Julenissen er en i høyeste grad sammensatt personlighet. En
del er den gamle, norske fjøsnissen eller tuftekallen. Det var ham som skulle
ha graut på julaften og som slo seg vrang resten av året om husbonden var så
uheldig å glemme dette. - Denne tradisjonen har rot i en urgammel
fruktbarhetskult med ofring av korn rundt vintersolverv.
Tuftekallen holdt til i fjøs og stall, og representerte
forfedrenes ånd. Han blir oftest beskrevet som en liten skjeggete kar med
knebukser og topplue. Tradisjonen forteller ikke noe om denne lua skulle være
rød.
Den andre personligheten er gaveutdeleren, nissen i fotsid
kappe og presanger i sekken. Han er opprinnelig biskop Nikolaus, født i Tyrkia,
sjømennenes og fiskernes beskytter (jfr. at mange havnebyer rundt Middelhavet
er oppkalt etter ham). Det ble sagt at han var gavmild mot barna, og i katolske
land var tradisjonen at barna fikk julegaver på St. Nikolaus' dag, 6. desember.
Protestantene greide bare delvis å avkatolisere den gamle biskopen. Han lever
videre i forkledd form som gaveutdeler på julaften og gjenfinnes i navnet Santa
Claus.
Men historien er dessverre mer rotete enn som så: På 1400-1500-tallet
var det i Mellom-Europa tradisjon at St. Nikolaus besøkte hjemmene med små
gaver. Med ham fulgte en uhyggelig ledsager som hadde såkalte pedagogiske
oppgaver å utføre. Han skulle straffe de barna som ikke hadde gjort seg
fortjent til gaver.
Denne fyren var iført sid bøddelkappe, stor topplue og
løsskjegg, og liknet faktisk mer på julenissen enn den hellige Nikolaus gjorde.
Mye tyder derfor på at det egentlig er Nikolaus' skremmende følgesvenn som har
lånt sin drakt til den moderne julenissen. At julenissen kan framstå som en
refsende person, går forresten igjen i den berømte tyske barneboka
"Struwelpetter", som anbefales som julegave til alle rampete unger!
Julenissen består altså av tre motstridende personligheter;
en del heilnorsk tuftekall, en del tyrkisk biskop og en dash mestermann.
Formfullendt av Coca Cola, slik han i dag framstår i verdens varemagasiner og
på julekort.
Men ennå er det en del igjen å forklare: Hvorfor har nissen
rød og hvit kappe, bor på Nordpolen, flyr med et spann reinsdyr, og kommer ned
gjennom pipa med gaver i en sekk? Det er her fluesoppen kommer inn i bildet:
Rød fluesopp (Amanita muscaria) er den eneste vanlige
veksten i nordboreale strøk som har evne til å framkalle hallusinasjoner. Den
inneholder giftene ibotensyre, muskimol og muskazon.. En halv til tre timer
etter inntak inntrer noe som likner på en langt fremskreden alkoholrus med
forvirring, uro, matthet og språkforstyrrelser samt utvidete pupiller. Etter hvert
kommer angstfornemmelser, depresjoner eller likegyldighetsfølelse. I sjeldnere
tilfeller oppnås en mer behagelig euforisk rus. Ekte hallusinasjoner er svært
sjeldne, men ofte føles endret tids- og romoppfatning, det vil si at ting kan
synes veldig store eller små, og bevegelser kan oppfattes som alt for raske.
De sibirske folkestammenes bruk av rød fluesopp er godt
dokumentert og fremdeles i live. Særlig kjent er den svenske
oppdagelsesreisende G.W. Stellers opptegnelser fra Nord-Sibir og Kamtsjatka i
1739. Han skriver at de øst-sibirske korjakkene beruset seg på rød fluesopp.
Folk som ikke hadde råd til å skaffe seg sopp, ventet rundt boligene, og når
gjestene kom ut, samlet de urinen i spesielle lærkar eller -sekker. De drakk
grådig og ble selv beruset. Det er blitt vist at giftstoffene passerer uforandret
gjennom nyrene. Selv reinen blir så beruset at den faller i søvn hvis den eter
fluesopp.
Traff korjakkene på en beruset rein, drepte de den og spiste
omgående kjøttet slik at de selv ble beruset. Korjakkene svelget soppen hel
uten tygging, eller den ble kokt i suppe eller blandet med saft av blokkebær.
Rusen blir etter sigende sterkest hvis man drikker store mengder kaldt vann
etterpå. Man får kvalme, blodstigninger, føler både sorg og glede, danser,
snakker sammen og dummer seg, tror seg selv sterke, og synes at små ting blir
uovervinnelige. Når en mann hadde spist rød fluesopp, kunne andre more seg med
å legge en liten pinne i vegen for ham. Han ville da stoppe opp og eventuelt
hoppe over den som om hindringen skulle ha vært voldsom.
Hvor kommer så julenissen inn? Den amerikanske soppforskeren,
J. Ott, hevdet i 1976 at midtvinterfestene i Nord-Sibir må ha inspirert de
trekkene til julenissen som ikke har rot i forestillingene rundt St. Nikolaus
eller tuftekallen. Vinterboligen til de sibirske nomadene, yurten, hadde en
ljore i taket som var støttet opp med en kraftig påle av bjørk. Under
midtvintersfestene krabbet shamanen ned gjennom ljoren. Med seg hadde han en
sekk med tørket fluesopp eller et lærkar med urin fra folk som allerede hadde
spist soppen. Etter å ha forestått seremonien klatret han opp pålen og forlot
yurten. Forestillingen om julenissen som klatrer ned og opp pipa ligger
snublende nær. Enkelte steder i Mellom-Europa har feierlauget en fluesopp i
emblemet, trolig et fjernt ekko fra de sibirske ritualene.
Ikke nok med det, julenissen er kledd i rødt og hvitt, fluesoppens
farger. Han flyr gjennom lufta ved hjelp av sine reinsdyr, noe nomadene også
trodde shamanen gjorde. Da står bare Nordpolen igjen å forklare, men det skulle
ikke være så vanskelig. De avsidesliggende traktene Nord-Sibir og Kamtsjatka er
Nordpolen godt nok for de fleste europeere.
Fluesoppen på julekortene og som julepynt har eldgammel rot
i Europa og er ikke noe nymotens påfunn. For eksempel tror folk i Kocevje, i
den sørlige delen av det som var Jugoslavia, at gudenes konge, Wotan, rider på
en hvit hest gjennom skogen julenatta, forfulgt av djevelen. Den røde og hvite
fråden fra hestemulen faller på bakken og vokser opp neste år til frodige
fluesopper.
Det er derfor all grunn til å finne fram fluesoppen til jul!
(Kilde: Klaus Høiland, 1997. Naturen 121: side 324-326.)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar