Den er blitt en slags årlig bots- og bedeøvelse, den årlige
våronn i min mors hus og hage. Når stormåsen ifølge gammel overtro skal være ”fullvorpen”,
er det å pakke i bilen og sette snuten nordover. Klok av gammel grønske har jeg
alltid et sett med gamle klær hengende i et skap i barndomsheimen. Vel, vel.
Klær og klær. I min oppvekst draperte noe tilsvarende opptil flere
fugleskremsel bygda rundt, men til mitt formål er de helt ypperlige.
Min mor korser seg der jeg presenterer meg i all min utspekulerte
lurvethet. Om jeg ikke tenker på folk som kjører forbi? Og nå som det er like
før 17. mai? Og er det nødvendig å se ut som en Belsenfange? Nei, men det får
meg faktisk i bra humør. Og det trengs. I mengder.
To par utgåtte joggesko finnes også i forskjellige grader av
oppløsning, donert av en venn i det lønnlige håp at jeg skulle kvalifisere meg
til en lokal variant av den gamle budruten mellom Maraton og Aten. Glem det.
Men som i gateløpet med røtter fra år 490 før Kristus, gjelder det å ikke gå
for hardt ut. Hagen i all sin kuperte overgroddhet må takles på en spesiell
måte. Det er ikke bare å gyve på i spredt uorden. Da blir man fort kommandert
på plass av den bofaste agronom.
Så det blir å manøvrere jern- og plastriver med utrælete never,
og forsøke å grave opp de hundrevis av kilo med strøsand som Vegvesenet har lagt
igjen i grøftene etter en snørik vinter. Og den som har forsøkt å rake opp mikromosaikk
vet at det er en fånyttes øvelse. Men opp må elendigheten. For tenk om det
forvillet seg en neve stein inn i bladene på en halvveis terrenggående
plenklipper?
Av barndommens vakre rader med ridderspore er nesten bare
tuftene igjen. Og det gjerdet som vi anla, en tidlig svoger og en selv, har
store hull og mangler. Det blir å måle opp trelast og satse på å buksere det
fra byen om ikke alt for lenge.
Og snart er det tid for å plukke hud, og ikke ugress og
stein. Det første som forsvinner er all hud mellom tommel og pekefinger. Pluss
litt kjøtt. På både høyre og venstre. Som en lokal Jesus går man nyplastret og salvet
langs stakittet med sine årvisse stigmata til allmenn beskuelse, og forbanner naturen
som har gått helt berserk.
For det gror ikke med måte. Og min mor gjør det ikke enklere
med sitt arsenal av prydbusker og blomster. Samt en ansamling stiklinger og
potteplanter som har slumret gjennom en lang vinter i en frostfri kjeller. Og
her er evig nok å bryne seg på. Den mest hårdnakkede og infame av alle vekster
må være bringebæret. Der fjorårets døde stilker ligger innfiltret i nye skudd
som sitter bom fast i grunnfjellet. Ikke tusen liter Round Up eller annen miljøkriminalitet
tar knekken på bringebæra.
Men alt er nå ikke bare sorgen i edenes hage. De to små
rognetrærne som jeg i et anfall av Lebensraum plantet mellom rosebusker og en luftbåren
flyktning fra rabarbrafamilien litt lenger syd i lendet, står forbausende
staute og nikker i maivinden.
Men selv to mål hage har en ende. På selveste 17. mai var det
over for i år, og en kvestet gartner får endelig tre av.
På naturens vegne.
