Veni, vidi

Italia blir noen ganger nesten for meget. Roma; direkte overveldende. Byen er vakker inntil det enkelte steder tipper helt over i kitsch. Og utallige er de kunstnere og forfattere som har blitt betatt av byen. Johan Wolfgang Goethe sier i boken ”Min italienske reise 1786-88”; Palasser og ruiner, haver og villnis, lange og korte perspektiver, småhus, skur, triumfbuer og søyler, ofte alt sammen så tett sammentrengt, at det kunne få plass på en og samme tegning.

Men den ufattelige rikdom og makt som bokstavelig talt stråler ut fra Peterskirkens kuppel, står i grell kontrast til en utarmet uteliggers natteleie under Berninis dramatiske søylerekker av marmor på samme sted. Klokka er 23.30 på nyttårsaften, og en velkledd romer med sin pels- og juvelbehengte signora trekker lett teatralsk på skuldrene. For dem er det hele ganske så normale.

Men inngangen til det nye år kunne ikke ha vært mer unormal, mer dramatisk, og både julen i Lazio-provinsen og nyttår i den evige stad ble en spesiell opplevelse. I tsunamiens skygge antok livet på de uttallige piazzaer og gater en svært så rolig rytme, og nyttårsaften i Roma bare forsterket inntrykket av en hel verden lamslått av begivenhetene i Asia.

Vi ankom Roma med tog på tidlig formiddag nyttårsaften. Fem kolli bagasje satte oss umiddelbart i kategorien villturister, og som sådan agn for den horde av lommebokfiskere som ligger med pilken ute og i evig beredskap på Roma Termini. Men stive blikk og målbevisste skritt mot nærmeste bagasjeoppbevaring reddet oss unna et besøk hos en utenrikstjeneste som i likhet med sine kolleger i Østen neppe var oppe og gikk.

Og det å gå, er noe man må ha et godt forhold til når Roma skal beses. Rett nok finnes det en eller annen Fiat 500 som fremdeles kan ta sin last rundt i de eldgamle og trange smug, men ingen ting er som å snøre på seg botforene og legge ut på vandring. Og man må ha god tid.

3 millioner mennesker er presset inn på og mellom de etter hvert ti høyder som omkranser byen. Vårt hotell lå på en slik ås, Monte Mario. Og i et nabolag der en liten notis kunne fortelle at 70 kvadratmeter boflate med utsikt over Vatikanet kunne bli din for 890.000 Euro. Da kan det være godt å ha et avslappet forhold til både skatt og fellesskapets tarv.

Det sentrale Roma har over 400 kirker, og for en ikke-troende blir denne manifestering av pavekirkens makt i Jesu navn, nesten litt kvalmende. Og midt i alle denne prakt troner Peterskirken. Den første ble anlagt av keiser Konstantin på plassen der apostelen Peter ble korsfestet opp-ned av den gale Nero i år 67. At det har gått litt surr i både den enes fødsel og den annens død, synes ikke å anfekte noen.

Men det var ikke før på slutten av 1400-tallet at kirken begynte å anta de dimensjoner den har i dag. Man kan bare forestille seg de horder av slavearbeidere som slet seg i hjel for å bygge et monument over en person som nok var litt mer beskjeden i sine krav til komfort enn de paver som har hersket fra Berninis 20 meter høye baldacchino.

Nei, bedre da å besøke de utallige kunstverk og piazzaer som åpenbarer seg på nesten hvert et hjørne. Roma er en turistmagnet. En maskin som suger til seg folk og penger, og som spytter oss ut igjen med litt suvenirer Made in China, og en bankkonto i evig ubalanse. 

Men et besøk til Fontana di Trevi er et must. Jeg kan så vidt erindre da Federico Fellinis film Dolce vita i 1960 skapte bølger og opprør langt inn i de pavelige gemakker. Der en superyppig, nesten parodisk barmfager og dryppende våt Anita Ekberg rørte ved deler av presteskapets anatomi som de ikke ante lenger levde, og satte Nicolò Salvis mesterverk fra 1762 for evig på alle turisters kart over ting man bør se før vandrestaven legges vekk.

Og så de utallige statuer da. Med et og annet struttende kvinnebryst rett nok, men med sine forplantningsorganer diskret skjult. Mer en øvelse i antydningens kunst. Den engelske poet Peter Bysshe Shelley kaller det erotisk gjemsel, og om en uidentifiserbar atlet sier han: ”Jeg forbanner disse fikenblader! Hvorfor skal en rund tinndings være mer ærbar enn en sylinderformet av marmor?” Vi vet vel alle hvorfor.

Og på Piazza Navona kan vi beskue dem alle i rikt monn. Med et nytt mesterverk fra Berninis hånd, Fontana dei Fuimi (Elvefontenen) fra 1651 som fremstiller symbolske figurer av elvene Ganges, Donau, Rio de la Plata og Nilen. Den siste med bind for øynene da man ikke den gang visste hvor Nilen hadde sitt utspring.

Piazzaen har alltid vært et midtpunkt i romersk folkeliv, og hvis du synes at 25 kroner er i meste laget for en kopp kaffe på en norsk café; bare sett deg ned på en fortausrestaurant og bestill en cappuccino og en halv liter øl. Du tror det ikke før du får se regningen!

Både godt og litt synd da at Caffè Greco var stengt på første nyttårsdag. For her har de henslept sine Roma-opphold i både fattigdom og rimelig luksus. Alle som var, er og tror de er noe innen litteraturen. Her satt den engelske John Keats som døde bare 26 år gammel. Shelley og Franz Liszt var alle gjester i nummer 86 Via Condotti, i likhet med Goethe, Henry James, Lord Byron, Robert Browning, Henrik Ibsen og den konverterte Sigrid Undset.

Men altså ikke undertegnede. Med sitt beskjedne bidrag til verdenslitteraturen. Og et nokså vovet bokomslag skildrende to italienske hunder i full parring bak en kirkemur i gamlebyen i Terracina. Det hadde vært noe å smelle i disken. Men folk har blitt landsforvist for mindre.

Så kanskje like greit. Jeg kan ikke mye italiensk. Men noe vet man da hva innebærer:

Persona non grata.

.  

Freaks på tv

Jeg vet ikke hvordan jeg skulle ha overlevd med bare de fem norske kanalene på TV. Ikke det at de ikke dekker mine behov for både nyheter og sport, men hvis min underholdning skulle ha bestått av Farmen, Politiet, Robinson 2004 eller Kvinner under kniven, hadde jeg allerede skutt meg en kule for pannen. I beste sendetid.

For maken til digital dritt skal man lete lenge etter. Bare for å vite hva folk egentlig snakker om, zappet jeg innom Farmen. Hva som skal være underholdningsaspektet i dette totale tøv, er meg en gåte. At Narvikværinger er en egen rase har både jeg og Avisa Nordland visst lenge. Nå fikk vi det bekreftet en gang for alle. Hvis jeg ikke tar helt feil består dette laget blant annet av far og datter fra Gate To. Pluss en overgrodd islending av ukjent opphav.

Far og datter fløy umiddelbart i øynene på hverandre. Med bannskap og gråt og tenners gnidsel. Årsaken var visstnok at datteren lå i samme seng som en såkalt Førstekjempe. Om far var redd for at kjempen skulle forgripe seg på hans åndelige dverg av en datter, synes nærliggende å tro. Det aller beste hadde vært om kjempen hadde voldtatt begge to, så hadde vi stakkars seere kanskje fått litt action på gråbeinsgården oppi ura.

Personlig synes jeg det hele er litt trist. Her lager man et slags underholdningsprogram på tuftene av tidligere generasjoners armod og slit. Det blir å besudle alle sliteres minne. Det har de ikke fortjent. Det er deres fortjeneste at vi kan velte oss i sosiale goder og trygdeordninger som enhver nasjon misunner oss. At disse ubehjelpelige nybrottsmenn og -kvinner var uten mat, og måtte drikke vann og spise tørt brød, frembringer ingen sympati fra denne kant.

Men det aller verste som folk forlyster seg med er de såkalte freak-shows. I riktig gamle dager, før vi klarte å føle en viss empati med mennesker som var litt annerledes, var fremvising av vanskapte, dverger og damer med skjegg en folkeforlystelse.

Og tro ikke at det bare var i USA, arnestedet til bad-taste. I Oslo hadde vi før århundreskiftet flere steder der fremvisning av freaks var en folkeforlystelse. Dette var god forretning. Folk strømmet til for å se på blant andre Julia Pastrana.

Hun ble kalt Apekvinnen fra Mexico, og ble vist frem på tivoli som verdens styggeste. Hun led av en sjelden sykdom som heter kongenital hypertrikose. Det medførte at hele kroppen var dekket av hår. I tillegg hadde hun overskudd av tannkjøtt og forvokste kjevebein, og lignet aller mest på en ape.

Stakkars Julia giftet seg med sin agent, og de fikk et barn sammen. Også barnet hadde samme sykdom som sin mor, og de døde begge to etter kort tid. Da var Julia 28 år gammel. Men tro ikke at hun fikk hvile i fred etter å ha forlystet en hel verden, og oss nordboere i særdeleshet.

Hennes mann, Theodore Lent fikk likegodt både Julia og barnet stoppet ut, og fortsatte å stille dem ut for forlystelse på flere turneer. Så sent som i 1921 kjøpte den norske sirkuseieren Haakon Lund begge de to utstoppete kroppene, og helt frem til 1973 ble Julia og barnet vist frem både i Skandinavia og i USA!

Og grusomhetene stopper ikke her. I 1979 blir Julia stjålet. Saken meldes til politiet, men hvordan etterlyse et utstoppet kvinnelik med helskjegg? Alder 145 år. Noen barn finner armen til Julia på en søppelfylling i Groruddalen, men kroppen er borte. Den kom ikke til rette før i 1990. I dag ligger den arme Julia i en glass-sarkofag i kjelleren på det Rikshospitalet i Oslo. Den ene armen er revet av. Kroppen ellers er støvete, møllspist og ramponert. Her tilbringer hun evigheten. Mens TV Norge sender stadig nye episoder om Ekstrem forvandling og Kvinner under kniven. Jeg vet ikke om jeg skal gråte eller spy.

Og hun er ikke den eneste som ble sendt rundt for å tilfredsstille vår perverse fascinasjon for det abnorme og groteske. Elefantmannen ble verdenskjendis, og i de senere år har David Lynch laget film om Jospeh Merricks skjebne. For det var det han het, en stakkars deformert engelskmann født i Leicester i 1862.

Han ble ”oppdaget” på et fattighus der han tilbrakte tiden sammen med andre som hadde falt utenfor samfunnet. Og også han endte opp på et freak-show sammen med ”misfostre” og menneskelige ”udyr”. Helt til endte sine dager en aprilmorgen i 1890, bare 27 år gammel. Med et lysende intellekt i en ramponert kropp.

Og når man i Big Brother sperrer inne en gjeng halvtomsede idioter i en bunker for at vi skal få se at de driter seg ut, er vi egentlig tilbake til de grusomme tivoli med sin last av misfostre og udyr. Bare det at i dag er det med motsatt fortegn.

Nå er det sandblåste Marylin Monroe-figurer som øser av sin mangel på intellekt og overflod av kropp. Og en gjeng anabole steroider går som gramonser i bur, og venter på at hunnene skal komme i løpetid. Det blir nesten for dumt til å hisse seg opp over. Men jeg gjør det likevel.

Jeg hadde i min enfoldighet trodd at vi var kommet lenger i vår utvikling enn at vi fant glede i å se på dette. Men det er dessverre bare et bevis på at enkelte i TV- og underholdningsbransjen ikke er kommet lenger enn til de årvisse tivoli og sirkus som forlystet oss med misfostre på en tid vi for lengst burde ha glemt.

Men nå tyter de ut av skapene igjen. De vakre, de tykke, de dumme, de ubehjelpelige og de deformerte. P. T. Barnums Sirkus og Theodore Lents Tivoli heter i dag TV2, TV3 og TV Norge.

Vi liker å ha noen å se opp til. Det å ha forbilder er sunt.. Men mest av alt liker vi å se noen som vi ikke vil være.

Derfor er vi manisk opptatt av både det vellykkede og det tragiske.

Men reality-tv burde det aldri ha blitt.

Hvem puttet fluesoppen i julestasen?

Julenissen er en i høyeste grad sammensatt personlighet. En del er den gamle, norske fjøsnissen eller tuftekallen. Det var ham som skulle ha graut på julaften og som slo seg vrang resten av året om husbonden var så uheldig å glemme dette. - Denne tradisjonen har rot i en urgammel fruktbarhetskult med ofring av korn rundt vintersolverv.

Tuftekallen holdt til i fjøs og stall, og representerte forfedrenes ånd. Han blir oftest beskrevet som en liten skjeggete kar med knebukser og topplue. Tradisjonen forteller ikke noe om denne lua skulle være rød.

Den andre personligheten er gaveutdeleren, nissen i fotsid kappe og presanger i sekken. Han er opprinnelig biskop Nikolaus, født i Tyrkia, sjømennenes og fiskernes beskytter (jfr. at mange havnebyer rundt Middelhavet er oppkalt etter ham). Det ble sagt at han var gavmild mot barna, og i katolske land var tradisjonen at barna fikk julegaver på St. Nikolaus' dag, 6. desember. Protestantene greide bare delvis å avkatolisere den gamle biskopen. Han lever videre i forkledd form som gaveutdeler på julaften og gjenfinnes i navnet Santa Claus.

Men historien er dessverre mer rotete enn som så: På 1400-1500-tallet var det i Mellom-Europa tradisjon at St. Nikolaus besøkte hjemmene med små gaver. Med ham fulgte en uhyggelig ledsager som hadde såkalte pedagogiske oppgaver å utføre. Han skulle straffe de barna som ikke hadde gjort seg fortjent til gaver. 

Denne fyren var iført sid bøddelkappe, stor topplue og løsskjegg, og liknet faktisk mer på julenissen enn den hellige Nikolaus gjorde. Mye tyder derfor på at det egentlig er Nikolaus' skremmende følgesvenn som har lånt sin drakt til den moderne julenissen. At julenissen kan framstå som en refsende person, går forresten igjen i den berømte tyske barneboka "Struwelpetter", som anbefales som julegave til alle rampete unger!

Julenissen består altså av tre motstridende personligheter; en del heilnorsk tuftekall, en del tyrkisk biskop og en dash mestermann. Formfullendt av Coca Cola, slik han i dag framstår i verdens varemagasiner og på julekort.

Men ennå er det en del igjen å forklare: Hvorfor har nissen rød og hvit kappe, bor på Nordpolen, flyr med et spann reinsdyr, og kommer ned gjennom pipa med gaver i en sekk? Det er her fluesoppen kommer inn i bildet:

Rød fluesopp (Amanita muscaria) er den eneste vanlige veksten i nordboreale strøk som har evne til å framkalle hallusinasjoner. Den inneholder giftene ibotensyre, muskimol og muskazon.. En halv til tre timer etter inntak inntrer noe som likner på en langt fremskreden alkoholrus med forvirring, uro, matthet og språkforstyrrelser samt utvidete pupiller. Etter hvert kommer angstfornemmelser, depresjoner eller likegyldighetsfølelse. I sjeldnere tilfeller oppnås en mer behagelig euforisk rus. Ekte hallusinasjoner er svært sjeldne, men ofte føles endret tids- og romoppfatning, det vil si at ting kan synes veldig store eller små, og bevegelser kan oppfattes som alt for raske.

De sibirske folkestammenes bruk av rød fluesopp er godt dokumentert og fremdeles i live. Særlig kjent er den svenske oppdagelsesreisende G.W. Stellers opptegnelser fra Nord-Sibir og Kamtsjatka i 1739. Han skriver at de øst-sibirske korjakkene beruset seg på rød fluesopp. Folk som ikke hadde råd til å skaffe seg sopp, ventet rundt boligene, og når gjestene kom ut, samlet de urinen i spesielle lærkar eller -sekker. De drakk grådig og ble selv beruset. Det er blitt vist at giftstoffene passerer uforandret gjennom nyrene. Selv reinen blir så beruset at den faller i søvn hvis den eter fluesopp.

Traff korjakkene på en beruset rein, drepte de den og spiste omgående kjøttet slik at de selv ble beruset. Korjakkene svelget soppen hel uten tygging, eller den ble kokt i suppe eller blandet med saft av blokkebær. Rusen blir etter sigende sterkest hvis man drikker store mengder kaldt vann etterpå. Man får kvalme, blodstigninger, føler både sorg og glede, danser, snakker sammen og dummer seg, tror seg selv sterke, og synes at små ting blir uovervinnelige. Når en mann hadde spist rød fluesopp, kunne andre more seg med å legge en liten pinne i vegen for ham. Han ville da stoppe opp og eventuelt hoppe over den som om hindringen skulle ha vært voldsom.

Hvor kommer så julenissen inn? Den amerikanske soppforskeren, J. Ott, hevdet i 1976 at midtvinterfestene i Nord-Sibir må ha inspirert de trekkene til julenissen som ikke har rot i forestillingene rundt St. Nikolaus eller tuftekallen. Vinterboligen til de sibirske nomadene, yurten, hadde en ljore i taket som var støttet opp med en kraftig påle av bjørk. Under midtvintersfestene krabbet shamanen ned gjennom ljoren. Med seg hadde han en sekk med tørket fluesopp eller et lærkar med urin fra folk som allerede hadde spist soppen. Etter å ha forestått seremonien klatret han opp pålen og forlot yurten. Forestillingen om julenissen som klatrer ned og opp pipa ligger snublende nær. Enkelte steder i Mellom-Europa har feierlauget en fluesopp i emblemet, trolig et fjernt ekko fra de sibirske ritualene.

Ikke nok med det, julenissen er kledd i rødt og hvitt, fluesoppens farger. Han flyr gjennom lufta ved hjelp av sine reinsdyr, noe nomadene også trodde shamanen gjorde. Da står bare Nordpolen igjen å forklare, men det skulle ikke være så vanskelig. De avsidesliggende traktene Nord-Sibir og Kamtsjatka er Nordpolen godt nok for de fleste europeere.

Fluesoppen på julekortene og som julepynt har eldgammel rot i Europa og er ikke noe nymotens påfunn. For eksempel tror folk i Kocevje, i den sørlige delen av det som var Jugoslavia, at gudenes konge, Wotan, rider på en hvit hest gjennom skogen julenatta, forfulgt av djevelen. Den røde og hvite fråden fra hestemulen faller på bakken og vokser opp neste år til frodige fluesopper.

Det er derfor all grunn til å finne fram fluesoppen til jul!

(Kilde: Klaus Høiland, 1997. Naturen 121: side 324-326.)

Julekort

I gode, gamle dager kom det en hagl-eling med julekort ved dette leite. Nå er ikke Postverket det det en gang var, og det er ikke hver dag at posten kommer fram heller. Men vi som har levd noen år kan faktisk av og til ta oss i å savne de koselige julekortene med hilsen fra fjern og nær.

Men etter hvert som de litt eldre avsenderne forlot denne jammerdal, ble de sjeldnere og sjeldnere, og det siste som vår lille kjernefamilie har mottatt var et bilde av to julepyntete barn i nystrikkede gevanter. Eller fra min venn Knut Storvik som en illustrasjon på Facebook hver gang han vil gratulere en aller annen kjenning. 

Men hvordan oppsto nå denne utdøende tradisjon? Vi må over Nordsjøen. Verdens første julekort, Cole-Horsley-kortet, ble utgitt i England i 1843 og kom i et opplag på bare 1000 stykker. Det var håndkolorerte litografier, og motivet på det første julekortet viser en engelsk familie som feirer jul, og bærer påskriften "A Merry Christmas and a Happy New Year to you".

Forlaget Beyer i Bergen var det første som trykket norske julekort i 1870, men det var først tiåret etter at noen omfattende norsk julekortproduksjon kom i gang. Mange kort var importert, særlig fra Danmark og Tyskland. Som i England ble skikken formet av Postverket. Først i 1883 ble det tillatt å sende private kort. Av en eller merkverdig grunn var det i starten bare tillatt å sende brev. Et åpent kort skulle man ha seg frabedt.

Og snart var det duket for en skjeggete skapning. Den første norske julekortnissen ble tegnet av Wilhelm Larsen i 1883, men den fremste norske nissetegner ble likevel Nils Bergslien.  Han spesialiserte seg på humoristiske bilder med tykke smånisser med stor lue og langt hvitt hår, godt plassert i et sidrumpet, norsk bondelandskap.

Forlagene engasjerte kjente kunstnere som Hans Gude, Theodor Kittelsen og Erik Werenskiold til å lage seriøse julestemninger, men disse solgte dårlig i forhold til nissekortene. Andre populære kort var de med geografiske motiver som fortalte slektninger hvordan det så ut der man bodde. Av og til så det ikke ut.

Heller ikke julekortene unngikk motesvingninger. Ved århundreskiftet var heltekort populære, med bilder av Fridtjof Nansen på ski eller Henrik Ibsen foran Stortinget. Og i perioden rundt unionsoppløsningen ble det populært med patriotiske kort, men nissekortene beholdt stillingen helt til det siste. Under okkupasjonen ble kort med nisser i store, røde toppluer brukt som anti-tysk propaganda, inntil de tyske myndighetene i 1942 nedla forbud mot å tegne røde toppluer.

Hva annet har vi mottatt? Den ekte norske ”matjula” måtte bildesettes, og da kom grisen fram.

Julenek og vinterstemning er to andre, og ofte er motivet livet opp med aktiviteter i snøen. Dog av den mer uskyldige art. Noen snøfnuggmanøvrer a la Inge og Sten eller Jørn Hoel skulle man ha seg frabedt. Så ta vare på de gamle julekortene. De er en del av vår kulturarv, og har en morsom historie å fortelle.