ALLE
KOMMER vi et sted fra, men siden 60-tallet er det sjelden at nåværende
bostedsadresse er den samme som da man gikk i knickers.
Utdanning, jobb, ekteskap, skilsmisser og andre
kalamiteter har kastet oss rundt i vårt langstrakte
land.
MIN
OPPRINNELIGE arne har poststed som ender på et
oddetall, og da vet alle at
det ikke huser mange
sjelene. Den opprinnelige oppvekstkommunen er for lengst fusjonert med to
andre. Den nye er lutfattig og på Robek-lista, og folketallet går att og bak. Men
rundt 2200 mennesker klorer seg fast. Som min gamle venn Per. Han fylte nettopp
seksti, og det ga rikelig anledning til å mimre litt.
VI VOKSTE
opp et par gårder fra hverandre, og i hans hus var det folk og
leven dagen lang. De hadde hest, et underverk av en gammel treskemaskin som ga
fra seg et enormt rabalder den eneste gangen jeg så den i aksjon. Og ikke minst
hadde han og tre eldre brødre en «sjå» der de snekret til den store
gullmedalje. Der ble mer eller mindre vidløftige hytteplaner pønsket ut, og med
felles innsats kom skaberakkene opp i en faderlig fart. Ofte med appelsinkasser
og bordbiter på et gebrekkelig reisverk av kassert firtoms-fire.
EN
GAMMEL, og ofte livsfarlig, båtovn kompletterte våre
tilholdssteder i en tid da
vi høflig, men meget
bestemt, ble hutet i fjæra hvis vi hadde
hengt litt for lenge
rundt bislagdøra.
Selv visste jeg ikke bak frampå ei sag, men
Per og en bror forbarmet seg over en ignoramus og bygde meg ei hytte. Restene
ligger spredt i terrenget den dag i dag, mens hans egen paulun gikk opp i flammer
etter kort brukstid. Ulykkesdagen kom han vaklende ut hyttedøra i en askesky iført
en godt tovet ullgenser som var på randen å ta fyr. Han la umiddelbart skylda på ei
gammel lanterne han hadde funnet i et naust.
OM
SKOLEGANGEN er det ikke stort å berette, trygg og
udramatisk som den var.
Vi gikk, syklet eller
busset til skola. Fra fjerde var det delte klasser der undervisningen måtte
fortone seg helt schizofren. Det er intet mindre enn et pedagogisk
underverk av salige Arne Gylseth
som gjør at folket på Neslandet kan lese og
skrive.
Etter syv år sa noen
takk for seg, mens andre gikk videre og betaler Lånekassen for moroa den dag i
dag. Selv begynte jeg på gymnas den urolige høsten 68,men som den bondestudent man
var, var det å ta lokalen hjem i helga for påfyll av nødvendig føde og pekunia
til røyk og middag på Løvold
kafeteria. Per dro
til havs. Ikke som to av sine brødre i linjefart verden rundt, men på trålere som
lå og slang i all slags tykjevær rundt Grønland og Jan Mayen.
OG
TIL JUL måtte vi hjem. Begge to. Det avstedkom episoder man gjerne så
ugjort. Som det året vi ble erklært personae
non gratae av våre respektive
opphav, og måtte feire jul på kommunens eneste overnattings- og skjenkested med
taxi på stand by. Mannskapslottene var høye også i de dager, og Per snudde ikke
på hundrelappen. Ikke på tusenlappen
heller, for den del.Vi var på
samtlige julefester i
kommunen, og i
Breivika fant jeg min kompis i
snøskavlen. Nokså hoven i trynet etter at ordensvernet
hadde lempet ham ut etter et mislykket forsøk på å kidnappe juletreet, og kaste
både det og pynten på mark.
MEN
SELV balstyrige krabater blir innhentet av realitetene, og de kommer
ofte i en kvinnes gestalt. Turtallet gikk dramatisk ned, selv om det kan glimte
tilmed 7000 rpm i ny og ne.
Og som i gamle dager
er det til Per man går når noe skal
fikses. Han er et teknisk unikum, og hele
gårdens vaktmester. Ikke minst er det trygt å
vite at han finnes når oppsitterne blir
eldre og skrøpeligere, og avkommet bor langt unna.
Vel overstått gamle
ørn.
