Vi var ikke mange som stilte første dag på gamle Bodø gymnas i 1968. Seks klasser var alt anstalten hadde å stille til rådighet. Majoriteten av elevene var født og oppvokst i byen, men et ganske stort antall måtte pakke Ballstadkofferten og flytte på hybel. Det ble å ty til slekt og venner.
Min mor måtte i sin ungdom ut av bygda for å finne seg noe å gjøre, og etter å ha trellet som stuepike under gamle fru Hoseth på Grand Hotell, fikk hun plass på noe som het Nordlands Kvinnelige Håndarbeidsskole. Det var i de tider da en gifteklar kvinne måtte vite hvordan man sydde en knapp i den fremtidige ektemanns konfeksjon. Og der traff hun en hyggelig jente som i gift alder skulle bli min første hybelvertinne. Hun het også Hoseth, men bar absolutt ingen likhetstrekk til den famøse hotellherskerinne.
Det var bare ett aber med mitt første krypinn, jeg måtte dele rom med eldste sønn i huset. Rom er vel ikke den helt korrekte beskrivelse av boarealet. Vi bebodde et nokså rommelig loft med skråtak alle vegne, og sengene var plassert i hver ende. Stakkars Gunnar hadde for lengst funnet seg kjæreste, og man kan jo tenke seg de helvetes kvaler de to unge elskende gjennomgikk med en spill våken bontjyv på glør under duna borte i kroken. Sterkt forsinket beklager jeg hvis min tilstedeværelse påførte dem både emosjonelle, fysiske og seksuelle tilbakeslag.
Men dette kunne jo ikke i rettferdighetens navn ikke fortsette. Min lutrede samboer tok saken i egne hender, og skaffet meg et spartansk rom litt lenger bort i gata. Vertinnen var av det gamle slaget. Hun hadde sikkert både sett og hørt det aller meste. Noe kvinnebesøk på rommet kom ikke på tale. Ikke at faren var overhengende, ny i byen og beskjeden som man var til det nesten selvutslettende.
Men kommer tid, kommer råd. I form av et multitalent i friidrett, håndball, fotball og sjakk. På gymnaset ble han min gode venn. Sammen med sin far bebodde han en større villa midt i byen. De to hadde kun selskap av en forvirret og evig skrubbsulten engelsksetter, og etter litt overtalelse gikk pater familias med på å la meg flytte inn. I kjellerstuen.
Inngang hadde jeg gjennom en slags kjellerlem på baksiden av huset, men da en bekymret nabo en sen kveld ringte min husvert og lurte på slags ratapakk som ramlet ned kjellerinngangen under skrik og skrål, ble jeg prompte utstyrt med egen nøkkel til hovedinngangen. Og snart måtte det files en ny. For fra Oslo kom en ung herremann som noen år senere i ukevis skulle fylle samtlige forsider i riksavisene. Det er en annen historie, men han flyttet nu inn i andre etasje. Nu var vi fire menn og en gal hund.
Det ble noen svært interessante år. For å si det mildt. Husfaderen var en ivrig jakt- og friluftsmann, og nesten hver helg tok han av gårde på en eller annen ekspedisjon. Ivrig elgjeger var han, og plutselig en dag dumpet det ned på trappa via Linjegods en tung bylt innrullet i et slags lerret. Ingen visste helt hva dette var, så den ble nå liggende. Det var ikke før det begynte å lukte litt strengt noen uker etter, at jegeren plutselig kom på at; ”Fanden, det er jo elgskinnet som skulle leveres til preparering!” Det havnet på Bratten, som så mye annet.
Men under disse storviltsoperasjoner stod huset til vår disposisjon. Det eneste rommet sjefen låste var sitt eget soverom. Og de berømte privatfestene fikk en ny dimensjon. I de dager hadde det seg slik at man kunne importere vin på tønner fra Spania. 600 liter var minste kvantum, og sammen med tønna kom etiketter og kork. Tomflasker måtte man holde seg med selv. Det var sjelden noe problem, da denne importen hadde foregått noen år, og et helt kjellerrom var avsatt som tomflaskesentral.
Høydepunktet hver seinhøst var tappingen av 800 flasker rødvin. Vi var ikke tungbedte når kjellermesteren satte oss i sving med å vaske flakser, tappe, korke og etikettere. Alt ble plassert i 67 kasser, også de fra tidligere tider, og hele årsforbruket ble vel anbrakt i et bombesikkert rom. Trodde han.
Hvordan vi etter hvert fikk tilgang til bunkeren skal ikke røpes. Men det var ikke bare å forsyne seg øverst på lasset. Nei, vi måtte begynne aller nederst. Og det medførte en del lemping. Sønnen i huset var utstyrt med kjempekrefter, så for ham å løfte kassestabler mens vi nasket som gale, var gjort i en håndvending. Tomflaskene ble satt tilbake i samme operasjon. Det var ikke før vi kom ut på våren at vi fikk nerver.
Jeg glemmer aldri brølet da kjellermesteren skulle fjerne første kassen i tredje nederste lag. For under den gliste det mot ham 12 tomme. Og 12 til. Ad infinitum.
Da var det hybelkaninene sprang. Flere hundre meter hekk. Vi overnattet hos andre til geværene var hengt tilbake på veggen. Arveprinsen ble tatt til nåde, og det ble vi to losjerende og. Til vi var ferdige med gymnaset.
Da fikk vi oss egen leilighet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar