Man behøver ikke bruke en formue på å skifte miljø. Eller personlighet. Av og til er det nok med en liten tur til Landegode Fyr. Eller No. 599 Landegode Paa Eggeløsa, som det omtales i ”Norske Fyr”, Christiania 1903.
Foranledningen til mitt andre besøk ute i havgapet var et lenge planlagt besøk av to venner fra Røros. Fullstendig kringsatt av skog og høyfjell sto deres hu til havet. Så hva gjør man? Man sender en SMS til ”fyrmester” Laksmark. Svaret lot ikke vente på seg. - Bærre kom.
Som en forventningsfull fallos rager Landegode Fyr førti meter opp fra havet. Bygd av firma S. H. Lundh & Co i 1901, har det vært et fast holdepunkt for sjøfarende i over hundre år. Og fremdeles sender det sine tre hurtig paa hverandre følgende lynblink hvert 10de sekund,
selv om dagens fyrvokter bedriver en helt annen aktivitet enn de menn og kvinner som tidligere hadde sitt levebrød på Eggeløsa.
Og hit kommer de alle. Konsernsjef Lindegaard i SAS, med sin blodferske ”medbragte friskfangede fisk”. Den russiske kontreadmiral Lobasov i kobbel med sine nye venner i NATO, fotballandslaget og et byråkratisk kuriosum kalt Nordkalottrådets Arbetsgrupp for Store Rovdyr.
Dæhlie, Brimi og Ulvang har kokkelert i fyrets lille kjøkken, og Prins Wilhelm Alexander av Holland fikk et rojalistisk hakeslepp da han etter nok et kulinarisk glansnummer fra Laksmark, beveget seg inn på kjøkkenet for å takke kjøkkenstaben for maten. Bare for å finne én kokk og en sliten fireplaters komfyr. I de kretser er de vant til både livrékledde lakeier og tjenende ånder alle vegne.
Og tommetykke gjestebøker med tettskrevne ark taler sitt tydelige språk. Det vil si, ikke alt er like lesbart. Her er nattlige cognac-inspirerte hieroglyfer som aldri vil bli tydet, men de som ikke måtte være av ovennevnte kaliber, eller av kyrillisk, japansk eller finsk-ugrisk opphav, taler med én tunge. Djevelsk god mat!
Og maten er ubeskrivelig. Kokken har slitt ut fire komfyrer, og de ble ikke innkjøpt i dyre dommer fra en storkjøkkenleverandør. Før fantes ikke stålbenker, flatgrill, konveksjonsovner eller andre livsnødvendigheter kokkene på fastlandet bare må ha for å steke seg et egg.
Hvordan Laksmark ved én anledning klarte å frembringe en treretters middag til 67 stykker fra sitt beskjedne respatexrevir, vil for all fremtid fremstå som et mesterverk innen mis en place og yrkesmessig trylleri. Logistikken orker jeg ikke å tenke på.
Det er solide saker vi skal overnatte i. Og det må husene være, der de klorer seg fast på steingrunn, fullstendig prisgitt Æolus’ luner. I kjelleren under hovedhuset får man et inntrykk av dimensjonene. Veggene står og breier seg 60 centimeter tykke, og nesten ler av alt hva naturkreftene måtte finne på å kaste over dem på sitt ville ritt over en åpen Vestfjord.
Men vi skal nesten ikke utenfor døra. Vinden får så vidt ferten av oss der vi stabber de få skritt fra den gamle fyrmesterboligen bort til fjøsen. Nu omgjort til spisesal. Og her holder vi på å sette livet til. Det ble nesten som en magrere versjon av Marco Ferreris mesterstykke fra 1973, Det store etegildet. Men bare så vidt.
For her fremsettes fisk og kjøtt i varianter bare en særdeles utspekulert gourmet kan koke opp. Hvalkjøtt marinert i Solo, ledsaget av noen nakne og frekke scampi som freser mot oss på sitt leie av hot, hot karri. Pluss en stim av andre pelagiske arter som bare tigger og om å bli tygd.
Den antydning til småprat som innledet denne matmaraton, forstummer helt. Vi skotter på hverandre, og de sporadiske lyder som av og til svevde over vannene, ble et godt eksempel på at det går an å kommunisere kun med grynt. Men selv de skulle forstumme.
To timer tok det å smake på nesten alt. Jeg tror fremdeles at klokka var halv ni. Skjønt, Gud vet. Vi ruller tilbake til heimen. Selv en etterlengtet røyk og to kopper sterk kaffe, kokt på gammelmåten, er ikke nok til å bringe oss ut av transen. Og én etter én drar vi dyna under haka, og svever bort.
Det skulle bli verdens lengste middagslur. Om det var vinden som hadde sett seg lei på disse fire sjølik, vites ikke. Men en liten slamring fra kjøkkenvinduet vekker meg til liv. Liv og liv, fru Blom. Personlig var jeg inne i en slags Twilight Zone, og de pustet, resten, men det var også alt.
Ute hadde høstmørket senket seg. Jeg fyrer meg en røyk, og gjennom flammen ser jeg at kortviseren har en halv millimeter å gå før den står loddrett, og vi snakker om sekunder igjen å leve for fredag 26. august. Det var vel kanskje på tide å stå opp?
Og det gjorde vi. Etter hvert.
Et godt stykke ut i Nattradioen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar