Karius og Baktus ( I sympati med min kollega Grønmo)

Jeg husker ennå med gru de årlige besøk hos skoletannlegen. Vi skalv av skrekk for å sette oss i den elektriske stol, for deretter å bli boret sønder og sammen. Nå, årtier etter, sprenger amalgamet seg ut overalt.

Et av de store norske politiske mysterier, og nok et bevis på at vi er Annerledeslandet Nummer En, er at tennene ikke er en del av resten av kroppen. Mens man må ut med en liten egenandel for å få behandling hos lege for alt mellom himmel og jord, så må man i banken for å låne penger hver gang det murrer i de knudrete hjørnetenner.

Jeg vet ikke hvorfor dette systemet har fått bestå helt opp til våre dager. Men nu når representantene for gebissgenerasjonen snart er under torva alle som en, er det på tide med en revisjon av dette vanvittige system.

Etter hvert har det gått opp for folket på Løvebakken at noe bør gjøres. Det er faktisk et politisk flertall for å få tennene i harmoni med resten av kroppen, men ingenting gjøres. Det vil si; man har satt ned en komité for å utrede problemkomplekset.

Deretter skal den jobbe langsomt i flere år. Så skal saken ut på høring i alle de instanser som måtte ha den minste interesse av saken. Alt fra de direkte berørte tannleger til produsentene av kvikksølv og de ymse legeringer som etter hvert finnes i de tusen hull. Jeg ser for meg at dette vil ta tid.

I mellomtiden er det ingen hjelp å få. Enten du er uføretrygdet, minstepensjonist eller mottaker av annen trygd. En god tannhelse vil derfor ennå i lang tid være et spørsmål om en fet lommebok.

Når man leser de ymse avisbilag om folks inntekter, så kommer tannlegene alltid høyt på lista. Og det finner jeg ikke det minste rart. Man skal ikke ha tilbrakt mye tid på ryggen med kjeften på vidt gap før tusenlappene forlater lommene i et akselererende tempo. Gap opp. Spytt ut. Tusen spenn.

Men når jeg hver fredag kaster mine øyne på annonsen for Bodø Tannlegevakt blir jeg helt vill i nikkersen. Under Kunngjøringer står den der med hvit skrift på sort bunn, som en reklame for en leverandør av gravstøtter. Og sammenligningen er kanskje ikke så helt gal.

For skulle det skje noe med tanngarden etter klokka fire en fredag, er du prisgitt den private tannlegevakt. Og er det dyrt hos din vanlige Dr. Røskerud, så blir du flådd på lørdag og søndag. Greit nok at de skal ha sitt vanlige honorar, men i tillegg beregner de seg 75 % ekstra på toppen av satser som allerede er hinsides alt. Og når du har fått deg en midlertidig fylling og betalt 175 %, plusser de på kjøregodtgjørelse!

Mitt lille knep for å slippe dette økonomiske mareritt er følgende;

Ha alltid minst ti stykker Paralgin Forte samt et brett penicillin i medisinskapet. Alt koster litt over hundre kroner pluss resept fra fastlegen. Spis i vei, og vent på mandagen og nok et besøk hos en stand som ikke har økonomisk magemål.

Hyttelivets velsignelser

Etter mye om og en har også jeg blitt, om ikke eier, så i alle fall disponent av ei hytte. Den er enkel, og bygd i de dager da det ypperste i komfort var en skumgummimadrass i ei 75 centimeter bred køyeseng. Jeg klager ikke. Annonsen lød noe á là dette:
”Koselig, gammel hytte ønskes leid. Gjerne uten både vann og strøm.”
Vi visste hva vi gikk til.

At det ligger en rekke slike objekter forlatt, og uelsket, rundt i naturen ble helt klart. Det innløp telefoner fra Sulitjelma, Saltdal, Sørfinnset, Norsia, Sandhornøya, Soløyvannet, Vatn-Vatnet og Saltstraumen. Noen eiere hadde dårlig samvittighet for at de ikke fikk tid til å ta vare på den gamle bestefarshytta, mens andre hadde så mange formuesgoder på grunnmur at de rett og slett ikke rakk over alt. En stakkar hadde arvet hytter og eiendommer i flere slektsledd, og ante virkelig ikke hva han skulle gjøre med alt sammen? Jeg syntes faktisk litt synd i mannen der han la ut om sine små og store hus i et stemmeleie som lå han nesten utåndet ved familietreets rot. Og tar jeg ikke feil deler han skjebne med en rekke andre som har fått mer fast eiendom enn de kan besøke i løpet av de ferieukene og helgene man har til rådighet.

Men så: etter litt research i opptil flere kommuner, var tiden inne til å bestemme seg. Noen hytter lå for langt unna, noen var veldig, veldig små mens andre var i en forfatning som man kan skue i skaberakkene langt riksvei 834 ved Bremnes fort. Men da to hyggelige menn fra Saltdal kunne fortelle at de hadde ikke bare ei, men tre hytter i nærheten av verdens sterkeste, og minst besøkte malstrøm, var det gjort. Med farbar bilvei nesten helt fram og utsikt fra Tverlandet til et sted utenfor Mørkved, var vi såre fornøyd. Det er vi ennå, selv om snømengdene etter hvert begynner å bli i heftigste laget.

Så heftige er de at den vannanordningen som vi faktisk kunne leve med før barfrosten tok oss i sitt iskalde favntak, nå er forsvunnet. Den lille kilden vil vi nok ikke få se igjen før til våren eller når telen går ut i juli. I mellomtiden må vi bære med oss vann fra byen. 2 x 10 liter er en helgs forbruk, da inkludert enklere katt- og oppvask. Og å slepe med seg det man skal ha av brenne, krever også sin mann. Og er det noe jeg ikke er, så er det vannbærer og vedsleper. De tre hundre nedsnødde meter fra riksveien til hytta, blir en Canossagang av store. Mer eller mindre på knærne med sin last antar man store likheter med Henrik IV da kan etter sigende kom krypende til pave Gregor VII.

Men før all denne lokaltransport må det måkes plass til bilen. Etter uker med brøytebiler og ditto meterhøye skavler, skal de ta nesten to timer før bilen er unna den verste trafikken. Og i mens har det kjørt forbi ikke mindre enn fire brøytebiler. Jeg vinket og hoiet for om mulig å be dem legge et sveip innom, bare for å oppleve at alle lettet på plogen og peiste forbi i en sky av eksos og hovmod. Måtte de miste jobben ved neste anbud!

Men alt er bare velstand når man etter litt fomling med never og opptenningsved endelig får lunk i hytta. Kaffe kokes på et 30-år gammelt gassapparat, ogen  litt yngre radio kommer med værmeldinger og nyheter hver halve time.

Med påsken for døra; hvorfor ikke leie seg ei litt forlatt hytte som trenger omsorg og varme i veggene? Kanskje man gjør en forbalt hytteeier en god gjærning i samme slengen?
God hyttejakt.