Lord og Lady 40

Jeg liker å pusse opp. Også i det henseende er jeg heller ikke helt normal. Nå skal det i rettferdighetens navn sies at malerarbeid, både i hvite og sorte former, har brakt såvel mat som drikke foran mitt sultne og tørste nebb. Men jeg har også opplevd oppussingens tragikomiske sider. Flere er de som i sterk grad av oppløsning har ringt meg midt på natta. Om de muligens kunne få noen gode råd før svigermors trussel om tvungen megling blir et faktum før uka er omme? Derfor, i stor sympati med dem som hater dette årlige nerveslit, her er en rapport fra renoveringens bakgård.

Det må være vårsola som gjør det. Oppad stolpe og nedad vegge sildrer den nådeløst gjennom tolags Termopan, og som på røntgen fremstår fjorårets venstrehåndsarbeid. Dårlig sparkling, ditto pussing, krøllet tapet og skjolder alle vegne. 

- Vi e nødt te å puss opp! sier plutselig interiørkonsulinnen bak sin stabel av KK, Maison og Bonytt. Høylytt fabulerende om gamle maleteknikker og forlengst avglemt al fresco, decoupage og tempera. - Det va den våren.., tenker resten. Deretter, kan det i verste fall, gå slag i slag.

Nå skal 200 kvadrat vegger fargesettes. Det klippes i gardiner og tekstiler. Glansete, glorete og artistisk fargesatte brosjyrer gir ny inspirasjon opptil flere ganger i timen. Det legges syverkabal med mikroskopiske fargeprøver, og opp går den på et vis. Tapet til spisestua blir tatt ut. Og når man endelig, i tilsynelatende harmoni og fargerikt fellesskap får bestemt seg, har man krysset Rubicon. Nå får det blære eller briste!

Deretter skjer ting i et rasende tempo. Malermester Haugen og Bendixen er bare å glemme. De har for lengst lagt ned. Så etter ørkesløs traving på gamle Bygg & Bo, som i følge en blåruss ved Kooperasjonens hovedkontor, heretter skal gå under navnet Coop Mega Obs Prix finnes det faktisk maling. Var frustrasjonen stor da man la ut på denne årlige ekspedisjon, blir den ikke mindre av de evige kjedereaksjoner i Fargeland. Og til tonene av flere tusenlapper, velvillig mottatt av en tildels fargeblind betjening, pakkes årets avlat ned i tilforlatelige plastposer. Lite vet man at deri slumrer et meget potent ekteskapelige løsemiddel.

"Farlig ved innånding! Sørg for god ventilasjon, eller egnet åndedrettsvern!". Tydeligere kan ikke Jotun få sagt det. 
- Æ må ju førr faen få pust! mumler en utpint og nedstøvet malermester, og flår av seg sin vatterte og ganske så pessarlignende støvmaske fra i fjor.

Men det er som oftest på morgenen etter den nest siste dag, at alt går fryktelig galt. 
- I himmelens navn! 
En lutret Lot står som kontaktlimt til tarketten, mens hans hustru gestalter en kjent saltstøtte i sitt høyst lokale Sodoma og Gomorrah. Tapetet ligger anføttes opprullet som forstørret høvelspon mot nymalte tak- og gulvlister. Og fargene da? De har gjennomgått en dramatisk metamorfose, og fremstår nå i sine nye og sjokkerende vannbaserte gevanter. Rødt er blitt rosa, mens blått ble turkis, grønn stær er nå blitt grå.

Ingenting bringer en plaget, men sindig malermester mer dramatisk ut av fatning enn når en kort og hektisk karriere i interiørdesign avslører seg i all sin brutale utilstrekkelighet. Saltdalskassetten blekner i sammenligning. Da smyger seg på lette fjed, de ellers så nerve- og kjeftsterke barn, og søker skyndsomt asyl i sine respektive bombete rom. For derfra, en gang, å komme tilbake for å telle levende og døde. Og når endelig skyld er likelig fordelt, og tordenskyene har passert, viser det seg at her har en svensk ånd svevet over vannene. Det er av sitt broderfolk man skal ha det!

Som nummer én på listen over " Katalysatorer på Den Norske Kjernefamilies oppløsningsprosess" troner også i år: "Montering av IKEA-møbler". Intrikat flatpakket med manglende bruksanvisning merket "Jag trivs bäst i tusen bitar". Dette fenomen har vi levd med siden Arilds tid.

Men har noen hørt om NCR? Natural Colour System? Ikke? Vel. I sin iver etter å gi oss ytterligere bevis på sin bisarre form for humor, grunnla nabofolket Den Svenska Standardiseringskommisjon. Her ble en rekke krute gode farger med forståelige navn tildelt kryptiske tall- og bokstavkoder. Eggehvit ble 0502-Y, mens oker seiler under minst syv forskjellige flagg. Vel og bra. Men så skulle fargene fotograferes, trykkes på papirremser, for deretter å eksponeres til en intetanende verden. Og først, selvsagt, til oss!

Legg en 3 x 2 cm. fargeklatt på 70 kvadrat gammel tapet, og se hvilket bilde du får dannet deg av fremtidens vestvegg? Men miniskul skrift blir vi advart mot ikke å ta fargeprøvene som gudsens sanning. Men har vi tid til å lese alt med små skrift? I vår rastløshet og generelle uro over tings tilstand, de være seg fra så vel plante- som dyreriket, snurrer vi rundt vår egen akse. Tidligere kunne vi ikke gjøre noe med klimaet. Takket være en ikke-fungernede Kyoto-avtale, kan vi ikke gjøre noe nå heller. Derfor tvinges vi inn i våre hermetiske hjem, og der blir vi sittende og glo apatisk i sjette veggen etter et knapt syvtimers pliktløp på jobb.

Og vi går lei. Rundt halvparten av alle inngåtte ekteskapsløfter foran Gud og hvermann, brytes i gråt og tenders gnidsel. Samboerforhold er for flyktige til å bli fanget opp av Statistisk Sentralbyrå. Derfor ville det være fullstendig naturstridig hvis noe så livløst som fjorårets farger og innredning skulle overleve en lang høst og en svart vinter.

Er det rart at manien med oppussing ble folkehobby nummer en? Og ikke for å strø salt i åpne sår. Snart er det konfirmasjon!