Båtlivets gleder

De som måtte følge mine krumspring på land og til vanns, har kanskje fått med seg at jeg har fått meg båt. Vel, båt og båt. Den er allerede døpt ”Mary Celeste”, og det er gode grunner til det.

Man bør aldri inngå selv den usleste kjøpekontrakt i belivet stemning. Jeg vet ikke om det var genene som talte i tunger, men både selger og kjøper var rørende enige om at fire generasjoner høvedsmenn burde absolutt få selskap av nummer fem. Det hørtes helt riktig ut akkurat da.

Da kontrakten skulle skrives et par dager etter ble det med åpent fjes fra selger påpekt noen små mangler. En eksosmanifoil var sprukket, og et par slanger hadde for lengst vandret ut av Eden. Nye deler ble rekvirert i all hast, og under en ettermiddagsstund på lånt båtplass, velvillig stilt meg til disposisjon av hyggelige menn i Kystlaget Salta, fikk jeg faktisk både isenkram og gummi montert. Litt bil har man da mekket i sin tid, selv om det ligger svært langt tilbake i tid.

Så da var det vel bare å legge ut på den store jomfruturen? Med dødsforakt fyrte jeg opp den gamle 25 hk. Volvo Penta med fartstid fra 1978. En flekkete og fettete bruksanvisning i svensk ingeniørkunst var studert i dagevis, og med et selvtilfreds glis rundt kjeften stevnet vi to partsredere ut havna. Det var svart av folk på moloen, Kristi Himmelfart og greier, og jeg hadde ikke anelse om hvordan man reverserer 21 fot glassfiber på et sett som ikke ville bringe tankene hen til kaptein Smith på ”Titanic”.

Vi snek oss langs Lillehjertøya i et nokså bedagelig tempo. Temperaturmåleren gikk umiddelbart rett i blodrødt, og holdt seg der den timen dette maritime eksperiment pågikk. Motorkassen ble åpnet opptil flere ganger i kvarteret, men ingen glødende jernkonstruksjoner var å se, så det ble spekulert i at her hadde termostaten røket? Eller selve instrumentet? Eller føleren? Eller alt?

Vel ankommet Paradisbukta var tiden inne for en del manøvreringstekniske øvelser. Det ble slått fullt akterut i maskinen, men båten rikket seg ikke! Det var ikke før jeg i desperasjon kastet meg over hendlene og peiste på med 3000 omdreininger i minuttet, at Hortensnekka begynte å sige bakover. Rolig først, og deretter i et akselererende tempo til den nesten stod med hekken i været og skalv av turtall og raseri. Vår fremtidige ankomst båthavna begynte etter hvert å anta dimensjoner som en helaftens skrekkfilm.

Men den som øver, får teken. Det var ikke en kjeft å se på havet, kun noen smekre seilbåter som danset seg rundt noen gule bøyer litt ute i horisonten, og de var for langt unna til å bivåne snekka der den svirret rundt som en full mann på vei hjem på klarholka. Ellers er jeg redd de hadde styrtet til unnsetning alle som en. Det var på tide å komme seg til kai.

Rett før fyrlyset på enden av Lillehjertøya antok motorlyden en noe anstrengt tone. Turtallet falt dramatisk, farten likeså, og med 900 skadeskutte omdreininger nærmet vi oss et flanerende folkehav. Det var på tide å demonstrere hva man hadde lært i reverseringen- og manøvreringens kunst.

Med lette vinger, og hjertet langt opp i halsen, snek vi oss inn. Hvis man kan bevege til vanns i en sekstendels knop, så var det det vi gjorde. De siste ti meter tok like mange minutter, og med et umerkelig dunk lå vi helt i vater med brygga. Ingen av mine forfedre kunne gjort det bedre. Det var på tide å oppsummere inntrykkene.

Varm motor, fallende turtall og spaker som stod nesten i stein. Og hva ellers? Med en sørgmodig tanke til de fremtidige feriepenger, var det å begynne å pepre Jakhelln Båt med maydays. Jeg tror jeg ringte to ganger hver dag, til en overgitt verksmester endelig presset meg inn i et tettpakket skjema, og lovte oppsett klokka 08.00. - På torsdag, og vær presis. Vi har båter i kø.

Jeg har jo sett denne merkelige maskinen de tøffer rundt med ute på området hos Jakhelln. En slags overdimensjonert høyhest med to svære bukgjorder. Der millioner i tre og plast dingler mellom hav og havari. Nå var det min tur. Mannskap var rekvirert, og etter litt fomling seilte vi inn i høyhestens favn.

Og opp av vannet kommer et bilde verdig Theodor Kittelsen. En overgrodd monstrositet som ikke hadde sett annet enn saltvann på over to år. For under buken åpenbarte seg et marinbiologisk mangfold helt på høyde med det Høgskolen driver på med i Mørkvedbukta.

Grønne alger og brunt tang. Masse sleip guffe. Ei lita sei-jukse med tre gummimakker rundt propellakslingen. Fire kokinger med blåskjell til seks personer, og det hesligste av alt; kondomstore sjøpølser som klasket i bakken med en lyd som var de nettopp fylt opp av et majestetisk ejakulat. Jeg holdt på å spy over høytrykkspyleren, mens kranføreren fikk bekreftet det han allerede visste; vår tid som sjøfartsnasjon er definitivt over.

Så her ligger jeg da. All levende djevelskap er borte, men det er ikke fire tidligere eieres bunnstoff. Det lyser mot meg i grønt, blått, sort og rødt. Og hvordan jeg skal få vekk disse sentralafrikanske flaggfarger, skal jeg nok få rikelig tid til å finne ut av. Det mangler ikke på velmenende og kunnskapsrike båteiere på stedet.

Motormessig har jeg for lengst krøpet til korset. En langs ønskeliste er fremført på lekmannsvis til en ytterst tålmodig verksmester, og hvis lykken og pengeboka står meg bi, vil stabelavløpningen skje i en ikke altfor fjern fremtid. Og i lett euforiske stunder ser jeg det for meg:

Nu glider Baaten mot Skjærgaardsøen,

En Ø i havet med grønne Strande.

Her lever Blomster for ingens Øine,

de staar saa fremmed og ser mig lande.

Når regningen ligger på bordet er jeg redd for at jeg kommer raskt til bevissthet.

Hibo´hoi

I disse dager smeller startskuddet for årets studier. De fleste kommer i mål etter både strafferunder og ekstraomganger, mens resten ligger igjen som slakt på valplassen.

Student. Ordet maner frem erigerte søyler på en regnvåt Universitetsplass. Unge, alvorlige menn i sorte duskeluer iført glinsende gabardin, og et fåtall nette studiner i stramme golfjakker under et hylster av prektig poplin. Formanende og alvorlige ord fra rektor, og deretter håndslag i Universitetets Aula med påfølgende utdeling av borgerbrev og visshet om et ubekymret liv i Arkadia.

Det ble mange år i trange kår, intet eller lite studielån, med bopel i klamme kott. Men etter endt studium og ofte under normert tid, var det ut til gode jobber i et samfunn som skrek etter nyutdannede menn og kvinner. Da fantes ingen husflidshekser som på liv og død skulle studere sosialantropologi og andre eksotiske marginalfag som i dag ville sendt dem lukt i armene på Nav.

Så? Hvem var de, disse velflidde verdensborgere fra tiden rundt Søstrene Bjørklund? De er

blitt dagens Dessertgenerasjon. De var årskullene før det norske utdanningssystems totale kollaps.

Mine gelikere, Gudbedre! En forvirret og hormonell hop av anarkosyndikalister, stalinister, maoister og fanklubben til Ulrike Meinhof og Andreas Bader. Jeg skjemmes foran tastaturet! Vi gikk til et evig allmannamøte med påfølgende resolusjoner og all verdens visvas som ingen ting med studier hadde å gjøre. Nu ligger datidens studentpolitikk på den historiske søppelhaug. Tett ved kirkens Helvete. De hviler i fred. Både Stalin, Mao og Ole Hallesby. Og godt er det.

Men det ser dessverre ut til at degenereringen bare har akselerert. Nye tider; nye seder. Dagens allmannamøter avholdes til skingrende toner fra Kaizers Orchestra, mens pensum og studieplaner forblir i fritt fall. De river seg i sin kollektive hårtorv ved Statens Lånekasse for Utdanning. Valgfagene som ble skapt for skoletrett ungdom på tidlig syttitall, er nå omgjort til hovedfag for dagens 18- og 19-åringer som strømmer til den høyere utdanning i stadig større kull. Og hvem er så disse eksemplarer av Homo Sapiens?

Følg med nå i nærmeste fremtid. Treffer du på et lurvete karnevalsopptog i tenårene, sterkt tilsjasket av alkohol, ikke slå nødnummeret! De er ikke rømt fra det lokale asyl. Det er bare de nye studenter på Høgskolen som foretar sitt årlige og infantile orienteringsløp i bygatene. Selv ble jeg forleden år forsøkt vedret av tre stykker av arten som lurte på hvor Piccadilly lå? En alkotest på gjengen hadde muligens påvist spor av blod i alkoholen. Hvis de kom seg på lesesalen før jul, anser jeg det som en stor prestasjon.

Her raver de fremtidige økonomer. Voktere av vår felles kapital, oljefondet. Her sjangler garantistene for vår fremtidige pensjon. Og der laller de kommende barnevernspedagoger og sosionomer på et kaudervelsk bare de selv forstår. Med all sin kjennskap til sinnets irrganger og mellommenneskelige relasjoner basert på ei halv kjærlighetssorg.

Vi var unge da vi tok til på gymnaset, min generasjon også. Men vi startet da granngivelig i 17-18 års alder. Jeg synes å erindre at det ikke tok all verden av tid før vi kunne tre på oss litt terylene, og flagre en gul papirtier under nesen på salige Mathisen på Phønix. For deretter høylytt å forlange en halv liter blanding. Fifty-fifty pilsener og bayer. Hvis vi da ikke i ren dødsforakt bestilte ei litersmugge med Ulvehyl. Hvit Martini og Golden Power! Noen av oss har reparert siden.

Men ut kom vi da endelig en blek junidag i 1971. Fra under de merkeligste lektorers vinger, i en alder av 20-21 år. I gruppesexens tiår hadde de kåteste og mest uheldige allerede rukket å formere seg, og tilbrakte tiden i ustabilt sideleie på mors- og fars takhybel. Resten hadde sånn noenlunde bestemt seg for hva de skulle drive med resten av livet. Vi måtte heldigvis ikke stake ut kursen etter endt grunnskole.

Så hogg alvoret virkelig kloa i oss. De sorgløse år var over, og nu var det ikke bare å lene seg bakover og føle støtten fra foreldre og slekt. Nu stod vi med ryggen til Nordishavet. Hva i himmelens navn skulle vi finne på? Realstudentene forsvant til sydlige breddegrader og lesesaler, for deretter å returnere med hevn i blikket. Som leger for både tarmer og tenner, og som sivil- og sosialøkonomer. Jeg husker så vidt Jørn Rattsø. Nu er det ingen i grisgrendte strøk som noensinne kommer til å glemme avfolkningsprofessoren.

Språkstudentene hadde egentlig ikke all verdens valg. Jentene kunne bli sykepleiere. Ellers så måtte det bli noe innen undervisning. Å komme inn på lærerskolen var en stor prestasjon. I dag falbys plassene til under pari. Særlingene på naturfaglinja var en biotop for seg selv. De vegeterte i sin helt spesielle flora og fauna. Jeg kjente ingen. De kommende økonomer, blårussen, sønner og døtre av kremmerstanden, var litt livligere. Noen i meste laget. De aller mest oppfinnsomme konkursryttere opptrer fremdeles spill levende i kemnere og skattefogders søvnløse mareritt landet rundt.

Og så var det resten, som tross all verdens muligheter, ble konsulenter på livstid. Vi visste hvordan ting egentlig skulle gjøres, men fikk det ikke helt til. En blanding av tilfeldigheter, tørst og en stor grad av rastløshet brakte oss til mer eller mindre faste jobber innen reiseliv, inn i musikkens mangslungne verden, til reklamebyråer, i avisers redaksjoner, og til restauranter og barer. Både foran og bak disken.

Til lerret og blanke ark.

Og til Bodø Nu.

Det blir kanskje folk av alt?

En sommer er over...

...men minnene om den består, gneldret Kristi Sparboe i uskyldens tid. Og da havskodda søndag omfavnet ”MS Steigting” på flukt over Folla, skulle man få rikelig anledning til reflektere over ens egen sommer. Den som kunne ha endt i fysisk og psykisk havari.

Det var en tid like etter hjemkomst da jeg lurte på om jeg måtte krype til korset, og engasjere en mental skapsprenger som kunne dirke opp en hjerne som hadde gått fullstendig i vranglås. Bare ordet bil og ferie hensatte meg i en tilstand med sterke likhetstegn til den tid man var permanent forkrøplet av forfriskninger.

Jeg har aldri vært av en hysterisk natur, men det som skulle være en hyggelig reise med bil gjennom Europa og ned til den italienske riviera, brakte frem sider av min personlighet som ville ha medført umiddelbar fravristelse av sertifikatet hadde et av de utallige lands UP vært på pletten der jeg suste forbi i mitt høyst private mareritt.

Det startet ikke så aller verst. For å knipe litt inn på tiden vi skulle tilbringe på veien, raste jeg en fredags ettermiddag over til Storuman på seks timer. Bare for å bli innlosjert på byens største og mest høylytte hotell. Urven og nesten uten blund på øynene, tok vi lørdags morgen fatt på etappe to. ”Innlandsvägen”.

De som måtte ha blitt belemret med bilferie i Sverige vil vite at dette er en tarm som slynger seg via Østersund, går gjennom våre tidligere besittelser i Härjedalen, sveiper innom Mora-Nisses vits av en by, for deretter å munne ut i intet. Og når man glatt har oversett et skilt der det påpekes at neste bensinstasjon er ti mil unna, kommer man harkende inn til Noppikoski bare på vona og bensindampen. Lettere sjokkert etter nesten å ha anbrakt en søkende, svensk orrfugl i permanent fjærsarkofag i grillen.

Men det som skulle ta knekken på begge passasjerer var fraværet av air-condition. Vårt lille columbi-egg av en bil fungerte upåklagelig i 140 km/t på de langstrakte tyske Autobahns, mens det inne i kupeen ble operert med de tilsvarende sifre i Fahrenheit.

Et evig tog av semitrailere på vei syd brølte seg i samme fart på min høyre side, mens sjanglende bobiler og annet pakk kom som ville dyr opp på min venstre. Og for i det hele tatt å få puste, foregikk denne hasard med vidåpne vinduer. Jeg brøt av like før Kassel. Halvt døv. Lydbøkene lå urørte i sine cover, og i bindingsverkbyen Bockenem fikk den rumenske hotellvertinne Maria nesten sjokk da en uflidd nordmann på prøyssisk maner brøler frem sitt ærende om et dobbelt rom for ei natt?

Og verre skulle det faktisk bli. En liten kartleser-glipp, og dem var de mange av, førte oss rett inn i Sveits. Basel er sikkert en hyggelig by, men for Guds skyld, la bilen stå. For på alle europeiske veinett av en viss lenge og størrelse foregår de årlige asfaltarbeider. Døgnet rundt. Dette Lilliput-landet, som man ellers raser gjennom på noen timer, ble gransket med nitid oppmerksomhet i første gir. Det gikk ikke akkurat fort. Tråkling blir for optimistisk. Knipling passer bedre.

For da vi (les kartleser) i tillegg klarte det mesterstykke å rote oss opp til fjellpasset Grand St. Bernard, havnet vi i Valle d’Aosta som tidligere villfarne pilegrimer på jakt etter evig frelse. Den fant vi for så vidt. Men vi var langt ute av lei, og overnatting nummer fire stirret oss rett i kredittkortbunken.

Men så er det da endelig Italia, og bare synet av navneskiltene i Piemonte får opp både humør og sekresjon. Alba, Asti, Monforte, Cuneo. Og langs SS 20 slingrer vi oss ned til åsene over Bordighera, og til to uker i skyttergravene.

Jeg hadde forbannet meg på at jeg aldri skulle ta i en malepensel mer i mitt liv. Jeg hadde sverget høyt og hellig at en lengre biltur aldri mer kom på tale. Men odometeret stod på nesten 4500 kilometer, og inn i leiligheten ble slept utstyr som selv Bendixen kunne være bekjent av.

Men når selv ikke en velfungerende Black & Decker med slagbor klarer å penetrere 600 år gamle steinvegger, når området ligger innhyllet i den verste hetebølge Liguria har hatt på mannsaldre, når hvert skritt opp gardintrappa er en pine, går det ut over alt og alle. Min stakkars ledsagerske kanskje aller mest.

Men noen ganger ber de om det, de utålmodige kvinner. Med sine helt rigide krav om hvor akkurat det bildet skal plasseres. Hvor det lille helvetes veggteppet må henge for å komme til sin rett, og hvis ikke hyllene snart kommer opp på kjøkkenet, hvor skal vi da gjøre av alt dekketøyet? Og skal vi aldri komme oss av gårde til Ikea i Genova?

Og etter ei uke i Dantes Inferno er det at det klikker da kvinnen kommer opp med et knippe ukjente messinglysestaker som må monteres for i det hele tatt å få det litt koselig. Min sønn er nettopp ankommet par avion via Nice, og blir skrekkslagent vitne til at far får et utbrudd på styrke med det som la Pompeii og Herculaneum under aske til evig tid.

- Ah, normale, sier min gode venn og møbelsnekker Pino da jeg på en blanding av latin og italiensk har gjengitt kalamitetene i Via del Popolo, - la donna e mobile. Og de nikker på kafeen. Alle mann. Dette kan de. Og vi bevilger oss en halv liter hvitvin, og driter i blanke messingen.

Og nå skjer det ting i rasende fart. Il Norvegese er i trøbbel med kjerringa. Det vet alle neste morgen. Og opp kommer hyller fra snekker Roberto i rasende fart. Byoriginalen Oscar er innom med kjøkkenbord, lysekroner og en gedigen kommode. Pino har reparert ei antikk seng, og naboens sønn stikker plutselig hodet inn og monterer en flunkende ny vaskemaskin.

Det var helt Simon og Garfunkel. Ei bro over opprørt vann. For freden senker seg i fjellheimen. Stille stuves bort alt nippnapp som ikke er livsnødvendig. Arbeidsavtaler signeres med et håndtrykk og et glass vin, og hvis forskuddene rekker er alt ferdig til jul.

Og da har kanskje denne skribent fordøyd det aller meste. Det skal få være det nærmeste jeg har vært gamle Rønvik Asyl.

Handel og vandel

”L’asciate ogni speranza voi ch’entrate” skrev henfarne Dante Alighieri i sitt hovedverk ”Den guddommelige komedie”. Han snakket om Invierno. Eller Helvete om du vil. På norsk ville vi ha sagt: ”Den som går inn hit, lar et hvert håp fare.” Jeg snakker, som dere kanskje skjønner, om Elkjøp.

Men det kunne like gjerne vært Ideel, gamle Bygg & Bo eller en annen filial i et landsdekkende konglomerat. De sist nevnte selvbetjeningsutsalg finnes faktisk i telefonkatalogen med lokale nummer. Det vil si, du må lete litt. På Elkjøp, derimot, havner du i telefonkø på et 815-nummer. Og her blir du satt på de helt store prøver. En sonor telestemme skal lede deg gjennom selskapets innvoller. Alternativene er endeløse. Barnevernets IQ-tester blir blåbær. Du kan taste til telefonen tar fyr, men ikke fanden om du finner ut om de har flere ex på lager av ukens tilbud. Det blir å hive seg i bilen.

Allerede lenge før ankomst butikk er man så irritert og i såpass psykisk ubalanse at man egentlig burde snu. Sette bilen fra seg, og gå på pub. Tilhører man skatteklasse II, blir det dessverre ren ønsketenkning. Har kjerringa i tre uker stresset om ny vannkoker, da hjelper ikke en smule overlegen fysikk aldri så mye. Fintet helt ut på hjemmebane, blir det å fortsette, hasardparkere, slamre igjen bildøra og skride dukknakket til verket.

Og her møtes opptil flere hengehoder med kuet blikk i parketten. På jakt etter nye tekniske livsnødvendigheter. Noen har den ekstra byrde å bli ledsaget av sitt kvinnelige korrektiv. Og er det noe vi menn virkelig blir deprimert av, så er det å skulle kjøpe et helt vanlig kjøleskap, bare for å bli utesket om type, temperaturer, volum, antall skuffer, rominndeling og hvor lett eller vanskelig det er å holde rent. Vi har dessverre ingen formening, og kan for øvrig ikke bry oss mindre!

Jeg har iakttatt flere forpinte som midt i et ørkesløst foredrag om innmatens fortreffelighet i et nytt Electrolux-skap kontra et fra Whirlpool, slo seg et par stjålne slag bort til stereoanleggene. Bare for umiddelbart å bli kommandert på plass.

  - Ærlig talt! Hva syns du?

En med dødslengsel og sterkt ønske om økonomisk og ekteskapelig ruin hadde kanskje bjeffet; 

- Jeg gir faen i merket! Bestem deg, og la oss kom oss ut!  

Men århundrers tapte slag er den beste garantist for at det ikke blir sagt et kløyva ord. Ti still, bestill og betal!

Jeg aksepterer litt motstrebende at kjedene kjører beinhardt både på kostnadskontroll og lønnsutgifter. Det er noen av grunnene til av varene selges såpass rimelig som de gjør. Men det må da i rettferdighetens navn være mulig å få litt hjelp, uten å måtte ta fri en hel dag på jobb. På de store kjøpesentra ligger hovedtyngden av salget mellom klokka tolv og tre, for deretter å ta seg opp igjen rundt klokka fem. Ikke fortell meg at det bare er arbeidsløse som shopper i første bølge. Så mange ledige har ikke Aetat registrert i hele landet.

Hvorom allting er; det er en prøvelse å frekventere kjedebutikker. Det krever nitid planlegging. Du må vite nøyaktig hva du skal ha, og i tillegg bør du helst vite hvor blant tusen kvadratmeter objektet befinner seg. Ellers er du helt fortapt. Det skal i prinsippet finnes betjening i hver avdeling, men de har en egen og fabelaktig evne til å gjøre seg usynlig. Dette fenomen går også under navnet ”Elkjøp-syndromet.”

Du kan jo prøve å fotfølge et fata morgana av en ekspeditør langs endeløse hyllerader. Når du endelig tror at du har fått trengt rømlingen opp i et hjørne, er det som om gestalten oppløser seg og forsvinner fra jordens overflate. Du kunne ha sverget på at du så tegn til liv for bare sekunder siden.

Og er du blant de ytterst få som endelig har klart å få nærkontakt av tredje grad, så kaster The Alien et overbærende blikk på en krøllet og svett kølapp, og meddeler sånn en passant at det er tolv stykker foran deg i køen. Det er et under at ikke liv har gått tapt.

Jeg våger påstanden: Mangel på service, betjening og fagpersonale i varehandelen er en trussel for vår mentale helse. Det fører til en rekke uønskede kalamiteter i de tusen hjem. Impulskjøp i affekt avler drepende kritikk ved ankomst hjemmet. Medfødt mangel på vesentlige genetiske ressurser gjør menn uhyre sårbare for den slags angrep. Dette vet den annen part meget vel.

Utilsiktede feilinvesteringer utført i ørska og i såkalt ”god tro”, øker antallet migreneanfall dramatisk. Sistnevnte fenomen manifesterer seg særlig hos det annet kjønn. Resultatet blir et høyst uønsket sølibat, med store psykiske påkjenninger, muskelsmerter og vedvarende testikulær uro. Deler av nasjonen er i konstant ubalanse.

Det var derfor med et visst håp om hjelp at jeg manøvrerte meg inn på hjemmesidene til de ulike departementer som har heklet sammen statsbudsjettet for 2006. Ifølge gammel overtro er statsbudsjettet ment å skulle fungere som et pekuniært plaster på befolkningens ulike sår. Det må ha skjedd noe dramatisk.

Ikke ett ord om ekstra bevilgninger til økt bemanning og trivselskapende tiltak i varehandelen. Ikke ei krone til krisehjelp og ettervern når folk virkelig trenger det. Fredskorpset får over hundre millioner for 2006. Men hvor er tilskuddene til små lokale fredskorps som kunne rykke inn på et øyeblikks varsel? Ytterligere tre hundre millioner går til fred, forsoning og demokratitiltak. I andre land! Av og til trenger man noen liter statlig olje på opprørt hjemlig hav.

Men det som smertet meg kanskje mest, var posten med millioner til bekjempelse av kjønnslemlestelser i kjølvannet av TV2s avsløringer om omskjæring. Hva med litt balsam til oss som har forplantningsorganet intakt, men som av tidligere berørte årsaker ikke får utgyte en tomme?

Det var et skikkelig departementalt lyskespark.

Hybelkaniner på rødvin

Nu når byen flommer over av ledige leiligheter og leieobjekter, kan det kanskje være av en slags interesse å reminisere de tider da husnøden var et faktum.

Vi var ikke mange som stilte første dag på gamle Bodø gymnas i 1968. Seks klasser var alt anstalten hadde å stille til rådighet. Majoriteten av elevene var født og oppvokst i byen, men et ganske stort antall måtte pakke Ballstadkofferten og flytte på hybel. Det ble å ty til slekt og venner.

Min mor måtte i sin ungdom ut av bygda for å finne seg noe å gjøre, og etter å ha trellet som stuepike under gamle fru Hoseth på Grand Hotell, fikk hun plass på noe som het Nordlands Kvinnelige Håndarbeidsskole. Det var i de tider da en gifteklar kvinne måtte vite hvordan man sydde en knapp i den fremtidige ektemanns konfeksjon. Og der traff hun en hyggelig jente som i gift alder skulle bli min første hybelvertinne. Hun het også Hoseth, men bar absolutt ingen likhetstrekk til den famøse hotellherskerinne.

Det var bare ett aber med mitt første krypinn, jeg måtte dele rom med eldste sønn i huset. Rom er vel ikke den helt korrekte beskrivelse av boarealet. Vi bebodde et nokså rommelig loft med skråtak alle vegne, og sengene var plassert i hver ende. Stakkars Gunnar hadde for lengst funnet seg kjæreste, og man kan jo tenke seg de helvetes kvaler de to unge elskende gjennomgikk med en spill våken bontjyv på glør under duna borte i kroken. Sterkt forsinket beklager jeg hvis min tilstedeværelse påførte dem både emosjonelle, fysiske og seksuelle tilbakeslag.

Men dette kunne jo ikke i rettferdighetens navn ikke fortsette. Min lutrede samboer tok saken i egne hender, og skaffet meg et spartansk rom litt lenger bort i gata. Vertinnen var av det gamle slaget. Hun hadde sikkert både sett og hørt det aller meste. Noe kvinnebesøk på rommet kom ikke på tale. Ikke at faren var overhengende, ny i byen og beskjeden som man var til det nesten selvutslettende.

Men kommer tid, kommer råd. I form av et multitalent i friidrett, håndball, fotball og sjakk. På gymnaset ble han min gode venn. Sammen med sin far bebodde han en større villa midt i byen. De to hadde kun selskap av en forvirret og evig skrubbsulten engelsksetter, og etter litt overtalelse gikk pater familias med på å la meg flytte inn. I kjellerstuen.

Inngang hadde jeg gjennom en slags kjellerlem på baksiden av huset, men da en bekymret nabo en sen kveld ringte min husvert og lurte på slags ratapakk som ramlet ned kjellerinngangen under skrik og skrål, ble jeg prompte utstyrt med egen nøkkel til hovedinngangen. Og snart måtte det files en ny. For fra Oslo kom en ung herremann som noen år senere i ukevis skulle fylle samtlige forsider i riksavisene. Det er en annen historie, men han flyttet nu inn i andre etasje. Nu var vi fire menn og en gal hund.

Det ble noen svært interessante år. For å si det mildt. Husfaderen var en ivrig jakt- og friluftsmann, og nesten hver helg tok han av gårde på en eller annen ekspedisjon. Ivrig elgjeger var han, og plutselig en dag dumpet det ned på trappa via Linjegods en tung bylt innrullet i et slags lerret. Ingen visste helt hva dette var, så den ble nå liggende. Det var ikke før det begynte å lukte litt strengt noen uker etter, at jegeren plutselig kom på at; ”Fanden, det er jo elgskinnet som skulle leveres til preparering!” Det havnet på Bratten, som så mye annet.

Men under disse storviltsoperasjoner stod huset til vår disposisjon. Det eneste rommet sjefen låste var sitt eget soverom. Og de berømte privatfestene fikk en ny dimensjon. I de dager hadde det seg slik at man kunne importere vin på tønner fra Spania. 600 liter var minste kvantum, og sammen med tønna kom etiketter og kork. Tomflasker måtte man holde seg med selv. Det var sjelden noe problem, da denne importen hadde foregått noen år, og et helt kjellerrom var avsatt som tomflaskesentral.

Høydepunktet hver seinhøst var tappingen av 800 flasker rødvin. Vi var ikke tungbedte når kjellermesteren satte oss i sving med å vaske flakser, tappe, korke og etikettere. Alt ble plassert i 67 kasser, også de fra tidligere tider, og hele årsforbruket ble vel anbrakt i et bombesikkert rom. Trodde han.

Hvordan vi etter hvert fikk tilgang til bunkeren skal ikke røpes. Men det var ikke bare å forsyne seg øverst på lasset. Nei, vi måtte begynne aller nederst. Og det medførte en del lemping. Sønnen i huset var utstyrt med kjempekrefter, så for ham å løfte kassestabler mens vi nasket som gale, var gjort i en håndvending. Tomflaskene ble satt tilbake i samme operasjon. Det var ikke før vi kom ut på våren at vi fikk nerver.

Jeg glemmer aldri brølet da kjellermesteren skulle fjerne første kassen i tredje nederste lag. For under den gliste det mot ham 12 tomme. Og 12 til. Ad infinitum.

Da var det hybelkaninene sprang. Flere hundre meter hekk. Vi overnattet hos andre til geværene var hengt tilbake på veggen. Arveprinsen ble tatt til nåde, og det ble vi to losjerende og. Til vi var ferdige med gymnaset.

Da fikk vi oss egen leilighet.

Det spørs

Antagelser er alle katastrofers mor. Det må kunne fastslås etter nok en gang å ha tapt med et halvt hestehode for Reservelaget i den ukentlige quiz på Kafka. Nok en gang har jeg vinket farvel til hundrelapper som kunne brakt denne skribents husholdningsbudsjett over fattigdomsgrensen.

Jeg har alltid vært svak for denne form for briefing med fullstendig uvesentlig allmennkunnskap. I tidligere tider var jeg et fast innslag under nattlige bataljer i Trivial Pursuit. Og en av mine søteste seire kom sent ei natt da samtlige motstanderne ikke trodde at jeg hadde hørt navnet på vårt første barneombud. En hul latter, og ei Målfrid Grude Flekkøy tørket fliret av mer enn en kjeft. Men jeg digrederer. (Hvis dere vet hva det betyr?)

Det har blitt et fast innslag i min ellers så ustrukturerte hverdag, denne lokale utgave av ”Hvem vet mest”. Fullt hus er det hver gang, og de ivrigste benker seg allerede to timer før startskuddet går. Ikke kan man reservere bord, og det er like moro hver gang å observere når et lags interne kommunikasjon har brutt fullstendig sammen. Da kommer alle ti minutter før start, salig i troen på at Per eller Pål har tatt av bord. Bare for å finne alt opptatt og deretter ende trangt og forkrøblet på vonde pinnestoler i en tilnærmet katakombe nede ved toalettene.

De som lager spørsmålene er tilnærmet suverene i sine valg av kategorier. Nytt for året er at jumbolaget får velge en kategori til neste gang. ”Hva om vi velger runking?” lød utfordringen her forleden. Og den som trodde at det er vanskelig å finne ti spørsmål som har med salige Onan å gjøre, den tar skammelig feil. Det ble løst både intelligent og riktig så morsomt. På papiret. Men så var det da også byens første store kjendis i tospann med sitt kvinnelige korrektiv, som stod for onanien. Og her må jeg be om ikke å bli oppfattet i bokstavelig forstand.

Knut Eide ligner i dag ikke mye på den forsakte figur han gestaltet i Stompafilmene på 60-tallet. Og det skulle nå for så vidt bare mangle. Mye vann har rent i Lopphavet siden den gang. Men at han har stått på en scene før, er tydelig. Diksjonen er forbilledlig. Spørsmålene passe intrikate, og når han kan meddele at neste kategori er kvinnelige tegneseriefigurer, røskes det kollektivt i både naturlig og kjøpt hår. Vi vet så inderlig vel alle sammen at han er eier av nesten samtlige norske tegneserier som er kommet ut etter andre verdenskrig.

Verre da med noen av Kafkas egne seremonimestere. En forutsetning for å agere Knut Bjørnsen i ”Kvitt eller dobbelt” er at man kan lese. Både norsk og andre europeiske språk. Når engelske Paul Gascoigne blir til Pøul Kaskånn er det ikke å vente at man sitter som et lattermildt spørsmålstegn. Tar jeg ikke feil måtte den ulykksalige lese spørsmålet opptil flere ganger. Og like komisk var det hver gang.

Og utallige er de kryptogrammer som i en periode ble fremført. Tar dere denne?

– Hva heter de berømte alpinrennene?

Punktum. Her snakker vi om en skikkelig dypvannsfisk.

– De berømte alpinrennene hvor da? I Nederland? , ble det forsøkt fra flere vittige hold. Det er jo som kjent noen land å ta av. Til slutt ble stemningen såpass opphisset at den arme toastmaster hang med hodet. Og se; der fikk hun øye på resten av spørsmålet.

- I Østerrike………Beklager.

Da brisker vi oss litt. Spesielt de som faktisk har sett Hahnenkam-rennene live. Det sies at man ikke har mer moro enn den man lager selv. Men til tider har Kafkas egne komikere brakt oss til randen av sammenbrudd i opptil flere kategorier.

Mandagsklubben er det litt kjedelige navn på den løse sammensetning av trivia-freaks som jeg tilhører. Oppmann Opsahl må ha arvet både verv og myndighet etter sin legendariske Glimt-oppmanns far, for han styrer det hele med hard hånd. Selv bordplasseringen har han bestemt. Som eneste røyker har jeg fått tigget meg til en retrettmulighet på bordenden. Men det satt langt inne.

Stammen i laget er menn som har tilknytning til Telenor. På alle tenkelig måter. Jeg spurte allerede i starten for flere måneder siden hvilke jobber de hadde, men svarene var så vanskelige og så kryptiske at jeg har gitt opp å finne ut hva de driver med. Oppmannen har jeg kjent siden 1972, men jeg vet fremdeles ikke hva han driver med i sin bunker i Nedre Rønvik. Ikke hvor den ligger heller.

Men vi utfyller da hverandre på et slags sett og vis. Og det må vi. For i vår umiddelbare nærhet sitter rivalene over alle rivaler. Reservelaget. En tidligere knoppskyting av Mandagsklubben, er dette en samling skarpe tunger og hoder med blant andre Halvdan Sivertsen som medlem. Og de kan drive oss til kollektivt vannvidd. De har svart riktig på spørsmål så utspekulerte og djevelske at vi mistenker dem for å ha en idiot savant i sin midte. En blanding av Forrest Gump og Rain Man. Vi tror vi vet hvem det er, men tør liksom ikke si det høyt. Familien er sannsynligvis ikke underrettet.

Men nå har altså startskuddet gått for en høst og vinter i evig vånde. For er det virkelig meningen at vi skal vite hvilken nasjon som har 25 % av verdens kyr? Og hvor vidt Madagaskar er større enn Frankrike? Og undertittelen til filmen Dr. Strangelove ? Det er til å bli ytterligere sprø av.

Og fremdeles er spørsmålet over alle spørsmål ennå ikke blitt besvart, nemlig;

- Hva er meningen med livet?

De som tror de vet det, kan jo sende meg en mail.