Det må være noe som går, for å holde seg i de dialekt-termer som nu plutselig har blitt omfavnet av alt og alle. Fra stotrende fjortiser, via avisene til langt inn i Riksmålsforbundets støvete kroker. Etymologi, språk og dialekter er plutselig in. Det var pinadø på tide.
Mitt første seriøse møte med materien var en varm sommerdag en gang på begynnelsen av 60-tallet. Da kantret seg en litt vank, kvinnelig gestalt inn porten, og satte kurs for min farmors paulun i andre etasje. Hun kom fra Universitetet i Oslo og forsket på dialekter. Og min farmor skulle være hennes guide inn vårt lokale måluføre.
Ganske tidlig i seansen kom det bud om at den yngre delen av dette helt ukjente forskningsprosjektet måtte innfinne seg på loftet. Lokket av den enorme sum av ei blank krone (les: 20 karameller), og utstyrt med vannkjemmet hår med dertil hørende snorrett skill, skulle man gi til beste av sitt nokså begrensede ordforråd. Mitt bidrag var, etter hva jeg kan erindre, å fortelle hvorvidt jeg tok ei høne i stjerten eller i vellet. I de dager var det selvfølgelig det siste, men både høne og stjert skulle etter hvert bringe frem helt andre assosiasjoner.
Det har aldri vært helt stuerent å snakke dialekt. Det fikk vi arme bondestudenter oppleve da vi begynte på gymnaset. Det var om å gjøre å kvitte seg med alt som minnet om et liv på landet. Alle personlige pronomen måtte legges på hylla, og alle verb-endingene som man hadde levd med i 17 år, havnet på dialektenes skraphaug.
Men nu vrimler det av ord og vendinger som har slumret i mange år, og som tidligere bare kom frem i sterkt animert tilstand når man en sjelden gang skulle fortelle en historie med lokalt tilsnitt. Og bra er det. For det skjuler seg mye rart bak dialektordene. Både historie og geografi.
I de tider da vi ikke var belemret med kommunale aktivitetskonsulenter på alle bauger og kanter, hendte det at jeg kom hjem både skitten og fæl. – Du ser ut som en morian, sa min mor, og det var inngangsbilletten til en grundig omgang med vaskeklut og såpe. Det var ikke før mange år etter at jeg fant ut hva hun egentlig alluderte til.
En maurer var den romerske betegnelse på beboerne i Mauritania. Da så araberne erobret Spania i 711 e. Kristus, og fikk inn medlemmer av en folkegruppe av arabiske berbere i Nordvest-Afrika som ble kalt mor, kom ordet morian til å omfatte alle afrikanere og litt senere ble det brukt på alle mørkhudete, eller negrer, om man nu tør å ta N-ordet i sin munn i disse korrekte tider.
Så det var det man var. Man så ut som en neger, og det skulle man ikke ha noe av. Og nektet man å lauge av seg morianpreget utenom de fastsatte stampdager, ble opphavet malabarisk. Det fikk vi erfare både titt og ofte. Vi visste hva ordet innebar, men ikke hvor det kom fra.
Det var ikke før jeg fikk i oppgave av en lærer på gymnaset å skrive ned noen dialektord fra heimplassen, at jeg igjen kom over malabarisk. Det skulle vise seg at Malabar er kysten av det sydvestlige India langs det Arabiske hva. Vasco da Gama kom dit i 1498, og fant Malabar oppdelt i mange småstater, og det var derfor enkelt for portugiserne å splitte og herske og finne et fotfeste her. Etter portugiserne fikk hollenderne makten i Malabar, og til sist kom de overalt tilstedværende engelskmenn.
Malabarene snakket et, for europeerne, helt uforståelige språk. Nu vet vi at de kauket i vei på en dravidisk dialekt, og når man skulle sette ord på en uforståelig, eller språklig barbarisk tale, passet ordet malabarisk som hånd i hanske. Det har over tid har fått andre betydninger, og gamle fiskere snakket om at været ”va heilt malabarisk”. Da går han kvit i toalettskåla.
Men det som satt lengst inne var sakalav. Ble du kalt en sakalav var det like før lensmannen stod på døra. Det var ikke før en etterkommer av en av de første norske misjonærer på Madagaskar laget en film om opphavets nokså fåfengte kristningstokt, at sakalavene igjen kom frem fra jungelen. Og det ble et morsomt bekjentskap.
Jeg må tilbake til Aschehougs Konversationsleksikon fra Kristiania 1924. Her er de; Sakalaver er en folkestamme i den nordvestlige del av Madagaskar, av negeravstamming og antagelig innvandret fra Østafrika, nu sterkt oppblandet med malaisk og arabisk blod. I eldre tid var de Madagaskars herskere, men ble gjort til undersåtter av de mer krigerske hovaer. De lever spredt som nomader, er dyktige sjømenn og frygtede sjørøvere.
Og det var altså disse sjørøverne som skulle bli medlemmer av et tidlig KrF. Jeg har hørt om omvendelsesforsøk med både større potensial og lavere odds for personlig troshavari. I 1919 kom en liten beretning om arbeidet blant sakalavene ut på Det norske missionselskaps trykkeri. Satt i pennen av misjonær R. L. Aas. Her er hva han hadde å slite med;
Da kapteinen fik høre at jeg var missionær, sa han hånende til mig: "Det vil ikke nytte for Dem at præke for sakalavene. Præk heller for aperne. Sakalavene er viet til undergang, om ikke kuler og krudt kan få undertvinge dem."
Og jeg kan levende forestille meg min gamle farmors store bestyrtelse da hun satt på Bedehuset med bunningen, og fikk lagt ut om de hersens sakalavene, som ikke ville la seg kristne. Steinbitaktige, til siste nikk.
Men de har nu overlevd, om ikke annet enn i dialektene, på lik linje med både morianer og malabarer, og vårt språk er blitt rikere av deres inntreden.
Så ta vare på dialekten. Min er dessverre ramponert.
Jeg får gjøre så godt jeg kan på et tilnærmet bokmål.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar