Grubis: Krig i nord (for noen år siden...)

Det kalles slaget om Nord-Norge. Den årvisse 16-mai batalje der landsdelens to beste lag braker sammen. Det minner sterkt om landskampene mellom Sverige og Norge på den tiden da vi kun vant over Thailand og tapte for resten. Men stod slaget mellom Ola Dunk og Nisse Svea kom blodet i kok. For hvem teller vel de tapte slag, når Svenskefanden blir tatt på jag?

Og for Glimt og TIL kan det for så vidt være det samme at de taper for Bryne og Aalesund, så lenge de vinner slaget om det høye nord. Og Gud skal vite at vi har tørka tåran og av og til besvimt, når TIL har herjet som verst med oss på Aspmyra. I år, derimot, skulle de ikke få noe gratis. Tabellsituasjonen var i vår fordel. Nå skulle kampen gå på Alfheim, en fryktet arena med mytologiske overtoner fra norrøn fortid.

Vi fryktet det verste, tre piloter og en samling passasjerer med fortid i den aller første supporterklubben for Bodø-Glimt. I 1973 tok vi av for første gang. Da satt Ragnar Johnsen bak spakene. Hadde bestemmelsesstedet asfaltert flyplass, var det greit. Hvis ikke, tok vi av gårde i sjøfly med hasardlandinger mellom digre malmskip og med flimrende bilder over netthinna av Eidsvold og Norge i full fyr på Narvik havn.

Bedre nerver måtte vi ha hatt i de dager. Jeg husker ennå en tur til Harstad der vi måtte avbryte landingen formedeles en diger gravemaskins tilstedeværelse midt på landingsstripa. To bushpilot-manøvre i lav høyde, og borte ble han. Vi strenet rolig ut, og så Glimt knuse Harstad 10-0. Ingenting sikkert på denne flighten, kanskje derfor at det knitret så livlig i gråpapir like før avgang, mens de små Underbergere fikk hals å gå i.

TV2 fant det såpass interessant at de møtte frem med et team og foreviget tullingene der vi stablet oss inn i LN-MTW, LN-KAJ og LN-NPQ. Pål Blomstrand Kristensen hadde da allerede vært i eteren via NRK og gjort utlegninger om ferden, og sannelig stod han ikke fram i televisjonen sammen med kjørelærer Odde Marken. Om det var på grunn av sine trafikale kvalifikasjoner at sistnevnte fikk sitte sammen med piloten, skal være usagt. Men jeg innrømmer gjerne at blodtrykket steg faretruende da han overtok stikka mens vår kaptein Kjell Ivar Ysland skrev loggbok 300 meter over Kråktinden i Steigen.

Iført særdeles ubehagelige headset kunne vi følge kommunikasjon mellom fly og tårn. Og allerede et stykke nord i Steigen fikk vi vår første påminnelse om at visuell navigering etter Spantax-prinsippet, dvs. etter veikart og litt dårlig hukommelse, kan få uventede utslag.

KAJ ledet an, som nummer to kom MTW, og formasjonen, eller mangel på sådan, ble avsluttet av NPQ. Og så ble han plutselig borte. ”Bodø Tower, Bodø Tower. Kor i faen e November Papa Quebec?” Man sier det selvsagt ikke på den måten, her går i dannede ordelag og på engelsk, men det kunne ikke misforstås.

Sistemann var søkk vekk. Og da må man snu for å finne rømlingen, og etter et lite søk med god hjelp av radar og TIL-supportere (!) i tårnet på Bodø Lufthavn, ble kursen satt nordover igjen. Litt moro må de hatt det med forvirrede Glimttilhengere, for lakonisk kommer over eteren; ”Mike Tango Whisky, confirm holding hand.”

Så vi harket oss videre. Intet å meddele før vi nærmet oss Senja. I følge sagnet skal det bo et troll på øya, og etter hva jeg erindrer er fritidssysselen å ”feske kval på Malangsgrunnen”. Om det var for å unngå denne pelagiske sensasjon vites ikke, men plutselig var han borte igjen, NPQ. På vei inn en fjord.

Feil fjord. ”Vi tar til høyre i fjord nummer syv etter Harstad hvis det er litt dårlig sikt”, hørte jeg før avgang. En enkel tellefeil, og NPQ dro rett øst og mot Søta Bror. Nu var det tårnet på Langnes som fant ham og ledet han trygt inn i formasjonen. Og som slitne trekkfugler fra syd datt vi endelig ned i Tromsø.

Hva er det med Tromsø? Er det bare gamle Glimtsupportere som synes at hele byen er oppskrytt. Nordens Paris, my eye! Ikke mye Paris over byen den 29.april 1997 da man målte en snødybde på 240 cm. på Meteorologisk Institutt. Så mye snø hadde ikke Bodø akkumulert på hele 90-tallet. Bjørka stod, som i diktet, naken og det lå issørpe på vannene på vei inn til stadion. Vi var kommet til Ultima Thule.

Stormannsgale er de også. Med den kjente ordfører og blikkenslager Hermann Kristoffersen som tamburmajor slo de på stortromma og søkte Vinter-OL i 2014! Snø har de nok av. Resten glimrer med sitt totale fravær. Men i en by med 11 hoteller, 6 pensjonater, et tyvetall restauranter og plenty puber og barer, kan man godt forstå at de snakker i ørska. Taket på antall skjenkebevillinger er nå heldigvis nådd, eller så hadde de sikkert søkt på Sommer-OL i samme slengen. Men fotball kan de spille. I sine beste stunder. Og det har de når Glimt kommer på besøk.

Fullt hus. Stormende jubel. En kontingent Skjervøy-væringer hadde tatt turen for gi sin høylytte support til bygdas største sønn, Andre Hansen. Og like før avspark, stående avsynging av vårres nasjonalsang ”Å eg veit meg eit land” Det var like før vi reiste oss opp og ba de kutte ut samplinga og til Helvete finne seg sin egen dikter. Elias Blix er Glimt sin mann!

Steinar Albrigtsen og Jørn Hoel stod for underholdningen før kampen, og dermed dundret det løs. Stig Johansen smalt inn straffe nummer én, men lagene gikk til pause med uavgjort. Og i pausen fikk de stablet gamle Sverre Kjelsberg på beina. Han hadde skrevet om Grand Prixlåten ”Samii Ædnan” og leverte den som et tonesatt vedlegg til OL-søknaden. Nå kan jeg ikke samisk, men ”yo,lole,lole” hadde blitt til ”OL, OL, OL, OL” og noe annet kryptisk som garantert kommer til å gi Mattis hætta. De om det.

Straffe nummer to, og min nabo på setet bak meg gikk i fistel. Men de ga seg ikke de røde horder. 2-2 kom ganske raskt, men da Cato Hansens heading gikk i bue over keeper og i mål, var vi virkelig i Alfheim. I alvenes verden. På det høyeste nivå i norrøn mytologi. Men hvor lenge? Helt til ett minutt på overtid. Da snurpet naboen igjen kjeften. Tromsø fikk straffe. 3-3.

Det var et ran, og et lettere sørgmodig gult innslag toget seg ned til Tromsø Jernbanestasjon. At vår nordligste by med jernbane er Narvik, synes å ha gått dem hus forbi. Har de ikke infrastrukturen i orden, så bygger de stasjon i påvente av et kommunikasjonsmessig under fra samferdselskomiteen. I mellomtiden bruker de den som skjenkested. Og når det eneste de har nok av er snø, søker de OL. Vi har plenty austavind, men ingen har tenkt tanken på Bodø som arrangør for VM i paragliding.