Krig i nord (for noen år siden...)

Det kalles slaget om Nord-Norge. Den årvisse 16-mai batalje der landsdelens to beste lag braker sammen. Det minner sterkt om landskampene mellom Sverige og Norge på den tiden da vi kun vant over Thailand og tapte for resten. Men stod slaget mellom Ola Dunk og Nisse Svea kom blodet i kok. For hvem teller vel de tapte slag, når Svenskefanden blir tatt på jag?

Og for Glimt og TIL kan det for så vidt være det samme at de taper for Bryne og Aalesund, så lenge de vinner slaget om det høye nord. Og Gud skal vite at vi har tørka tåran og av og til besvimt, når TIL har herjet som verst med oss på Aspmyra. I år, derimot, skulle de ikke få noe gratis. Tabellsituasjonen var i vår fordel. Nå skulle kampen gå på Alfheim, en fryktet arena med mytologiske overtoner fra norrøn fortid.

Vi fryktet det verste, tre piloter og en samling passasjerer med fortid i den aller første supporterklubben for Bodø-Glimt. I 1973 tok vi av for første gang. Da satt Ragnar Johnsen bak spakene. Hadde bestemmelsesstedet asfaltert flyplass, var det greit. Hvis ikke, tok vi av gårde i sjøfly med hasardlandinger mellom digre malmskip og med flimrende bilder over netthinna  av Eidsvold og Norge i full fyr på Narvik havn.

Bedre nerver måtte vi ha hatt i de dager.  Jeg husker ennå en tur til Harstad der vi måtte avbryte landingen formedeles en diger gravemaskins tilstedeværelse midt på landingsstripa. To bushpilot-manøvre i lav høyde, og borte ble han. Vi strenet rolig ut, og så Glimt knuse Harstad 10-0. Ingenting sikkert på denne flighten, kanskje derfor at det knitret så livlig i gråpapir like før avgang, mens de små Underbergere fikk hals å gå i.

 TV2 fant det såpass interessant at de møtte frem med et team og foreviget tullingene der vi stablet oss inn i LN-MTW,  LN-KAJ og LN-NPQ. Pål Blomstrand Kristensen hadde da allerede vært i eteren via NRK og gjort utlegninger om ferden, og sannelig stod han ikke fram i televisjonen sammen med kjørelærer Odde Marken. Om det var på grunn av sine trafikale kvalifikasjoner at sistnevnte fikk sitte sammen med piloten, skal være usagt. Men jeg innrømmer gjerne at blodtrykket steg faretruende da han overtok stikka mens vår kaptein Kjell Ivar Ysland skrev loggbok 300 meter over Kråktinden i Steigen.

Iført særdeles ubehagelige headset kunne vi følge kommunikasjon mellom fly og tårn. Og allerede et stykke nord i Steigen fikk vi vår første påminnelse om at visuell navigering etter Spantax-prinsippet, dvs. etter veikart og litt dårlig hukommelse, kan få uventede utslag.

KAJ ledet an, som nummer to kom MTW, og formasjonen, eller mangel på sådan, ble avsluttet av NPQ. Og så ble han plutselig borte. ”Bodø Tower, Bodø Tower. Kor i faen e November Papa Quebec?” Man sier det selvsagt ikke på den måten, her går i dannede ordelag og på engelsk, men det kunne ikke misforstås. 

Sistemann var søkk vekk. Og da må man snu for å finne rømlingen, og etter et lite søk med god hjelp av radar og TIL-supportere (!) i tårnet på Bodø Lufthavn, ble kursen satt nordover igjen. Litt moro må de hatt det med forvirrede Glimttilhengere, for lakonisk kommer over eteren; ”Mike Tango Whisky, confirm holding hand.”

Så vi harket oss videre. Intet å meddele før vi nærmet oss Senja. I følge sagnet skal det bo et troll på øya, og etter hva jeg erindrer er fritidssysselen å ”feske kval på Malangsgrunnen”. Om det var for å unngå denne pelagiske sensasjon vites ikke, men plutselig var han borte igjen, NPQ. På vei inn en fjord. 

Feil fjord. ”Vi tar til høyre i fjord nummer syv etter Harstad hvis det er litt dårlig sikt”, hørte jeg før avgang. En enkel tellefeil, og NPQ dro rett øst og mot Søta Bror. Nu var det tårnet på Langnes som fant ham og ledet han trygt inn i formasjonen. Og som slitne trekkfugler fra syd datt vi endelig ned i Tromsø.

Hva er det med Tromsø? Er det bare gamle Glimtsupportere som synes at hele byen er oppskrytt. Nordens Paris, my eye!  Ikke mye Paris over byen den 29.april 1997 da man målte en snødybde på 240 cm. på Meteorologisk Institutt. Så mye snø hadde ikke Bodø akkumulert på hele 90-tallet. Bjørka stod, som i diktet, naken og det lå issørpe på vannene på vei inn til stadion. Vi var kommet til Ultima Thule.

Stormannsgale er de også. Med den kjente ordfører og blikkenslager Hermann Kristoffersen som tamburmajor slo de på stortromma og søkte Vinter-OL i 2014! Snø har de nok av. Resten glimrer med sitt totale fravær. Men i en by med 11 hoteller, 6 pensjonater, et tyvetall restauranter og plenty puber og barer, kan man godt forstå at de snakker i ørska. Taket på antall skjenkebevillinger er nå heldigvis nådd, eller så hadde de sikkert søkt på Sommer-OL i samme slengen. Men fotball kan de spille. I sine beste stunder. Og det har de når Glimt kommer på besøk.

Fullt hus. Stormende jubel. En kontingent Skjervøy-væringer hadde tatt turen for gi sin høylytte support til bygdas største sønn, Andre Hansen. Og like før avspark, stående avsynging av vårres nasjonalsang ”Å eg veit meg eit land” Det var like før vi reiste oss opp og ba de kutte ut samplinga og til Helvete finne seg sin egen dikter. Elias Blix er Glimt sin mann!

Steinar Albrigtsen og Jørn Hoel stod for underholdningen før kampen, og dermed dundret det løs. Stig Johansen smalt inn straffe nummer én, men lagene gikk til pause med uavgjort. Og i pausen fikk de stablet gamle Sverre Kjelsberg på beina. Han hadde skrevet om Grand Prixlåten ”Samii Ædnan” og leverte den som et tonesatt vedlegg til OL-søknaden. Nå kan jeg ikke samisk, men ”yo,lole,lole” hadde blitt til ”OL, OL, OL, OL” og noe annet kryptisk som garantert kommer til å gi Mattis hætta. De om det.

Straffe nummer to, og min nabo på setet bak meg gikk i fistel. Men de ga seg ikke de røde horder. 2-2 kom ganske raskt, men da Cato Hansens heading gikk i bue over keeper og i mål, var vi virkelig i Alfheim. I alvenes verden. På det høyeste nivå i norrøn mytologi. Men hvor lenge? Helt til ett minutt på overtid. Da snurpet naboen igjen kjeften. Tromsø fikk straffe. 3-3.

Det var et ran, og et lettere sørgmodig gult innslag toget seg ned til Tromsø Jernbanestasjon. At vår nordligste by med jernbane er Narvik, synes å ha gått dem hus forbi. Har de ikke infrastrukturen i orden, så bygger de stasjon i påvente av et kommunikasjonsmessig under fra samferdselskomiteen. I mellomtiden bruker de den som skjenkested. Og når det eneste de har nok av er snø, søker de OL. Vi har plenty austavind, men ingen har tenkt tanken på Bodø som arrangør for VM i paragliding.

”Nei, la oss kom oss hjem gutta” lyder det fra utålmodige piloter. ”Piss nu, eller aldri”. 

Og reviret ble skikkelig markert. På østveggen av Tromsø Flyklubbs hangar.

Gult e kult!

Salmer og sanger jeg elsker. (Takk til kronprinsessen for inspirasjon!)

Etter innstendige råd fra både min lifecoach og medierådgiver henvender jeg meg herved til alle lesere av denne spalte. Mitt lille ærend er at jeg så gjerne vil dele med dere hvilke salmer og sanger som har betydd mye for meg gjennom et langt og utagerende liv.

Jeg ble gjort klar over at fargen på min aura var i blasseste laget, og en tiltakende negativ tone i mine arbeider ble påpekt fra flere hold. Dette er en situasjon jeg ikke kan leve med. Siden jeg p.t. ikke har midler til å presentere mitt utvalg på cd, er dette å anse som første skritt i en katarsis som skal gjøre meg stueren i de tusen hjem. Jeg gjør oppmerksom på at min tildelte spalteplass gjør at utvalget blir noe begrenset.

Brorson sier det så vakkert i salme nummer 559 i Landstad. ”Den store hvide flok vi se, som tusind bjerge fuld’ af sne”. Salmen vil for alltid minne meg om påsketurer i gisne hytter med rim på vattdynene, og endeløse skiturer med barn og pulk på slep. Samtidig som den trekker linjene helt tilbake til påsken for 2011 år siden, og en lignende strabase gjennom Golgata.

“Hava nagila” har fulgt meg siden de vakre junidager i 1967. Da tapre israelske soldater med utstyr fra sine venner amerikanerne, tok Midt-Østen med storm. ”Uru, uru achim! Uru achim b'lev sameach” sang vi. Teksten, som jeg ikke forstod før jeg slo den opp på Wikipedia i går, oppmaner alle brødre til å våkne med sang i hjertene. Den er ikke oversatt til arabisk, men hebraisk blir ikke vakrere enn dette.

Gildeskåls bidrag til Norges historie, forfatter, professor, lærer, målmann, minister og politiker, Elias Blix, har skrevet den ultimate fedrelandssang, ”Gud signe vårt dyre fedreland”. På tross at melodien er skrevet av en tysker. Jeg svulmer når ”vinter for vårsol røma”, og i den vakre teksten finnes ingen motsetninger mellom det nasjonale og det kristelige. Noe landets hedninger bør ta seg ad notam.

Nora Brockstedts hyllest til vår urbefolkning i Melodi Grand Prix i 1960, ”Voi voi”, har på disse 48 år blitt en del av vår kollektive bevissthet. Den formet vårt syn på samene helt til de fikk slå opp lavvo på Eidsvolds plass. Med Kautokeino-opprøret friskt i øye og sinn er det på sin plass å trekke noen linjer til vidda og miljøet der. Det gjøres så altfor sjelden.

Voi voi, om noen dager er det lørdag, du vet.
Voi voi, da vil en fager drøm bli virkelighet.
Voi, snart vil du komme ned til dalen og kjæresten din.
Voi voi, uken er omme, lørdagskvelden blir fin.

Ha en velsignet helg.

Litt om likør

Likørenes historie er interessant. La oss se på en italiensk og en fransk.

Som så mange andre drikker så knytter det seg en historie til Amaretto di Saronno. Den er italiensk og en mandellikør. Mandelduften og aromaen kommer ikke fra mandler, men fra kjerner og frø av aprikos. Den er rik og søt, deilig som saus til vanilje-is, og like god når den drikkes bar.

Legenden sier at i 1525 fikk den italienske maler Bernardino Luini, som kom fra kunstskolen til Leonardo da Vinci, i oppdrag av kirken Sta Maria delle Grazie i Saronno, å male en fresko av Madonna. En freske eller fresco er et veggmaleri. Bernardino var, som så mange andre kunstnere, full av både lidenskap og talent. Det kan jo være en ganske eksplosiv mikstur. 

Det første Luini måtte gjøre, var å finne en modell til Madonna. Og hun måtte være perfekt. Verdig, tålmodig og ikke minst svært vakker. Etter å ha støvsuget modellmarkedet i flere uker, fant han henne endelig. Hun var en ung kvinne som drev et lite vertshus. Dessverre har man klart å rote bort navnet på skjønnheten, men de to arbeidet tett sammen i flere måneder, og med bare noen fots avstand mellom modell og modellør, gikk det som det så ofte går. De ble forelsket.

Hun, kanskje mest i ham, for hun gav ham en oppskrift på en kjærlighetslikør som hun kalte Amaretto. Den originale oppskriften har ikke blitt forandret på disse 486 år. Det eneste som er forandret er fasongen på flaska. Den har vært å finne  mange forskjellige varianter, helt til man fikk en kjent glassblåser fra Murano til å lage den firkantete flasken som er å få i dag.

Benedictine er en av flere såkalte medisinske likører. Denne ble oppfunnet av en benediktinsk abbed fra Venezia som het Dom Bernardo Vincelli. Det skjedde i 1510 i en liten by i Normandie som heter Fecamp. Den første likøren var en eliksir fra 27 forskjellige planter og urter fra alle deler av verden. Og som en annen kjent medisinsk likør, Chartreuse, ble den forbudt etter den franske revolusjon.

Klosteret i Fecamp ble stengt, munkeordenen oppløst, og oppskriften som var en godt bevart hemmelighet, forsvant. Trodde man. Det viste seg imidlertid at en som jobbet for munkene hadde kjøpt manuskriptet som inneholdt oppskriften. Han visse bare ikke om det. Han puttet pergamentet sammen med en rekke andre papirer i sitt bibliotek, og glemte hele greia.

Det var helt til Alexandre le Grand, en etterkommer av denne mannen som i sin tid styrte finansene til munkene, fant oppskriften blant noen gamle papirer. Han fikk tolket den, og rundt 1863 begynte han produksjonen av en litt oppdatert versjon. Bare etter ti år produserte denne le Grand 150.000 flasker per år. 

Brennevinet som danner basisen er brent to ganger, slik som i cognac, og tilsatt en mengde forskjellige urter og krydder. Det gamle destilleriet som ble bygd av le Gand i 1876, eksisterer fremdeles og fungerer slik det gjorde for snart 150 år siden.

Og i dette destilleriet kan man besøke det gamle urterommet. Her ligger de 27 originale urtene som var i den opprinnelige Benedictine. Det er blant annet kanel, kardemomme (som i Østen blir brukt som smakstilsetning til kaffe), safran ( som man også kan bruke til å farge stoffer/tekstiler), vanilje, muskatnøtt, myrra (som blant annet blir brukt i parfymeindustrien for sin bitre aroma), aloe og coriander.

Initialene D.O.M  er selvsagt latin. Vi snakker tross alt om munker, og det sies at det kommer av at den første oppfinner utbrøt da han smakte den for første gang: Deo optimo maximo! Pris Herren, den beste og den største.

Det neppe tilfelle. 

Det var vel mest for å berolige datidens inspektører fra kirkens IOGT. 

Liv og død?

- Noen mennesker tror at fotball dreier seg om liv og død. Jeg er veldig skuffet over en slik holdning. Jeg kan forsikre dere om at det er mye, mye viktigere enn som så.

Den gamle Liverpool-legende Bill Shanklys kommentar står fremdeles som en bauta over oss tullinger som lar dagsformen til elleve godt betalte forballspillere dirigere vår psyke. Og hans uttalelse støttes på det varmeste. Men ut fra litt andre beveggrunner. For Shankleys utsagn må ses i et sosialt perspektiv. Fotball var, og er til dels fremdeles, den engelske arbeiderklassens sport.

Etter ei hard uke i skitt og tungindustri øya over, myldret en kuet horde opp fra gruver og ut fra sine nitriste krypinn for å blåse ut all sin frustrasjon og aggresjon over et hierarkisk overklassesamfunn som hadde tappet blodet av dem i århundrer. Hadde det ikke vært for fotballen er man redd for at de britiske øyer hadde blitt kastet ut i kaos og anarki med opptil flere revolusjoner per decennium. Slik sett kan man takke fotballen for at den var limet som holdt en skjør samfunnsstruktur sammen.

I vårt egalitære velstandssamfunn har denne tilknytning til fotballen forsvunnet nesten helt. Men det er ikke mange år siden denne by hadde to fotballag som kjempet med nebb og klør om hverandres skalp. Skillelinjene gikk på klasse og sosial tilhørighet. Glimt var borgernes lag. Det var de litt velsituertes sønner.

Med tunge sponsorer i ryggen. Nordlandsbanken og næringslivet øste milde gaver over laget, og hadde bare smuler igjen til dem som sloss i deres skygge. Det har ikke forandret seg. Grand var de røde. En litt kjedelige ansamling av avskjær som i ytterst få tilfeller ble funnet verdig en drakt med gul farge. De holdt det gående bemerkelsesverdig lenge før herrelaget forsvant. Og ikke kan jeg erindre at noen til dags dato har meldt dem savnet.

Og slik var det i Haugesund, Narvik, Oslo, Drammen og andre norske byer. Ingenting fikk blodet til å koke så hett som når sossen fra Lyn og Frigg, møtte sine trælete motstandere fra andre siden av Akerselva. En fotballkamp ble klassekampens forlengelse. Nå er de tider over, kapitalen rår, men noen mimrer fremdeles foran sine fotoalbum om blodet som fløt i fjor.

Mitt første møte med Aspmyra var i 1968. Glimt levde fremdeles på sine cuptriumfer fra 1963 da de etter en heroisk kamp i kvartfinalen til slutt måtte gi tapt mot Frigg. Landets beste spiller noen sinne, Harald Berg, gikk i kokkelære på Grand Hotell i Oslo, og storspilte for Lyn. Arne Hansen og Terje Mørkved var i Rosenborg, Truls Klausen spilte for Frigg, og ingen kunne ane den forvandling som skulle skje noen år etter da guttene satte kursen hjem.

Jeg husker svært lite fra årene 1973, 74 og 75. Slik var den heftige rus og kollektive galskap som grep store deler av byens ungdom, og som kulminerte med cupfinalen mot Vard en oktoberdag i 1975. Jeg tror noen av oss så alt som var av kamper. Enten de spilte cup mot Landsås på et humpet jorde i Harstad, eller mot Skeid i fjerde runde på gamle Bislet.

Hvordan vi finansierte denne Norges-sightseeing vil for alltid fremstå som et stort økonomisk mysterium. Nesten som Nikitagruppens ekspansjon. Men vi var over alt. Vi kjørte bil, haiket, leide sjøfly, chartret buss eller tok båt, fly eller tog. Særdeles frekke i kjeften var vi også. Når tjuefem supportere tvang 2000 på Narvik stadion til taushet en 16. mai i 1974, sier det sitt om våre stemmevolum og hemningsløse dyrking av gutta i gult. Og Harald Berg i særdeleshet.

Når Arnulf Bendixen hevet tannbørsten og mante til ro foran kampene, lød det som dette:

- Gutta! Hold kjeft! Æ må si nåkka. Æ ha snakka med han Harald!

Å salige stund. Vi stod som nordkoreanere og bevret etter et par visdomsord ord fra Kim Il Sungs munn, vel vitende om at den samme Arnulf, som oss, hadde tilbrakt tiden foran hver eneste kamp på et eller annet lugubert skjenkested. Han hadde ikke sett snurten av verken Harald eller resten av laget. Men vi ville tro det. Vi var, som koreanerne, fullstendig hjernevasket.

Halvdan Sivertsen sa i et intervju et sted at han fremdeles blir litt ”rar” når han treffer Harald Berg i byen. En annen kjenning har kongens navnetrekk i sitt gamle sertifikat. Der står skrevet: Jeg er Norges beste. Han må sannsynligvis skytes hvis det skal vristes fra ham. Jeg forstår dem begge. For i en eller annen skuff har jeg gjemt et gammel sort/hvitt bilde av Harald og fru Randi fra midten av syttitallet. Med barnevogn. Innhold ukjent. Tatt med mitt gamle speilrefleks i fart fra bil utenfor SAS-hotellet. Moden for terapi? Høyst sannsynlig.

Dette var vår oppvekst. Våre formative år, som de boklærde ynder å kalle det. Så derfor sitter vi der vi sitter. Hver helg. Enten i Nordlandshallen, på Aspmyra eller foran en eller annen TV, og blir nervevrak hver gang motstanderen nærmer seg Glimts 16-meter. Noen av oss er godt over femti år, vel etablerte, med voksne barn og til dels menings- og betydningsfulle jobber. Og helt på trynet.

Men i all denne litt uforståelige galskap, finnes det noen bedre måte å tilbringe to timer? Det være seg på Aspmyra en vårdag, eller en fredags ettermiddag i Nordlandshallen i mars? Sammen med et knippe mennesker som du ikke aner hvem er, men som fullt ut deler din pasjon? Den som svarer nei, har gått glipp av noe helt basalt.

Det blir som Shankly sa. Fotball er viktigere enn liv og død. Den er en del av den etter hvert så mye omtalte byens sjel. Den er sentrum i våre tanker og i utallige samtaler rundt de tusen lunsj- og middagsbord hver eneste dag. Går det bra for Glimt, bedres byens mentale helse. Formidabelt.

Jeg har ikke samlet meg mange lader i mitt opphold i denne jammerdal. De jeg har, er for alltid lagret på min interne harddisk. I en folder ligger Bodø/Glimt. Jeg har allerede delt filen med min sønn og datter. Om de ikke arver annet etter meg enn kjærlighet til et fotballag, så la gå.

Det finnes nok mer høyverdig ballast.

Jeg bytter den ikke mot Giskes totale budsjett.

E-fakturahelvete

Hver bidige sommerferie avstedkommer en ny aversjon. Et år var det bilturer over 400 mil, én vei, i fjor fikk jeg nok av galskapen på europeiske flyplasser hva sikkerhetskontroll angår, og i år har en nyskaping kalt e-faktura holdt på å ta livet av meg.

Etter 30 års innett kamp med datamaskiner har jeg tilegnet meg en brukbar innsikt. Ikke i maskinens indre liv. Det har ingen. Men hvordan man ved elektronikkens hjelp betaler regninger over nettbank. Så strømlinjeformet at det har gått Lindorff aldeles hus forbi. 

Men som Georg Davidsen i bodøbandet Few sang det; ”Time and tide waits for no man”. Derfor takket man, i et anfall av overmot, ja til å motta de månedlige regninger fra Telenor, Canal Digital, Sparebank1 Finans og Bodø Energi på e-faktura. Det ligger vel allerede nå i skriften at man burde vært skutt.

Jeg skal ikke dvele med en måneds slaraffenliv under Ligurias sol, bare kjapt forflytte meg til kveldstid fredag den 9. dennes. Vel ankommet arnen, og med et vanvittig sug etter innenlandske og lokale nyheter, er det å slå på tv. Den minnet fryktelig om de snøstormer vi stirret på i 1961 da sort-hvitt tv hadde kommet til bygds. Ingen rasende fikling med opptil fire fjernkontroller hjalp, så det ble å trekke inn på kontoret til pc-en. For der, som Bibelen sier, å telle levende og døde. 

Men aller først et besøk på mailserveren for å lese hva som var tilflytt av spam, generelt søppel og tilbud om Viagra. Maskinen stod, som hadde den inntatt 100 mg av sistnevnte medikament, i stein. Tidligere vegringer har lært meg en del triks. Ingen hjalp. Å ringe 05000 var under min verdighet, så i vilt raseri er det bare å gå dukknakket i halmen. Uten TV. Uten datalinje. Og mandags morgen er det man løfter av røret og ringer en god venn i Telenor. Hva fanden? Det skal han snarest ta rede på.

Det har seg dessverre slik, sier han minutter etter, at du har to ubetalte e-fakturaer. Linja er stengt. Det samme kan de fortelle meg hos Canal Digital. Frarøvet mine to kjæreste fritidssysler, er det at min samboer værer at jeg er i full oppløsning, og tar affære. Banken blir besøkt, regninger betalt, fax sendt, og man tror at alt er vel.

Det er bare til min sønn ankommer utpå ettermiddagen med en måneds akkumulert post. Sparebank1 Finans vil bare kort meddele at om vi ikke nå snart betaler purring nummer 3271512, så vil vårt lille billån måtte innløses i sin helhet! Og viser til tilsendt e-faktura. Med sin overlegne psyke må kvinnen ta turen til banken nok en gang.

Og tv-bildene kommer tilbake. Internett har aldri vært så koselig, bilen står trygt under tak og både undertegnede og Vårherre er i hver i sin himmel. I ei lita uke. Til klokka 00.30 natt til mandag. Da smeller det i to 40-watts pærer, og det blir stup mørkt. 

Det er den eneste gang jeg har takket kvinnen for sitt nesten erotiske forhold til t-lys. I et stearinflimmer sjangler jeg inn i et svart kontor, og henter fram en gammel faktura fra Bodø Energi. Og ringer feilmeldingen. Nei, de har intet hørt om feil i Storgata 44, og når lyset er på i entreen utenfor vår inngangsdør, er det at e-fakturaspøkelset atter flagrer over netthinna.

Så nervevrak var jeg, at da huseier kom klokka halv åtte neste morgen og slo på ei ukjent hovedsikring, var jeg fremdeles under e-fakturapsykosen. Men nå skal det ryddes opp. Om de så tilbyr meg 50 % rabatt for å betale med E-faktura, skal jeg be alle tilbyderne om å dra til Helvete. 

Så får de se hvor jeg har oppholdt meg den siste tiden.

På veien i Italia

Etter år med dyre leiebiler er det i et anfall av sjeldent klarsinn at jeg interpellerer min samboer om muligheten for å anskaffe en liten bil? Bare en helt enkel og billig en? For å ha når man en sjelden gang skal ned til kysten og kjøpe en engelsk avis? Hun var lutter øre.

Bilproduksjon er grunnsteinen i italiensk økonomi, og ingen annen nasjon har et så lidenskapelig forhold til sine automobiler. For ikke å si erotisk. En macchina kan være alt fra en bitte liten lastebil med en 50-kubikks fjertmotor (en såkalt Ape), til et glinsende kunstverk fra Ferrari og Bugatti. Det spiller ingen rolle hva de kjører. Orgasmen er like stor, og vettet like lite.

I de siste tiåret har over 70.000 mennesker mistet livet i trafikken i Italia, og det finner jeg ikke det minste rart. På autostradaen er de tre felt. Det innerste er for dem som vil ta det litt rolig, lastebiler og en og annen skvetten turist. Italienerne ville heller bli funnet døde i nabokonens seng, enn å benytte hva de nedlatende kaller corsia della vergogna. Skammens kjørefelt.

Så derfor befinner du deg til stadighet i et livsfarlig slalåmløp der de kommer over deg fra alle himmelretninger. Snakkende i mobiltelefoner, hvis de da ikke rasende gestikulerer til en stakkars somlepave om at han må til helvete se å komme seg unna. Gjerne samtidig. Men hvor skal man flykte? Det er et liv på knivseggen, med gode utsikter til lemlestelser og det som verre er.

Det var det nokså hårete bakteppe da vi lastet leiebilen med en innfødt og dro til områdets største Fiatforhandler for å se hva han hadde å tilby. Bilprisene er latterlige i sammenligning med Norge. Og du får hva du betaler for. En fullt fungerende Fiat med noen år på baken koster noen tusenlapper. Motor og drivverk er som oftest i orden. Det hele beror på antall bulker.

Du ser ikke en eneste bil uten en bulk eller ti. De eiere som for lengst har gitt opp å rette ut skavankene har kjøretøyer som ser ut som en formloff innpakket i aluminiumsfolie. Det er klart at de ikke går av veien for å tildele en møtende, eller gjerne parkert, macchina nok ei skrape i lakken. Derfor er da også det å forsikre en bil, et utlegg som kommer som en svært ubehagelig overraskelse.

Vi ble raskt enige om en liten Fiat 600. Det finnes et Fiat-verksted på hvert gatehjørne, og de har fulle hus hver dag. Prisen var lav, kilometerstanden middels, og bilen kunne hentes om ei uke. Ei uke? Ja, det hadde seg slik at bilsakkyndige hadde noen feriedager, og noe vognkort derfra kunne ikke påventes før de hadde hatt sin feria. I mellomtiden kunne vi kanskje selv ordne med forsikring?

Etter å ha kjørt opp og ned kyststripen fant vi endelig et kontor som kunne hjelpe oss. De ville bare se vognkortet. Det hadde vi av feriale grunner ikke. Ei uke ble henslept før vi nok en gang satte snuten mot det italienske byråkrati. Italias fjerde statsmakt. Det er ugjennomtrengelig for en utlendig. Og helt uforståelig for en innfødt. Tre dager gikk med i rasende munnhuggeri, misforståelser, papirer som manglet, papirer som måtte stemples i en annen by og annen direkte offentlig galskap.

Og det er på den siste dag at alle papirer er i orden, og vår lille Fiat skal forsikres. Kort fortalt kostet det like mye som bilen! Bonusordninger hadde de ikke hørt om. Det ville koste det samme neste år, om ikke litt mer, pluss årsavgift, og ved hjemkomst er det å sette seg å regne ut hva dette eksperiment hadde kostet.

La meg si det slik at jeg må melde utflytting og kjøre hvileløst rundt i en sort Fiat 600 før den blir billigere enn den årlige leiebil.

Forza Italia!