”L’asciate ogni speranza voi ch’entrate” skrev henfarne Dante Alighieri i sitt hovedverk ”Den guddommelige komedie”. Han snakket om Invierno. Eller Helvete om du vil. På norsk ville vi ha sagt: ”Den som går inn hit, lar et hvert håp fare.” Jeg snakker, som dere kanskje skjønner, om Elkjøp.
Men det kunne like gjerne vært Ideel, gamle Bygg & Bo eller en annen filial i et landsdekkende konglomerat. De sist nevnte selvbetjeningsutsalg finnes faktisk i telefonkatalogen med lokale nummer. Det vil si, du må lete litt. På Elkjøp, derimot, havner du i telefonkø på et 815-nummer. Og her blir du satt på de helt store prøver. En sonor telestemme skal lede deg gjennom selskapets innvoller. Alternativene er endeløse. Barnevernets IQ-tester blir blåbær. Du kan taste til telefonen tar fyr, men ikke fanden om du finner ut om de har flere ex på lager av ukens tilbud. Det blir å hive seg i bilen.
Allerede lenge før ankomst butikk er man så irritert og i såpass psykisk ubalanse at man egentlig burde snu. Sette bilen fra seg, og gå på pub. Tilhører man skatteklasse II, blir det dessverre ren ønsketenkning. Har kjerringa i tre uker stresset om ny vannkoker, da hjelper ikke en smule overlegen fysikk aldri så mye. Fintet helt ut på hjemmebane, blir det å fortsette, hasardparkere, slamre igjen bildøra og skride dukknakket til verket.
Og her møtes opptil flere hengehoder med kuet blikk i parketten. På jakt etter nye tekniske livsnødvendigheter. Noen har den ekstra byrde å bli ledsaget av sitt kvinnelige korrektiv. Og er det noe vi menn virkelig blir deprimert av, så er det å skulle kjøpe et helt vanlig kjøleskap, bare for å bli utesket om type, temperaturer, volum, antall skuffer, rominndeling og hvor lett eller vanskelig det er å holde rent. Vi har dessverre ingen formening, og kan for øvrig ikke bry oss mindre!
Jeg har iakttatt flere forpinte som midt i et ørkesløst foredrag om innmatens fortreffelighet i et nytt Electrolux-skap kontra et fra Whirlpool, slo seg et par stjålne slag bort til stereoanleggene. Bare for umiddelbart å bli kommandert på plass.
- Ærlig talt! Hva syns du?
En med dødslengsel og sterkt ønske om økonomisk og ekteskapelig ruin hadde kanskje bjeffet;
- Jeg gir faen i merket! Bestem deg, og la oss kom oss ut!
Men århundrers tapte slag er den beste garantist for at det ikke blir sagt et kløyva ord. Ti still, bestill og betal!
Jeg aksepterer litt motstrebende at kjedene kjører beinhardt både på kostnadskontroll og lønnsutgifter. Det er noen av grunnene til av varene selges såpass rimelig som de gjør. Men det må da i rettferdighetens navn være mulig å få litt hjelp, uten å måtte ta fri en hel dag på jobb. På de store kjøpesentra ligger hovedtyngden av salget mellom klokka tolv og tre, for deretter å ta seg opp igjen rundt klokka fem. Ikke fortell meg at det bare er arbeidsløse som shopper i første bølge. Så mange ledige har ikke Aetat registrert i hele landet.
Hvorom allting er; det er en prøvelse å frekventere kjedebutikker. Det krever nitid planlegging. Du må vite nøyaktig hva du skal ha, og i tillegg bør du helst vite hvor blant tusen kvadratmeter objektet befinner seg. Ellers er du helt fortapt. Det skal i prinsippet finnes betjening i hver avdeling, men de har en egen og fabelaktig evne til å gjøre seg usynlig. Dette fenomen går også under navnet ”Elkjøp-syndromet.”
Du kan jo prøve å fotfølge et fata morgana av en ekspeditør langs endeløse hyllerader. Når du endelig tror at du har fått trengt rømlingen opp i et hjørne, er det som om gestalten oppløser seg og forsvinner fra jordens overflate. Du kunne ha sverget på at du så tegn til liv for bare sekunder siden.
Og er du blant de ytterst få som endelig har klart å få nærkontakt av tredje grad, så kaster The Alien et overbærende blikk på en krøllet og svett kølapp, og meddeler sånn en passant at det er tolv stykker foran deg i køen. Det er et under at ikke liv har gått tapt.
Jeg våger påstanden: Mangel på service, betjening og fagpersonale i varehandelen er en trussel for vår mentale helse. Det fører til en rekke uønskede kalamiteter i de tusen hjem. Impulskjøp i affekt avler drepende kritikk ved ankomst hjemmet. Medfødt mangel på vesentlige genetiske ressurser gjør menn uhyre sårbare for den slags angrep. Dette vet den annen part meget vel.
Utilsiktede feilinvesteringer utført i ørska og i såkalt ”god tro”, øker antallet migreneanfall dramatisk. Sistnevnte fenomen manifesterer seg særlig hos det annet kjønn. Resultatet blir et høyst uønsket sølibat, med store psykiske påkjenninger, muskelsmerter og vedvarende testikulær uro. Deler av nasjonen er i konstant ubalanse.
Det var derfor med et visst håp om hjelp at jeg manøvrerte meg inn på hjemmesidene til de ulike departementer som har heklet sammen statsbudsjettet for 2006. Ifølge gammel overtro er statsbudsjettet ment å skulle fungere som et pekuniært plaster på befolkningens ulike sår. Det må ha skjedd noe dramatisk.
Ikke ett ord om ekstra bevilgninger til økt bemanning og trivselskapende tiltak i varehandelen. Ikke ei krone til krisehjelp og ettervern når folk virkelig trenger det. Fredskorpset får over hundre millioner for 2006. Men hvor er tilskuddene til små lokale fredskorps som kunne rykke inn på et øyeblikks varsel? Ytterligere tre hundre millioner går til fred, forsoning og demokratitiltak. I andre land! Av og til trenger man noen liter statlig olje på opprørt hjemlig hav.
Men det som smertet meg kanskje mest, var posten med millioner til bekjempelse av kjønnslemlestelser i kjølvannet av TV2s avsløringer om omskjæring. Hva med litt balsam til oss som har forplantningsorganet intakt, men som av tidligere berørte årsaker ikke får utgyte en tomme?
Det var et skikkelig departementalt lyskespark.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar