Talen som aldri ble holdt
Påsken er blitt helt kriminell. På alle måter. I tekst, bilder og fremferd. Vi visste det bare ikke helt sikkert før nu. Dagbladets horde av samfunnsgrafsere har postulert seg frem til at påsken og andre familiesammenkomster er blitt direkte livsfarlig for familielykken. Det var den negative, tabloide ballast en hel nasjon ble pålesset like før Påskeaften.
Jeg visste at sommerferie, julebord og nyttårsaften var en gammel familiær slagmark, men nå er også disse to siste seremonier rykket langt frem i køen. Hadde vi det ikke tøft nok fra før; slå opp i avisen. Far kjefter, og mor har sujettet klart for familiens første kriminalgåte. På alle kalendariske røddager og sammenkomster av enhver art, er det fra nå av fritt frem for fritt fall.
Og siden den nordlige utgave av salige Pave Gregors kalender i perioder består utelukkende av fridager, ligger vi menn, bokstavelig talt, lagelig til for hugg. For jo mere vi er sammen, jo skumlere det blir. Dette var bakteppet for en opptreden jeg skulle ha hatt i anledning en god venns jubileum.
Det har i årenes løp falt i mitt lodd å agere toastmaster og taler ved en rekke såkalte festlige anledninger. De aller fleste har forløpt smertefritt og uten kalamiteter av noe slag, så da invitasjon innløp var jeg mer enn klar. Og med nykvesset blyant skred jeg til arket. Arkaisk. Jeg vet. Men en kladd er litt tryggere enn et Word-dokument som plutselig kan ta seg en cyber-avstikker til en intetanende e-postkasse.
- Kjære gamle venn! Gratulerer med de første femti år av ditt liv. Du runder milepælen i fin stil.
Du ser det med en gang du løfter blyanten fra arket. Bare bullshit. De første femti. De aller færreste av oss opplever de neste. Fin stil, og fin stil. Du ser jo unektelig ikke så verst ut, men både hår og kropp er merkbart tynnere, og det første har et sterkt islett av grått. Det er ikke helt sant. Du er helt grå. Vi prøver igjen.
- Gamle ørn! Gratulerer med dagen. Vi har hatt mange artige stunder sammen. Jeg husker som i går da…
og nå er det man beveger seg inn i et minefelt hvor man skal trå særdeles varsomt for ikke å sprenge kontoen for goodwill helt til himmels. For både taler og jubilant. For hvilke rampestreker var det vi da forlystet oss med? Og med hvilke unge kvinner? Og er alt glemt og er noen av jentene tilstede i dag?
Ingen, så vidt man kan erindre fra et kort blikk på gjestelista. Men noe mer upålitelig verktøy enn hukommelse er ikke vi menn oppsatt med. Og alle jubilerendes nåværende livsledsagersker skal man ikke kødde med. Av en eller annen merkelig grunn har de ikke snappet opp alt av sin kjæres ferd her på jorden, og i farvann som dette bør man helst søke nødhavn. Fortest råd.
Mang en overmodig festtaler har skapt direkte uholdbare tilstander i heimen etter sine utlegninger av felles ungdoms overmot. Rett nok var samtlige av våre manøvrer langt unna grensen for påtale, men når man hører at jubilanten i tillegg skal flankeres av sine tilknappede losjebrødre i mørk dress, grøsser man bare ved tanken på hans fremtid i både åpne og lukkede landskap. Nei, stryk hele gymnastida.
- Vi hadde en fin tid sammen på gymnaset. Jeg husker godt da du flyttet til en annen by for å ta fatt på din utdannelse. Fikk topp karakterer og ble ferdig til normert tid. En stor prestasjon.
Det er bare til man plutselig kommer på at noen gamle venner tok eksakt samme studium og brukte dobbelt så lang tid. Og er invitert. Der for to setninger til.
- Og kom tilbake til byen nygift og startet din egen bedrift.
Men det husker man jo faen ikke. For da var jeg flyttet til Oslo. Vi mistet rett og slett kontakten i nesten ti år. Jeg traff deg en gang, og da drakk vi oss drita på en konsert med Fats Domino. Og skulle det være noe å trekke frem for de gamle brokadekledde tanter som fremdeles hegner om ditt konfirmasjonskontrafei? Arverekkefølger har blitt forandret for mindre.
Så hvor stod man i lovtalen? Snipp og snau. Og hva gjør man da? Jo, man oppgir hele prosjektet, og meddeler toastmaster at man må strykes fra lista. Det var som bare fanden!
Forløpet, da? Festen? Samtlige var i storform. Det ble til tider som en gammel gymnasfest i kantina. Chris Shepard overgikk seg selv i musikalsk nostalgi.
Kjente fjes i ny forpakning dukket opp fra alle himmelhjørner.
-Jøss! Har ikke sett dæ på evigheter. Ute allerede? Blei det ikke ti år ubetinga. Ha,ha,ha.
Toastmaster overgikk, som vanlig, seg selv i frekke vitser og mer enn hentydet til jubilantens allehånde aktiviteter av både horisontal og perpendikulær art. Fra han var atten og frem til i dag!
Og tantene? De så vi ikke stjerten av.
Men da var det for sent.
