En gammel venn

ALLE KOMMER vi et sted fra, men siden 60-tallet er det sjelden at nåværende bostedsadresse er den samme som da man gikk i knickers. Utdanning, jobb, ekteskap, skilsmisser og andre kalamiteter har kastet oss rundt i vårt langstrakte land.

MIN OPPRINNELIGE arne har poststed som ender på et oddetall, og da vet alle at

det ikke huser mange sjelene. Den opprinnelige oppvekstkommunen er for lengst fusjonert med to andre. Den nye er lutfattig og på Robek-lista, og folketallet går att og bak. Men rundt 2200 mennesker klorer seg fast. Som min gamle venn Per. Han fylte nettopp seksti, og det ga rikelig anledning til å mimre litt.

VI VOKSTE opp et par gårder fra hverandre, og i hans hus var det folk og leven dagen lang. De hadde hest, et underverk av en gammel treskemaskin som ga fra seg et enormt rabalder den eneste gangen jeg så den i aksjon. Og ikke minst hadde han og tre eldre brødre en «sjå» der de snekret til den store gullmedalje. Der ble mer eller mindre vidløftige hytteplaner pønsket ut, og med felles innsats kom skaberakkene opp i en faderlig fart. Ofte med appelsinkasser og bordbiter på et gebrekkelig reisverk av kassert firtoms-fire.

EN GAMMEL, og ofte livsfarlig, båtovn kompletterte våre tilholdssteder i en tid da

vi høflig, men meget bestemt, ble hutet i fjæra hvis vi hadde hengt litt for lenge

rundt bislagdøra. Selv visste jeg ikke bak frampå ei sag, men Per og en bror forbarmet seg over en ignoramus og bygde meg ei hytte. Restene ligger spredt i terrenget den dag i dag, mens hans egen paulun gikk opp i flammer etter kort brukstid. Ulykkesdagen kom han vaklende ut hyttedøra i en askesky iført en godt tovet ullgenser som var på randen å ta fyr. Han la umiddelbart skylda på ei gammel lanterne han hadde funnet i et naust.

OM SKOLEGANGEN er det ikke stort å berette, trygg og udramatisk som den var.

Vi gikk, syklet eller busset til skola. Fra fjerde var det delte klasser der undervisningen måtte fortone seg helt schizofren. Det er intet mindre enn et pedagogisk underverk av salige Arne Gylseth som gjør at folket på Neslandet kan lese og skrive.

Etter syv år sa noen takk for seg, mens andre gikk videre og betaler Lånekassen for moroa den dag i dag. Selv begynte jeg på gymnas den urolige høsten 68,men som den bondestudent man var, var det å ta lokalen hjem i helga for påfyll av nødvendig føde og pekunia til røyk og middag på Løvold

kafeteria. Per dro til havs. Ikke som to av sine brødre i linjefart verden rundt, men på trålere som lå og slang i all slags tykjevær rundt Grønland og Jan Mayen.

OG TIL JUL måtte vi hjem. Begge to. Det avstedkom episoder man gjerne så ugjort. Som det året vi ble erklært personae non gratae av våre respektive opphav, og måtte feire jul på kommunens eneste overnattings- og skjenkested med taxi på stand by. Mannskapslottene var høye også i de dager, og Per snudde ikke på hundrelappen. Ikke på tusenlappen heller, for den del.Vi var på samtlige julefester i

kommunen, og i Breivika fant jeg min kompis i snøskavlen. Nokså hoven i trynet etter at ordensvernet hadde lempet ham ut etter et mislykket forsøk på å kidnappe juletreet, og kaste både det og pynten på mark.

MEN SELV balstyrige krabater blir innhentet av realitetene, og de kommer ofte i en kvinnes gestalt. Turtallet gikk dramatisk ned, selv om det kan glimte tilmed 7000 rpm i ny og ne.

Og som i gamle dager er det til Per man går når noe skal fikses. Han er et teknisk unikum, og hele gårdens vaktmester. Ikke minst er det trygt å vite at han finnes når oppsitterne blir eldre og skrøpeligere, og avkommet bor langt unna.

Vel overstått gamle ørn.