- Noen mennesker tror at fotball dreier seg om liv og død. Jeg er veldig skuffet over en slik holdning. Jeg kan forsikre dere om at det er mye, mye viktigere enn som så.
Den gamle Liverpool-legende Bill Shanklys kommentar står fremdeles som en bauta over oss tullinger som lar dagsformen til elleve godt betalte forballspillere dirigere vår psyke. Og hans uttalelse støttes på det varmeste. Men ut fra litt andre beveggrunner. For Shankleys utsagn må ses i et sosialt perspektiv. Fotball var, og er til dels fremdeles, den engelske arbeiderklassens sport.
Etter ei hard uke i skitt og tungindustri øya over, myldret en kuet horde opp fra gruver og ut fra sine nitriste krypinn for å blåse ut all sin frustrasjon og aggresjon over et hierarkisk overklassesamfunn som hadde tappet blodet av dem i århundrer. Hadde det ikke vært for fotballen er man redd for at de britiske øyer hadde blitt kastet ut i kaos og anarki med opptil flere revolusjoner per decennium. Slik sett kan man takke fotballen for at den var limet som holdt en skjør samfunnsstruktur sammen.
I vårt egalitære velstandssamfunn har denne tilknytning til fotballen forsvunnet nesten helt. Men det er ikke mange år siden denne by hadde to fotballag som kjempet med nebb og klør om hverandres skalp. Skillelinjene gikk på klasse og sosial tilhørighet. Glimt var borgernes lag. Det var de litt velsituertes sønner.
Med tunge sponsorer i ryggen. Nordlandsbanken og næringslivet øste milde gaver over laget, og hadde bare smuler igjen til dem som sloss i deres skygge. Det har ikke forandret seg. Grand var de røde. En litt kjedelige ansamling av avskjær som i ytterst få tilfeller ble funnet verdig en drakt med gul farge. De holdt det gående bemerkelsesverdig lenge før herrelaget forsvant. Og ikke kan jeg erindre at noen til dags dato har meldt dem savnet.
Og slik var det i Haugesund, Narvik, Oslo, Drammen og andre norske byer. Ingenting fikk blodet til å koke så hett som når sossen fra Lyn og Frigg, møtte sine trælete motstandere fra andre siden av Akerselva. En fotballkamp ble klassekampens forlengelse. Nå er de tider over, kapitalen rår, men noen mimrer fremdeles foran sine fotoalbum om blodet som fløt i fjor.
Mitt første møte med Aspmyra var i 1968. Glimt levde fremdeles på sine cuptriumfer fra 1963 da de etter en heroisk kamp i kvartfinalen til slutt måtte gi tapt mot Frigg. Landets beste spiller noen sinne, Harald Berg, gikk i kokkelære på Grand Hotell i Oslo, og storspilte for Lyn. Arne Hansen og Terje Mørkved var i Rosenborg, Truls Klausen spilte for Frigg, og ingen kunne ane den forvandling som skulle skje noen år etter da guttene satte kursen hjem.
Jeg husker svært lite fra årene 1973, 74 og 75. Slik var den heftige rus og kollektive galskap som grep store deler av byens ungdom, og som kulminerte med cupfinalen mot Vard en oktoberdag i 1975. Jeg tror noen av oss så alt som var av kamper. Enten de spilte cup mot Landsås på et humpet jorde i Harstad, eller mot Skeid i fjerde runde på gamle Bislet.
Hvordan vi finansierte denne Norges-sightseeing vil for alltid fremstå som et stort økonomisk mysterium. Nesten som Nikitagruppens ekspansjon. Men vi var over alt. Vi kjørte bil, haiket, leide sjøfly, chartret buss eller tok båt, fly eller tog. Særdeles frekke i kjeften var vi også. Når tjuefem supportere tvang 2000 på Narvik stadion til taushet en 16. mai i 1974, sier det sitt om våre stemmevolum og hemningsløse dyrking av gutta i gult. Og Harald Berg i særdeleshet.
Når Arnulf Bendixen hevet tannbørsten og mante til ro foran kampene, lød det som dette:
- Gutta! Hold kjeft! Æ må si nåkka. Æ ha snakka med han Harald!
Å salige stund. Vi stod som nordkoreanere og bevret etter et par visdomsord ord fra Kim Il Sungs munn, vel vitende om at den samme Arnulf, som oss, hadde tilbrakt tiden foran hver eneste kamp på et eller annet lugubert skjenkested. Han hadde ikke sett snurten av verken Harald eller resten av laget. Men vi ville tro det. Vi var, som koreanerne, fullstendig hjernevasket.
Halvdan Sivertsen sa i et intervju et sted at han fremdeles blir litt ”rar” når han treffer Harald Berg i byen. En annen kjenning har kongens navnetrekk i sitt gamle sertifikat. Der står skrevet: Jeg er Norges beste. Han må sannsynligvis skytes hvis det skal vristes fra ham. Jeg forstår dem begge. For i en eller annen skuff har jeg gjemt et gammel sort/hvitt bilde av Harald og fru Randi fra midten av syttitallet. Med barnevogn. Innhold ukjent. Tatt med mitt gamle speilrefleks i fart fra bil utenfor SAS-hotellet. Moden for terapi? Høyst sannsynlig.
Dette var vår oppvekst. Våre formative år, som de boklærde ynder å kalle det. Så derfor sitter vi der vi sitter. Hver helg. Enten i Nordlandshallen, på Aspmyra eller foran en eller annen TV, og blir nervevrak hver gang motstanderen nærmer seg Glimts 16-meter. Noen av oss er godt over femti år, vel etablerte, med voksne barn og til dels menings- og betydningsfulle jobber. Og helt på trynet.
Men i all denne litt uforståelige galskap, finnes det noen bedre måte å tilbringe to timer? Det være seg på Aspmyra en vårdag, eller en fredags ettermiddag i Nordlandshallen i mars? Sammen med et knippe mennesker som du ikke aner hvem er, men som fullt ut deler din pasjon? Den som svarer nei, har gått glipp av noe helt basalt.
Det blir som Shankly sa. Fotball er viktigere enn liv og død. Den er en del av den etter hvert så mye omtalte byens sjel. Den er sentrum i våre tanker og i utallige samtaler rundt de tusen lunsj- og middagsbord hver eneste dag. Går det bra for Glimt, bedres byens mentale helse. Formidabelt.
Jeg har ikke samlet meg mange lader i mitt opphold i denne jammerdal. De jeg har, er for alltid lagret på min interne harddisk. I en folder ligger Bodø/Glimt. Jeg har allerede delt filen med min sønn og datter. Om de ikke arver annet etter meg enn kjærlighet til et fotballag, så la gå.
Det finnes nok mer høyverdig ballast.
Jeg bytter den ikke mot Giskes totale budsjett.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar