Evig eies.....

Ordet nostalgi er gresk. Om de fant på det i landflyktighet eller på røvertokt i Troja skal ikke spekuleres i. Men i folkeopplysningens ånd må meddeles; nostos betyr hjemkomst og algos er smerte. Vi kaller det en sentimental dyrking av noe forgangent.

Men begrepet er nok mer omfattende enn som så. Og nu snakker vi om noe med konkret medisinsk innhold. I 1678 stod den unge sveitsiske legen Johannes Hofer foran et kollegium i Basel, og forsvarte sin avhandling om nostalgi. Dermed ble et velkjent følelsesmessig fenomen gjort til et medisinsk problem og objekt for vitenskapelig analyse.
Det viste seg at når sveitsiske soldater eller ungdommer dro ut av landet, så ble de bokstavelig talt syke av hjemlengsel. De følte seg isolert, ble melankolske, fikk søvnvansker og nedsatt matlyst. Ikke ulikt dagens unge studenter og soldater i utenriksfart.
Etter hvert oppstod apati og feber og en rekke dramatiske symptomer. Prognosene hos de hardest rammete var dystre, og dødelige utfall forekom ikke sjelden. Og hvilken lindring foreskrev den unge doktor? Hjemsending.

Fra å ha vært en medisinsk diagnose, ble nostalgien på 1800-tallet et sosialt fenomen, og i løpet av de siste hundre år har det dessverre tapt status som en ekte følelse. I dag brukes det bare i overført betydning og oftest litt nedlatende om typer som ikke henger med i utviklingen.
Det irriterer meg grenseløst. 
For det var en oppriktig og skikkelig plaget nostalgiker som pakket rumpetaska og dro på Norwegian Wood for noen år siden. Nærmere bestemt 36 år etter Woodstock. Nu skulle vi samles, alle vi hardt prøvede som hadde sett vår lidelse bli desavuert og puttet i samme bås som fantomsmerter og kjærlighetssorg. Vi får ikke såpass som en Valium når vi prøver å finne oss sjæl!

Og vi har lidd lenge. Vi av 68-generasjonen som ikke kommer over Jimi Hendrix’ og Janis Joplins varslede bortgang. Vi som kjøpte plater i solidaritet med hungerskatastrofen i Bangladesh og Biafra, lenge før vi skjønte at banditter kommer i alle hudfarger.
Vi som felte en liten tåre da Tarjei Vesaas i 1970 trakk sitt siste trekk, og lot oss være igjen med ”Fuglane”, og den stakkars Mattis. Som oss, var Tusten en enkel sjel, lat og dårlig til å arbeide. Men han opplevde nu verden på sin måte, så og forstod i et symbolspråk som er blitt en naturlig del av en nostalgikers hverdag.

Nu stod vi der. I et naturlig amfi i Frognerparken. En malplassert Oscar Mathisen går en ensom titusenmeter på sin sokkel litt lenger inne, og de av oss som fremdeles vet da han vant sitt første VM på skøyter, tross fall på 500-meteren, retter litt på tupé og caps, og sukker. Det var tider.
Nu skal vi få medisin. Det er tid for tre rustne helbredere i sin beste alder. Kroppslig litt forfalt, som oss andre, men på tross av et hardt liv i Den Bevissthetsutvidende Tidsalder, har de alle sine mentale fasiliteter intakt.

Og legene Crosby, Stills og Nash strør resepter i form av harmonier som stiger like elegante som god afghan mot himmelen. Mens en soignert frognerfrue stikker tungen inn i en forbløffet ektemanns øre, og alt er som det skulle ha vært i 69.
Det blir en vemodig påminnelse om egen ungdom. Om håp og om brustne forhåpninger. Musikk skrevet i en tid der Love & Peace hadde trange kår i Vietnamkrigens skygge. Da sosial samvittighet var et begrep, sammen med en naiv tro på at vi mennesker har en iboende godhet.

Og det er tid for å trekke noen linjer. Til å bli litt seriøs i all løssluppenheten. Når Stephen Stills synger om å slippe freden løs, så er det en påminnelse om at verden har vært i krig siden bandet entret scenen på Woodstock.
Fremdeles sendes unge amerikanske gutter hjem. Nå er det fra Irak og Afghanistan i flaggsmykkede bårer, men denne gang uten medias nådeløse søkelys. Pressen, som var vår generasjons beste vaktbikkje, ligger kastrert under Murdochs kniv, og FOX-TV har gjort krigføring til underholdning i beste sendetid.

Hjemme blir vi sauset ned i banaliteter og Idol-idioti, mens antatt intelligente redaktører lurer på hvorfor løssalget går ned, og svarer med å fylle på med sport i enda større mengder. Jeg lar alt det ligge.
For de rustne herrer ble et terapeutikum. De beviste at mennesket er stort sett det samme som det alltid har vært. Med sine feil og mangler. 

Menneskets hjerter forandres aldeles intet i alle dage, skrev Sigrid Undset. Det er alt omkring oss som har endret seg.
Men lengselen etter noe vi har forlatt, eksisterer fremdeles. Vi søker det trygge og det gode. 
Og har alle godt av et luftgitartreff i ny og ne.