant for bedriftens nye HMS-satsing. Dra til Helvete alle sammen!

Så har vi de stakkarer som ikke kan le. Ikke at jeg har sett noen i mitt lange liv. Men de skal ifølge nyere forskning finnes i tusentall. Men det er hjelp å få. På nettet finner jeg en mengde latteranstalter for både private og bedrifter. Gud vet om noen selskaper har gått på limpinnen, men ideen er kanskje ikke så idiotisk hvis den kunne slå rot hos kemner og Statens Innkrevingssentral.

Men at private lar seg lokke inn i store stimer er et latterlig faktum. Her står folk på geledd og geberder seg til fire hundre kroner timen. Men de innvidde tror sterkt på latterens forløsende kraft. Den skal ifølge ekspertene være bra mot stress, redusere blodtrykket, virke smertestillende, styrke immunforsvaret og ha en positiv virkning på svært alvorlige sykdommer. Det er like før jeg ler meg i hjel og blir kvitt prostataen samtidig.

Så er det våre litt eldre barn. Disse sjarmerende, levende lik som vi i egen indolens har oppdratt til ingen verdens ting. Jeg nekter å tro at jeg er alene i denne byen når jeg tidvis lengter etter at en halvvoksen slodot får ut fingeren og flytter sammen med kompisen eller venninnen etter at de har fabulert om det i en evighet.

Men når samfunnet har lagt det slik til rette at de kan bruke fire-fem år for å bli ferdig med videregående etter at de har tatt seg nok et par hvileår på sofaen, kan man ikke betenke noen å ønske at de selvsamme myndigheter likegodt tok vare på hele gjengen. En skilt far blir jo ikke ferdig med barnebidraget før han har betalt innskuddet på Stadiontunet.

Og den dagen man faktisk går til det skritt og hjelper dem litt på veien ut av slaraffentilværelsen, blir de rasende og utber deg en forklaring på hvorfor de i det hele tatt er født? Da er det viktig at man har helt klart for seg grunnen.

Sexlivet vårt er også under lupen. Personlig er jeg av den oppfatning at hele greia er litt oppskrytt. Det blir som presten Brand hos Ibsen. Evig eies kun det tapte. Det er ikke før man befinner seg i et plutselig sølibat, at det demrer at man kanskje skulle ha vært litt mer aktiv i halmen. Men når en vare er tilgjengelig året rundt, mister den litt av glansen. Dette bør man kanskje ikke blamere for hele verden, men det er et sørgelig faktum.

Men la oss for all del ikke bli uten varme kjøttomslag! Da skjer det noe dramatisk med oss menn. Aldri har vi hatt det mer travelt med å komme oss på byen, og aldri går kredittkortene mer varm i barene som når man er fri for sorten. Da jager vi tulling med tunga, og det som verre er, på halv stang og glemmer at det var en tid det bare var å forsyne seg. Gratis. Hvis man var både grei, og ikke minst heldig.

Livet er ikke enkelt. Men det er da ikke så forbannet vanskelig heller. Vettet har vi, hvis vi bare husker på å bruke det. Vi får bidra og leve etter evne. Vi kan ikke bli noe annet enn det vi er. Og det er god bruk for oss alle. De sier det fint i Håvamål.

Er du halt, kan du ri,

handlaus kan du gjete.

Er du døv, kan du duge i strid.
Det er betre å vere blind enn brend.
Ein duger lite som død.

Tekstilær tortur

Enkelte ville dyr her i nord har skjønt det. De har bare to garderober. En til sommerbruk, og en når vinteren kommer krypan kald og kvit.  Vi andre drukner i konfeksjon. Og foreldres livslange bekymring om hvordan vi ser ut.

Som barn er man lykkelig uvitende om hvordan man ter seg i klesveien. Og godt er det. Jeg kom over et av de første daguerreotypiene av undertegnede under en oppdagelsesreise i barndomshjemmet. Anbrakt i ei datidens ubehagelig barnevogn, sterkt plirende mot vårsola, kunne man tro at bildet skulle forstille en godt surret kjøttrull som hadde overlevd jula 51.

Bedre ble det ikke da vi for første gang ble dratt med til fotografen. I de dager fantes bare én i Salten. Nemlig Johnson & Sotberg. Jeg vet ikke hva som skjedde der nede i kjelleren, men både jeg og min søster ser direkte skrekkslagne ut der vi vagler oss på verdens mest fotograferte inventar. Men siden Egil Johnson var vennligheten inkarnert, må det ha noe med klærne å gjøre.

I de dager reiste man til byen i ett antrekk, og ble fotografert i et annet. Og det må være noen tidlige og nu fortrengte skrekkopplevelser i fotografens omkledningsrom som gjør at jeg i dag svetter blod når en imøtekommende ekspeditør sier; ”ta buksa med i prøverommet, og se om den passer”. Ikke faen!

Så her sitter vi da, naglet til en smijernstolstol på jorden. Min søster med en overdimensjonert hårsløyfe som man i dag bare finner hos barn i deler av det tidligere Sovjetsamveldet. Og selv, da? En uretusjert prøve viser en forknytt stakkar med snorrett pannelugg, hvite strømpebukser (!), lakksko og matrosdress. Jeg ser ut som et tidlig medlem av Village People.

Og slik sneglet årene seg av sted. Pådyttet all verdens kreasjoner fra et mer eller mindre velmenende opphav og hennes venninner. I tiden før avfall og resirkulering ble en vekstnæring, gikk enkelte plagg i arv og på legd. Det burde vært forbudt.

En sak var å arve et plagg som hadde vært eid av noen man både likte og kjente, en helt annen hvis det hadde hengt på en ekte hestpeis. Da gjorde man sitt ytterste for å ramponere det med aller første anledning. Piggtråden kom meg til unnsetning ved mang en anledning.

Det var ikke før man fikk se en hundrelapp på konfirmasjonssøndagen at det lysnet litt. Men uka før papirpenger, svinesteik og sviskekompott, hadde man selvsagt vært i byen og kjøpt konfirmasjonsdress. Jeg har det bildet og.

Smijernstolen er den samme. Men nu står jeg. Som et nytent alterlys, rett opp og ned med salmeboka i høyre hånd. Jeg ser ut som jeg skal vitne i en amerikansk rettssak. I hereby solemnly swear at mutteren presset på meg en blådress hos Karl Vikan, og jeg går ut fra at det var hun som ekviperte meg med både hvitskjorte og en altfor liten og trang tversover.

Hvilken bortkastet investering en konfirmasjonsdress må ha vært på begynnelsen av 60-tallet! Beatles hadde for lengst gjort sitt sjokkerende inntog i heimen med sitt lange ragg. Vi var under et umenneskelig press. Familien truet oss med evig skam, og med lærerens skrekkhistorie om Ole Høyland og Gjest Baardsen hengende over våre litt tilgrodde hoder, ble vi pent nødt til å snaue oss. Langt hår på alterringen var ensbetydende med ei fremtidig grav på utsiden av kirkegårdsmuren.

Så vi ga oss. Alle mann. Et unisont lettelsens sukk oppsteg fra de hundre strikkepinner og redningsforeningen Havdur der bygdas mødre strikket votter til sine menn i Barentshavet og kofter til gamle drankere via Den indre Sjømannsmisjon. Men pengene berget vi.

Så etter å ha debutert på min første voksenfest i blådressen på det lokale ungdomshus, var det ugjenkallelig slutt. Jeg klarte det mesterstykke å ikke spy på den. Året etter ble den gitt bort til en annen lutret konfirmant. Siden, har jeg i følge opphavet, til tider ikke sett ut.

Og jeg skal gi henne litt rett. Gul fuskepels, irrgrønn bukse med fiolette spriper og rosa skjorterysjer gir kanskje et litt forvirrende inntrykk. Men i Hans Majestet Mentzonis, og Prinsens, velmaktsdager gikk det aller meste. Det var ikke før vi havnet på gymnaset at en slags ensretting satte inn. Sommeren og høsten 68 var det cordfløyel og ørkensko. Vinteren skulle bli interessant. For en sosialantropolog.

Da oppstod plutselig parkas- og skinnlueperioden. Plutselig ble det populært å ikle seg fôret parkas og de største skinnluer som kunne oppdrives. Hadde du drapert en kvart ulv eller en liten jerv på kraniet, ble du meget sentral i miljøet. Tenk deg en overbefolket pelsjegerleir i Canada. Flytt den så til søstrene Fygle på hjørnet Parkveien/Torggata. Våren kom som en befrielse det året.

Men så tok det helt av. På starten av 70-tallet må all mescalin og LSD virkelig ha tatt tak, for nu gikk motedesignerne helt amok. De fargeflashende skjortene hadde snipper store som skatevinger, og slengbuksene lå som en rocke-ring over platåskoene.

Der styltret vi oss frem på all slags føre. Dårlig sammensatt var de også. Hæl og såle var limt på skaftene, og etter å ha svømt i sørpa en tid, gikk de helt i oppløsning. Det vil si; de gikk ikke helt i tras. Først løsnet hælene. Bygatene gjenlød av ekko som fra tusen våte og klaprende gummisandaler. Og da så sålen løsnet foran, var komedien fullbrakt. Det glefset og surklet både foran og bak.

Og slik halset vi etter moten. Til vi selv fikk barn. Og de ble tenåringer. Og vi skulle kjøpe inn klær til dem. I dyre dommer. Det vi syntes var stygge klær. De så fanden ikke ut i sine saggekreasjoner. 

Jeg tror jeg stopper her...