Let it all hang out

Alt er lov, sier motedesignerne og trendnissene. Tiden med nye, spennende kreasjoner er definitivt forbi. Apatien svever over tegnebrettene. Motene går i sirkel. Med mindre og mindre diameter. Vi kan iføre oss de gevanter vi til en hver tid måtte ha. Resultatet, i all sin tragikomikk, kan beskues hver dag.

- Det burde være med lover som med klær. De bør lages slik at de passer for dem som skal bruke dem, sa Clarence Darrow. Han hadde et uomtvistelig poeng. Det er ikke bare de lokale arkitekter som er fargeblinde. En rekke av byens innbyggere burde også ha sjekket synet sitt.

Selv tror jeg at jeg i en periode av livet hadde et snev av trakoma. Jo villere farger, jo bedre. Et besøk hos den oppfinnsomme Mentzoni på Prinsen kunne avstedkomme ei grønn bukse, en gul juksepels og ei lakserød skjorte. Med rysjer. Hver for seg hadde det kanskje gått bra. Men satt sammen i all sin kolorerte dissonans fremstod jeg antagelig som et feilkoblet trafikklys.

Det var ikke før jeg kom under vingene på min gamle onkel at ting begynte å normalisere seg. Selv var han tekstilært fullkommen, og innehaver av en konfeksjonsfabrikk der femti stramme syersker med stål-spiler i sine tekkelige bh-er tryllet frem de vakreste kreasjoner.

Kåret som byens mest velkledde mann var han pinlig nøyaktig med hva han draperte sitt legeme i. Jeg tror han hadde femti dresser, og i sin skreddersydde konservatisme rynket han på nesen hvis det snek seg noe mer fancy enn et og annet grått fiskebein inn i terylenet.

Men selv alle hans gode og velmenende råd kunne ikke redde verken meg eller min gode venn på vår første oslotur sammen. På vei til Syden. Det var i de dager man hadde både slipstvang og spiseplikt. Vi hadde iført oss våre vakreste nordlandsbunader, men jeg får tro det var fargesammensettingen som fikk det til å briste for en parodi av en dekorert dørvakt på den da så populære Rosekjelleren. 

– Beklager, gutter! D’ække no’ tivoli her.

Men nå har tivoliet forflyttet seg til bekledningsbransjen. Der har det faktisk vært fullt sirkus lenge. Nå kler alle seg som var de angrepet av tæring. Upåaktet sprengt badevekt opptil flere ganger. Jeg hadde i min naivitet håpet at den nasjonalt tiltagende fedme burde ha sådd en og annen idé i en tanketom moteskaperhjerne.

Men det er mulig de er avgått med sultedøden, de som tidligere tegnet klær for modne kvinner. Nå går de samme under merkelappen ”frodig” i fargerike avisannonser. Frodig, ikke som i sunn og blomstrende, men frodig som i vokser vilt.

Dagbladet har tatt kroppsmanien til helt nye høyder. Her forleden forlystet de oss med nok en undersøkelse i problemkomplekset. 15 prosent av guttene i alderen 4-16 år er overvektige, mens 16 prosent av jentene veier for mye. Fra en helsemessig synsvinkel må det fortone seg bekymringsfullt, selv om jeg ikke helt vet hvor synd jeg skal synes i ungdom som propper seg full av sukker og smult.

Men det er når disse 15 og 16 prosentene tropper opp i gatebildet som en halvt avkledd variant av Michelin-mannen at jeg begynner å føle en slags medynk. Hvor er det blitt av alle de velmenende og profesjonelle medmennesker som skal lose ungdommen gjennom en påstått ubarmhjertig oppvekst? De kan umulig ha kontakter i konfeksjonsbransjen.

Jeg sier ikke at man skal kle seg i sekk og aske hvis man har noen kilo for mye. Eller som de sier i Bibelen; man skal ikke sette sitt lys under en skjeppe. Men finnes det ingen ivrig skolereformator som kunne innføre et valgfag i sammensetning og riktig påkledning før de ferme unge ender opp til ytterligere spott og spe?

Ensretting og uniformering er et sørgelig faktum blant ungdom. Men et sterkt ønske om tilhørighet må aldri få unge, frodige jenter til å åle seg inn i alt for trange og korte klær slik at både bryster, mage og lår blir som en eneste lang serie med utropstegn.

Og det samme kan sies om de mødre som i sin desperate jakt på ungdomskilden presser seg inn i en anoreksikolleksjon når de i stedet burde gått i litt vide sigøynerskjørt og annen etnisk kamuflasje. Det blir både trist og komisk. Det er en tid for alt. Også for klær.

Men det er ikke før sommeren viser seg i et kort arkivopptak at det virkelig tar av. Da synes alle hemninger å forsvinne. Bermudashorts har aldri vært et vakkert plagg. Det er en praktisk levning etter det gamle britiske imperium. Og man bør ha slanke bein i en Bermuda. Begge kjønn. Punktum. To kaistolper blir ikke smekrere om man trer på dem en presenning. Eller et fortelt, for den saks skyld.

Det er når jeg iakttar en slik lemfeldig omgang med både smak og selvkritikk at min febrile hjerne trekker paralleller til debatten om byfortetningen. Om småhus og blokker. Om altfor store enheter som skal presses inn på et altfor lite areal. Om balkonger og karnapper som vokser vilt. Om farger som ikke matcher. Og trappeoppganger som forsvinner i mørket etter en tusen kvadrats bommert på fargekartet. Og om et eksteriør som minner om tusen europaller i fritt fall.

Jeg savner det gamle fasaderådet.

På mer enn én arena.

På vill jakt

I høst kom en sjokkerende melding fra landets forhandlere av ammunisjon til de sivilt bevæpnede horder. De var utsolgt for blyfritt! Over hele landet opplød et ramaskrik. Man skulle tro at verdens oljeraffinerier hadde gått tom for et annet blyfritt produkt.

Det er noe manisk over enkelte menns forhold til høstjakta. Som gramonser sniker jegerne seg rundt, og bare sikler etter å få revet nok et blad av kalenderen. Enkelte kan nesten ikke vente på å få løsnet skudd. Turgåere går, bokstavelig talt, en uviss skjebne i møte.

For hver eneste høst fylles avisene med jakthistorier. Den ene mer usannsynlig enn den andre. Her skytes kyr og sauer, hvis man ikke i blodrusen tar livet av jaktkompisen. Mang en gammel traktor har blitt perforert til det ugjenkjennelige. Den lignet jo så jævlig på en elg! Gråtass drept av villbass.

Men nå er det et skifte på gang. Kvinners inntog på bred front i alle samfunnets aktiviteter, har sørget for det. Halve Stortinget er fylt av kvinner, og regjeringen renner over av feminine verdier. Stille og rolig har kvinnene tatt makten. Det har tatt dem noen år, men nå er vi menn i et definitivt mindretall. Både i antall hoder og beslutninger.

I inngangen til det nye årtusen er det noen ytterst få mannsbastioner som ikke var blitt stormet og rasert. Der vi kunne trekke oss tilbake og leve et slags liv for oss selv. Bilmekking og høstjakt var to slike. 

I garasjen, i den grad man kom seg inn, fikk vi være i fred. Det får vi til dels ennå. Bare vi ikke blir for lenge. Det er noe skummelt når menn forsvinner inn i sin egen verden. Men mekkes det på konas bil, er det ikke grenser på velvilje. Oppildnet av lovende soveromsblikk går det varmgang i både mekanikere og fastnøkler.

Det var også en gyllen periode i våre liv da far med en slags samvittighet kunne snøre sekken, tromme sammen sitt gamle jaktlag og stikke til skogs. Slik vi menn har gjort til alle tider. Både under Gerhardsen og Quisling.

Våre dekorerte og nesten mytologiske ”Gutta på Skauen” var utrustet med falske papirer, eplenikkers og et og annet våpen. Dagens gerilja har kredittkort, den aller siste Bergans, Gore-tex, høyteknologiske våpen og alle tenkelige sorter fast og flytende proviant. Dyrt blir det, men ”ka farsken!”

For hva betaler man ikke for å få litt ørens lyd? Daglig kvinneglam blir gladelig byttet ut med tilsvarende fra hund. For hvem teller vel de tapte hjemmefrontslag, på elg- og ulv- og jerv- og rypejaktas åpningsdag?

I gamle og nye koier våkner urinstinktene til live igjen. Etter ett års dvale, flyr gutta rundt som vårkåte oksekalver. Om de kommer seg opp om morran er av mindre betydning. At matstellet blir så som så, er uinteressant. At det lyner og tordner og høljer ned, passer egentlig veldig bra. Full fyr i peisen og en snurrebass på snurredassen. Og Hr. Berthelsen og han Bache Gabrielsen er hjertelig til stede under samtlige bordsetninger.

At prisen for ei rype etter bensin, mat, godt drikke, helikopterturer, ny hagle, nye klær og timer hos hundepsykolog ender opp femsifret, er underordnet hensynet til ei ukes frihet helt uten ansvar. Til nå. Under årets høstjakt vil kvinnene stå tett som blyfri hagl. Til lysken i lyng.

Forsvunnet er den årlige husmorferien som kvinnene i tidligere tider bevilget seg med gubben ute av huset. Borte er de avanserte venninnetreff med slanke stettglass og taxi hjem klokka fem. Nå skal de jaggu være med på jakt!

Og det smeller fra loft og til kjeller. De har trent i månedsvis. Lufta er gjennomhullet. Jaktprøven har de faktisk klart å avlegge med lukkede øyne, og viftende en blodfersk licence to kill står mor bredbeint med ei livsfarlig og nyanskaffet dobbeltløpet hagle. Det er sist i verdens tid! Og stirrende inn i to sorte hull har vi ikke mye vi skulle ha sagt. Om noensinne.

Hvor skal vi nå dra for å få leke litt tulling alene? Skal vi ikke få være i fred ett sekund? Hvordan skal dette ende? Vi har snart ikke mer terreng å miste. For ikke å si; gi bort. Min gamle venn og poet Terje Nilsen har satt ord på vårt kjønns uro over tingenes tilstand:

Nu ser æ ho bøy sæ, og tar håran fra sluken.

Det neste ho tar e’ vel ballan og kuken!

Nekropolis

Når røddagene på kalenderen står like tett som lavtrykkene over Island alt mens regnet skrår seg ned kaskader, frister det ikke med en promenade gjennom byens gater. Men jeg kjeder meg, og i et øyeblikks pause mellom elingene drar jeg på meg et Helly-Hansensett jeg ikke visste hadde, finner frem de grønne slagstøvlene fra under gamle skopansere og skisko fra Alfa, og går ut.

Og får nok en gang bekreftet at jeg bor i en død by.

Min ferd starter rett over meieriet, forbi to gule gravemaskiner som i tidlig ettermiddagsol ligner forhistoriske karnivorer  med stålkjefter klar til bitt. Og lurer på når Tine tapper den siste liter H-melk og fortrekker.

Det er ikke alltid ett fett hvilken side av Dronningen jeg velger. Den forbi den vakre kantina til Avisa Nordland i en død Nordlandsbank, er ofte den sikreste. Med flott serveringsdisk i stål og glass, nye bord og stoler i frisk design og edelt tre i vannrette glimt gjennom nye persienner.

På andre siden, langs gamle Rasmussen Glassmagasin der krystall og vakre vaser fra Orrefors og Kosta Boda før lyste en i møte, er vinduene nå byttet ut med logoer som forteller om de skibbrudnes redning i nytt bingolokale. Og fordi disse går man ofte på feige bein.

Månekratre midt i veibanen tvinger motgående trafikk opp langs veggene på Husflidens bunadsavdeling, og man må åle seg langs vinduer der en blå og grønn nordlandsbunad bivåner all denne trafikale galskap, rystet langt ned sine sølvbeslåtte sko som nok er like ubehagelige som de er dyre.

Og Havnegata er heller ikke farbar. Parkering forbudt for alt annet enn Bodø Bydrifts maskinpark og paller med stein, hvis innhold etter en måneds iherdig hamring nå har sneglet seg nesten opp til den gamle konfeksjonsfabrikken. På den ene siden. Snart kommer de seg kanskje tørrskodd inn, de unge sosionomer der de har forskanset seg i all sin utilgjengelighet.

Biblioteket er selvsagt stengt. Her mugner vår felles kulturarv, og barneavdelingen er under oppussing. Dets eneste kontakt med omverdenen er en luke i veggen der man raskt kan putte inn boka som skulle vært levert i går.

Ut fra de massive dører i Norges Bank hutler seg en som intet med nasjonens pengevesen har å gjøre. Nok heller en slags konsulent fra de gamle marmorgulv med Keiserens nye klær i Power Point. Herfra kommer ingen traust regnskapssjef fra ungdommens Per Gulbrandsen lenger, med sirlige bunker av friske sedler og nyslått mynt klar til fordeling i brune konvolutter med plass til brutto, skatt og netto utbetalt.

Og man skrår over, og ser Kong Haakons bakhode som en metallurgisk mønsåskall over takene på brakkebyen, og lurer på når bodene endelig skal bukke under for et målbevisst brekkjern slik at Bertil får ut sine sykler og telt på det som en gang var en plen.

Så er man over Torggata som dør ut i pukk og betongklosser mot et øde torg og en nesten tom Paviljong der Terje Nilsen kanskje grubler over et kryssord i Herald Tribune.

Central Hotell står forlatt med mørke vinder, der hvor landsens folk bodde trygt og godt, og drakk kaffe med ferske wienerbrød fra baker Lillegaard i det nå nesten tomme Holmers hus.

Videre nedover og fremdeles er det ledig i Datavarehusets lokaler mens det røde pensjonatet nå er blitt gravferdsbyrå. Det er nummer to på veien. Og det var vel passende. For er det ikke en gravferd jeg er på?

Nu inn mot Soløys kvartal, og der hersker den absolutte ro. Her spiser man Statens brød, og jeg har for lengst gitt opp å finne ut hvor de befinner seg alle de navnløse byråkrater med arbeidstid fra tolv tretti til halv ett.

”Friske reker” i flagrende oransje på masta til en forlatt reketråler, rett over et knippe råskjær som skipperen nok snart må innse blir returnert til sitt gamle element. De råtner på råen.

Det lyser så vidt hos Georg på Neptun. Han har kanskje stengt. Ingen hurtigbåter ved kai. Hans næringsgrunnlag har forhalt til Sentrumsterminalen hundre meter bort. For ham må det føles som hundre sjømil.

Tivoliet foran hotellet har pakket ned alt sitt glor for denne gang, og reist. Og kvartalene ligger tomme mot hverandre, ubrukte, og roper på penger, ideer og mot. Ikke såpass som en gammel Saltensbuss på tomgang på gamle tomter.

Ikke en kjenning. Ikke en kjeft.

Jeg snur og går hjem.

Slekta

Man kan ikke velge verken foreldre, forfedre eller deres inseminører, hvem de nå var, og det er like greit. Ellers er jeg redd for at det hadde blitt folksomt rundt ørene på tidligere og nåværende velsituerte borgere både med og uten utvannet dansk adelsblod i årene. 

Men det anegalleri man en gang har fått, vil man jo helst vite mest mulig om. Og i så mange slektsledd som overhodet mulig. Dette er dog ingen hobby for nervesvake, og for noen slektsgranskere kan det bli både nifst og pinlig til tider. For skulle man i sin søken etter opphavet eksempelvis støte på ordet arkebusert, eller finne ut at en fjern slektning ligger begravd på utsiden av kirkegården, er man stigmatisert i rimelig lang tid fremover. 

Og leter man i kirkebøker og andre skriftlige kilder, så finner man fedre som ikke var fedre, en bror som overhodet ikke var bror, der han gikk som et rødhåret utropstegn i en skokk svartskaller. Om mystiske og nokså kompliserte slektsforhold, søknad til Kongen i Statsråd, fatal kjærlighetssorg, og et og annet barn født utenfor ekteskap. Far ukjent. Når man tenker over det, er det egentlig svært lite som har endret seg.

Selv har jeg i mange år gravd dypt i egen ætte-materie, men sto lenge bom fast ved min oldefar. Mitt slekts-tre så derfor lenge ut som en godt beskåret older, med sine fattige tre agnatiske grener pekende ut i det tomme rom. Dette kunne jeg bare ikke akseptere.

I min ungdom utesket jeg derfor mine gamle slektninger så grundig om min oldefars mulige opphav, at de etter hvert ble litt oppgitt over dette evinnelige gnål. Til slutt senket det seg et usynlig jernteppe hver gang de så meg svinge inn porten. 

Grublende over ætten før oldefar, så jeg derfor ut som et stort genealogisk spørsmålstegn i flere år. Utallige var de hypoteser og fantasier om denne gamle, skjeggete mann som jeg bare hadde sett bilder av. Til slutt ble jeg derfor tvunget, som den berømte filosof Bertrand Russell, å ta i bruk en annen logisk taktikk. 

Dermed bar det ut på Internett. Og etter flere sleivskudd og katastrofale avsporinger traff jeg en sen aften inner-tier, og ut fra glemselen steg tippoldefar Peder. Og dermed kunne jeg smykke meg med en beviselig, om nokså død, sådan. Levende hadde han i høy grad vært en sensasjon.

Han var i følge skriften født i Stjørdalens Sogn og Prestegjeld i 1811, men tilbrakte sitt nokså ubeskrevne liv her nord. Og oppmuntret av denne suksess, bega jeg meg på jakt etter hans opphav. Utallige dypdykk i slektsdatabaser landet rundt brakte endelig hans salige far over torva for en stakket stund. Og hans levnet, eller mangel på dokumentert sådan, er en kilde til stadig irritasjon.

Hans navn var Kristoffer Clausen og han er de facto døpt i Trondheim ca. tretti år før hans sønn så dagens lys. Antar jeg. Og da skriver vi 1780. Hvor han nå hensleper evigheten vet dessverre ingen. Og der ligger, bokstavelig talt, min ættegranskning per dags dato.

Nevnte Kristoffer er nå blitt et mysterium for undertegnede. Utallige var de timer og tellerskritt brukt på nettet via et gammelt ISDN-modem, men ikke fanden om kallen kom til svars. Selv med min nå lynraske ADSL er han like ukjent som Vårherres kjødelige opphav. 

Den eldste landsomfattende folketelling som er publisert er fra 1801. Selv om de døde tidlig og utpint i de dager, så hadde jeg håpet at gubben skulle vise seg i en beskjeden alder av ca. tjue år. Men det finnes ikke spor av mannen. Han er ikke å finne i et eneste manntall. Det bibelske i Lukas 2 inkludert.

Hvordan kan en mann på tjue bare forsvinne fra jordens overflate? Vi snakker tross alt om 1801, ikke 2003! Med dagens trygdeordninger er det bare å grave seg ned på gutterommet. Så kan man komme ut når foreldrene er vel i jorda. Det kunne da umulig være så enkelt i hine hårde dager?

Og hvorfor antar jeg at han var rundt tretti ved sin sønns fødsel? Det har noe med familiens forplantningsmønster å gjøre. Empirisk har eldste sønn av eldste sønn av eldste sønn til slutt tatt mot til seg, og paret seg til forsørgelsesbyrde rundt de tretti. Og siden verken epler eller sæd faller langt fra sine respektive stammer, er dette blitt min antagelse og foreløpige arbeidshypotese. Ikke at det har brakt meg et bokstavelig skritt nærmere.

Den person som kanskje kunne være Kristoffer, er en dragon med samme navn i et obskurt Valdres-regiment, men det passer liksom ikke helt inn i familiens psyke og yrkesvalg. Som stamfar burde han etterlatt seg noen militære gener og kromosomer, men de glimrer heldigvis med sitt fravær i samtlige slektsledd. Den eneste aggressive anvendelse av ammunisjon vår familie har å vise til, er harpunering av hval til inntekts erverv. Så, nei.

Jeg har etter hvert kommet frem til den erkjennelse at uansett hvor innbitt jeg med dagens hjelpemidler jager familien rundt i alle slektsgrener, synker jeg hver gang like deprimert sammen ved Kristoffer stamfars rot. Men nå skal denne ørkenvandring avsluttes. 

For nå avholdes stadig de såkalte Slektsforskerdagene. Med gener og genever, blått blod og Bloody Mary. Og med innbudte biografiske virtuoser og kapasiteter på familie, arv og miljø fra Odin og fremover.

Og skulle jeg komme ut derfra med svar på mine spørsmål og med nytt og ekstra etternavn, så vet dere beskjed.

Da er jeg, som resten av Nord-Norge, af slægten Bænkestok.