Det hviler noe lett schizofrent over vårt forhold til vinter og snø. La meg utdype. De i egen bolig, og det er de aller fleste, har garasje. Står det biler der, trygt og varmt og langt unna naturens infame luner? Ytterst sjelden. For der står generasjoners ski og staver.
Det gamle badekaret. Rester av kjøkkeninnredningen som bukket under for et målbevisst brekkjern i 1985. Nye og gamle vinter- som sommerdekk. Den gisne altandøra som kanskje kommer til nytte? Hakke, spett, krafse, vannslanger, utemøbler, verktøy i sedvanlig spredt orden, snørydningststyr og en gammel plenklipper tom for både olje og bensin.
I tillegg legio og assortert drivgods fra forne forholds forlis. "Det kommer nok til nytte!". Sant nok, men dessverre fjorten dager etter at man i forbannelse og aller nådigst så seg i stand til å styrte noe av elendigheten på Vikan.
Og jeg ser dem. Alle sammen. Flere eldre enn yngre. Polstret og innbitt i sin fånyttes fight mot førti centimeter nysnø. Og når man endelig, svett og avbala, tar kveld og beskuer en nesten farbar oppkjørsel, hva møter en hardt prøvet snømåker neste morgen? Jo. En mur av isklumper kastet opp fra brøytebiler som lå i dvale til 100 % overtidsbetaling var et faktum en gang før Fanden fikk på seg Nesnalobbene.
Men endelig viser sola seg i et arkivopptak. Det sildrer lett fra tak, og alle dypfryste sjeler gleder seg til nesten vår. Men hva gjør man da? Og i rikelig tid før Palmesøndag? Da bryter man seg inn igjen i garasjer og boder. Og frem kommer vinterutstyret! Ryggsekk og primus. Gammel Swix og røytende reinskinn. For nå skal familien til fjells! Til snøen.
Glemt er alt. Da er det å bakse seg dyvåt i knedyp snø til iskalde hytter med rim i enkle, tynne vinduer. Med klamme vattdyner, halvtørr og/eller sur bjørkeved, all antikvarisk konfeksjon og avarter av Mariusgenseren som velmenende tanter, livsledsagersker og tidligere kjærester har strikket i sitt ansikts sved.
Jeg har hutret meg gjennom netter som ingen ende ville ta. Stavret grytidlig over iskalde gulvplanker i hvit makko som jeg ikke engang ville bli funnet død i. Alt mens permafrosten utøvde sin testikulære tortur under min jakt i vedskjulet etter tørr never, som formedels et ukjent kvantum rødvin ble glemt tatt inn natta før.
Det gamle badekaret. Rester av kjøkkeninnredningen som bukket under for et målbevisst brekkjern i 1985. Nye og gamle vinter- som sommerdekk. Den gisne altandøra som kanskje kommer til nytte? Hakke, spett, krafse, vannslanger, utemøbler, verktøy i sedvanlig spredt orden, snørydningststyr og en gammel plenklipper tom for både olje og bensin.
I tillegg legio og assortert drivgods fra forne forholds forlis. "Det kommer nok til nytte!". Sant nok, men dessverre fjorten dager etter at man i forbannelse og aller nådigst så seg i stand til å styrte noe av elendigheten på Vikan.
Og jeg ser dem. Alle sammen. Flere eldre enn yngre. Polstret og innbitt i sin fånyttes fight mot førti centimeter nysnø. Og når man endelig, svett og avbala, tar kveld og beskuer en nesten farbar oppkjørsel, hva møter en hardt prøvet snømåker neste morgen? Jo. En mur av isklumper kastet opp fra brøytebiler som lå i dvale til 100 % overtidsbetaling var et faktum en gang før Fanden fikk på seg Nesnalobbene.
Men endelig viser sola seg i et arkivopptak. Det sildrer lett fra tak, og alle dypfryste sjeler gleder seg til nesten vår. Men hva gjør man da? Og i rikelig tid før Palmesøndag? Da bryter man seg inn igjen i garasjer og boder. Og frem kommer vinterutstyret! Ryggsekk og primus. Gammel Swix og røytende reinskinn. For nå skal familien til fjells! Til snøen.
Glemt er alt. Da er det å bakse seg dyvåt i knedyp snø til iskalde hytter med rim i enkle, tynne vinduer. Med klamme vattdyner, halvtørr og/eller sur bjørkeved, all antikvarisk konfeksjon og avarter av Mariusgenseren som velmenende tanter, livsledsagersker og tidligere kjærester har strikket i sitt ansikts sved.
Jeg har hutret meg gjennom netter som ingen ende ville ta. Stavret grytidlig over iskalde gulvplanker i hvit makko som jeg ikke engang ville bli funnet død i. Alt mens permafrosten utøvde sin testikulære tortur under min jakt i vedskjulet etter tørr never, som formedels et ukjent kvantum rødvin ble glemt tatt inn natta før.
Og når det endelig har fatnet i ovnen, og barna har kjedet vettet av seg i to timer allerede, er det frokost. Når så man en mer artistisk oppsetning fremført på fast bopel? Koldtbord de luxe. Men matlysten er ofte så ymse. Og nåde den sjel som sveiper et lengselsfullt blikk over fire iskalde Nordlands som i denne miraklenes uke har manifestert seg fristende og i fin form på kjøkkenbenken. Lettere etanolforgiftning eller ei.
Så stappes i sekk og pulk. Barn og brød. Pultost og Pampers. Og man går. Oppover. Hele tiden! Selv i de mest krevende skiløyper finnes det granngivelig flate partier. I påskefjellet, derimot, glimrer de med sitt hårdnakkede fravær.
Rast og varm drikke. Bleieskift i rokk og fokk. Neglebitt og mors "bare litt til!", så er vi fremme ved skavlen som nok et år har lagt ytterligere alen til sin vekst. Og der graver man seg ned. Både i, og jaggu på tide. Nedsnødd, som et bilde fra Brorsons salme nummer 559 i Landstad. "Den store hvide flok vi se, som tusind bjerge fuld’ af sne". Skuende opp mot en hildring av ei sol som for lengst har gitt opp å trenge gjennom. Alt mens alle er frenetisk opptatt av hvor godt det er å komme seg ut. Bort fra byen. Fra svevestøv og eksos, larm og leven. "E de’kke deili?". Slik hensleper seg timer og dager.
Jeg klarte tre slike ekstrempåsker før jeg ved neste leite febril ropte "tvibitt!", og tagg min daværende samboerske om å få ta vår felles datter til litt mer tempererte strøk. Til havet. Vær så snill!? Etter først å ha blitt avspist med øredøvende taushet og vantro blikk, var det til min usigelige lettelse at det hos kvinnen plutselig krøllet seg opp et forståelsens rullegardin. " OK. Fær! Æ å ei venninne ska nu gå fra hytte te hytte i Jotunheimen."
O salige dag uten liket! At Marie, fire år, noen dager etterpå og hardt angrepet av omgangssyke, sprøytlakkerte et restaurantbord på flyplassen i Orly utenfor Paris, tok galliske garçons og en euforisk far på strak arm. En mental Berganmeis var blitt løftet av mine arme skuldre.
Og siden? Jeg var kort innom problemkomplekset innledningsvis. Med nedslått blikk og lett kledelig skamrødme tilstår jeg herved å ha frekventert min søsters vinterleir i Sulis. To påsker på rad! Slik manifesterer seg vår kollektive og dårlige samvittighet. Parret med arven fra Sverdrup, Nansen, Amundsen og Jan Baalsrud. (Dere husker han med ni liv og litt færre tær?) Vi kan ikke dy oss. Vi må ut, og til fjells. Det er ur-genene som taler i tunger.
Men i fjor var det slutt for min del. Definitivt! I kledelig kjeledress av imitert bevernylon, med svenskpilk og høtt, lå jeg hamlende på noenlunde rolig hav. Og til min gamle onkels store bestyrtelse; med kvinnfolk i akterskotten.
Så stappes i sekk og pulk. Barn og brød. Pultost og Pampers. Og man går. Oppover. Hele tiden! Selv i de mest krevende skiløyper finnes det granngivelig flate partier. I påskefjellet, derimot, glimrer de med sitt hårdnakkede fravær.
Rast og varm drikke. Bleieskift i rokk og fokk. Neglebitt og mors "bare litt til!", så er vi fremme ved skavlen som nok et år har lagt ytterligere alen til sin vekst. Og der graver man seg ned. Både i, og jaggu på tide. Nedsnødd, som et bilde fra Brorsons salme nummer 559 i Landstad. "Den store hvide flok vi se, som tusind bjerge fuld’ af sne". Skuende opp mot en hildring av ei sol som for lengst har gitt opp å trenge gjennom. Alt mens alle er frenetisk opptatt av hvor godt det er å komme seg ut. Bort fra byen. Fra svevestøv og eksos, larm og leven. "E de’kke deili?". Slik hensleper seg timer og dager.
Jeg klarte tre slike ekstrempåsker før jeg ved neste leite febril ropte "tvibitt!", og tagg min daværende samboerske om å få ta vår felles datter til litt mer tempererte strøk. Til havet. Vær så snill!? Etter først å ha blitt avspist med øredøvende taushet og vantro blikk, var det til min usigelige lettelse at det hos kvinnen plutselig krøllet seg opp et forståelsens rullegardin. " OK. Fær! Æ å ei venninne ska nu gå fra hytte te hytte i Jotunheimen."
O salige dag uten liket! At Marie, fire år, noen dager etterpå og hardt angrepet av omgangssyke, sprøytlakkerte et restaurantbord på flyplassen i Orly utenfor Paris, tok galliske garçons og en euforisk far på strak arm. En mental Berganmeis var blitt løftet av mine arme skuldre.
Og siden? Jeg var kort innom problemkomplekset innledningsvis. Med nedslått blikk og lett kledelig skamrødme tilstår jeg herved å ha frekventert min søsters vinterleir i Sulis. To påsker på rad! Slik manifesterer seg vår kollektive og dårlige samvittighet. Parret med arven fra Sverdrup, Nansen, Amundsen og Jan Baalsrud. (Dere husker han med ni liv og litt færre tær?) Vi kan ikke dy oss. Vi må ut, og til fjells. Det er ur-genene som taler i tunger.
Men i fjor var det slutt for min del. Definitivt! I kledelig kjeledress av imitert bevernylon, med svenskpilk og høtt, lå jeg hamlende på noenlunde rolig hav. Og til min gamle onkels store bestyrtelse; med kvinnfolk i akterskotten.
Helt jævlig.
Det snødde hele tida!
