Veni, vidi

Italia blir noen ganger nesten for meget. Roma; direkte overveldende. Byen er vakker inntil det enkelte steder tipper helt over i kitsch. Og utallige er de kunstnere og forfattere som har blitt betatt av byen. Johan Wolfgang Goethe sier i boken ”Min italienske reise 1786-88”; Palasser og ruiner, haver og villnis, lange og korte perspektiver, småhus, skur, triumfbuer og søyler, ofte alt sammen så tett sammentrengt, at det kunne få plass på en og samme tegning.

Men den ufattelige rikdom og makt som bokstavelig talt stråler ut fra Peterskirkens kuppel, står i grell kontrast til en utarmet uteliggers natteleie under Berninis dramatiske søylerekker av marmor på samme sted. Klokka er 23.30 på nyttårsaften, og en velkledd romer med sin pels- og juvelbehengte signora trekker lett teatralsk på skuldrene. For dem er det hele ganske så normale.

Men inngangen til det nye år kunne ikke ha vært mer unormal, mer dramatisk, og både julen i Lazio-provinsen og nyttår i den evige stad ble en spesiell opplevelse. I tsunamiens skygge antok livet på de uttallige piazzaer og gater en svært så rolig rytme, og nyttårsaften i Roma bare forsterket inntrykket av en hel verden lamslått av begivenhetene i Asia.

Vi ankom Roma med tog på tidlig formiddag nyttårsaften. Fem kolli bagasje satte oss umiddelbart i kategorien villturister, og som sådan agn for den horde av lommebokfiskere som ligger med pilken ute og i evig beredskap på Roma Termini. Men stive blikk og målbevisste skritt mot nærmeste bagasjeoppbevaring reddet oss unna et besøk hos en utenrikstjeneste som i likhet med sine kolleger i Østen neppe var oppe og gikk.

Og det å gå, er noe man må ha et godt forhold til når Roma skal beses. Rett nok finnes det en eller annen Fiat 500 som fremdeles kan ta sin last rundt i de eldgamle og trange smug, men ingen ting er som å snøre på seg botforene og legge ut på vandring. Og man må ha god tid.

3 millioner mennesker er presset inn på og mellom de etter hvert ti høyder som omkranser byen. Vårt hotell lå på en slik ås, Monte Mario. Og i et nabolag der en liten notis kunne fortelle at 70 kvadratmeter boflate med utsikt over Vatikanet kunne bli din for 890.000 Euro. Da kan det være godt å ha et avslappet forhold til både skatt og fellesskapets tarv.

Det sentrale Roma har over 400 kirker, og for en ikke-troende blir denne manifestering av pavekirkens makt i Jesu navn, nesten litt kvalmende. Og midt i alle denne prakt troner Peterskirken. Den første ble anlagt av keiser Konstantin på plassen der apostelen Peter ble korsfestet opp-ned av den gale Nero i år 67. At det har gått litt surr i både den enes fødsel og den annens død, synes ikke å anfekte noen.

Men det var ikke før på slutten av 1400-tallet at kirken begynte å anta de dimensjoner den har i dag. Man kan bare forestille seg de horder av slavearbeidere som slet seg i hjel for å bygge et monument over en person som nok var litt mer beskjeden i sine krav til komfort enn de paver som har hersket fra Berninis 20 meter høye baldacchino.

Nei, bedre da å besøke de utallige kunstverk og piazzaer som åpenbarer seg på nesten hvert et hjørne. Roma er en turistmagnet. En maskin som suger til seg folk og penger, og som spytter oss ut igjen med litt suvenirer Made in China, og en bankkonto i evig ubalanse. 

Men et besøk til Fontana di Trevi er et must. Jeg kan så vidt erindre da Federico Fellinis film Dolce vita i 1960 skapte bølger og opprør langt inn i de pavelige gemakker. Der en superyppig, nesten parodisk barmfager og dryppende våt Anita Ekberg rørte ved deler av presteskapets anatomi som de ikke ante lenger levde, og satte Nicolò Salvis mesterverk fra 1762 for evig på alle turisters kart over ting man bør se før vandrestaven legges vekk.

Og så de utallige statuer da. Med et og annet struttende kvinnebryst rett nok, men med sine forplantningsorganer diskret skjult. Mer en øvelse i antydningens kunst. Den engelske poet Peter Bysshe Shelley kaller det erotisk gjemsel, og om en uidentifiserbar atlet sier han: ”Jeg forbanner disse fikenblader! Hvorfor skal en rund tinndings være mer ærbar enn en sylinderformet av marmor?” Vi vet vel alle hvorfor.

Og på Piazza Navona kan vi beskue dem alle i rikt monn. Med et nytt mesterverk fra Berninis hånd, Fontana dei Fuimi (Elvefontenen) fra 1651 som fremstiller symbolske figurer av elvene Ganges, Donau, Rio de la Plata og Nilen. Den siste med bind for øynene da man ikke den gang visste hvor Nilen hadde sitt utspring.

Piazzaen har alltid vært et midtpunkt i romersk folkeliv, og hvis du synes at 25 kroner er i meste laget for en kopp kaffe på en norsk café; bare sett deg ned på en fortausrestaurant og bestill en cappuccino og en halv liter øl. Du tror det ikke før du får se regningen!

Både godt og litt synd da at Caffè Greco var stengt på første nyttårsdag. For her har de henslept sine Roma-opphold i både fattigdom og rimelig luksus. Alle som var, er og tror de er noe innen litteraturen. Her satt den engelske John Keats som døde bare 26 år gammel. Shelley og Franz Liszt var alle gjester i nummer 86 Via Condotti, i likhet med Goethe, Henry James, Lord Byron, Robert Browning, Henrik Ibsen og den konverterte Sigrid Undset.

Men altså ikke undertegnede. Med sitt beskjedne bidrag til verdenslitteraturen. Og et nokså vovet bokomslag skildrende to italienske hunder i full parring bak en kirkemur i gamlebyen i Terracina. Det hadde vært noe å smelle i disken. Men folk har blitt landsforvist for mindre.

Så kanskje like greit. Jeg kan ikke mye italiensk. Men noe vet man da hva innebærer:

Persona non grata.

.