Fra vi var i skolemoden alder var fjæra vårt naturlige oppholdssted. Guttene på nabogården oppholdt seg i naustet mer eller mindre hele sommeren. Der egnet de line og dro den ut på fjære sjø. Så var det bare å ta det rolig til månen hadde ordnet med tidevannet. Neste morgen lå torsk og sei og bare ventet på å bli hektet av, og prekivert ble fangsten på et sett og vis, selv om sløying og filetering var en kunst som måtte læres.
Den ivrigste av fjærefiskerne er i dag skipper på egen båt. Nummer to ble kaptein i utenriks, mens nummer tre frakter slakteklar laks fra hver eneste fjordtarm i hele Nord-Salten. Men en gammel venn, og tidligere nabo, likte å sove lenge om morran. Han deltok også i dette utradisjonelle linefiske en kort tid. Det var helt til fjæra ble et katastrofeområde med svartbak som koste seg med fangsten som lå tørr i formiddagssola. Nesten stekt og med oppsvulmet buk klar til fortæring. Lotten ble heller mager.
Etter en viss prøving og feiling i grensesonen mellom land og hav, var det i de dager ingen foreldre som anså det spesielt tankeløst eller hasardiøst å slippe to åtteåringer ut i en gammel nordlandsbåt for å dra småsei på blanke sommerkvelder. Så lenge opphavet hadde øye- eller kikkertkontakt med avkommet, var alt vel. Og skulle vi nu være så tåpen at vi datt på havet, så regnet de med at vi klarte å karre oss til land. Marbakken var jo tross alt bare hundre meter unna.
Vi ble godt trent, det må sies. Strenge formaninger, og en våt sjyvott over ørestolene, vanket den som i et øyeblikks ubetenksomhet reiste seg opp i åpen båt og fremførte en liten krigsdans etter at ei småkveite var bala over rekka. Og orden skulle det være i bruket. Ingen løs kniv, hytt eller svenskpilk i intim backlash med nylon.
Redningsvest hadde de færreste hørt om. Absolutt ingen hadde prøvd en på. For hvordan skulle vi få plass i en tomroms båt hvis alle så ut som Kaptein Vom? Bedre da for imagen å gå ned på fem favner med mann og mus. Selv om mus i ettertid fortoner seg litt unyansert. I min politiske- og sosialt ukorrekte oppvekst passet det nok bedre å snakke om havari med pikk og pakk.
For kvinnfolk i båt var bannlyst. Det fikk vi innprentet fra olde-, beste- og andre mannlige foreldre. Det hadde visstnok noe med ulykke å gjøre. Jeg forstod aldri helt hvorfor man ikke kunne ta meg seg en kjæreste i båt på fjorden, når de voksne gubbene skrøt uhemmet av sitt enorme hall. Da var kvinnfolkene gode å ha!
Og hvilken tenåring kan i disse tider skryte av å ha deltatt i vågehvalfangst på Vestfjorden? Det nærmeste de kommer et pattedyr av dette kaliber blir en poster av Keiko. Men sommeren 1963 fikk jeg tigget meg med. Det hadde nesten blitt min siste reis.
En sak er å ro i maksvær med havet i godlune. En annen er å stampe i evige dønninger utenfor Skrova. I følge et gammelt familiesagn går det an å dø i kjærlighetssorg, men ikke visste jeg at det gikk an å dø av sjøsyke. For etter fire dager var jeg overbevist om at min siste time var kommet. En engstelig stuert var stadig innom og så til det elendige vesen som hadde søkt tilflukt i skipperlugaren. Han, og resten av mannskapet, så ikke helt for seg at dette sjøliket skulle gå i sine forfedres kjølvann. De fikk helt rett.
Endelig på stettene etter fire døgn i dødsskyggens dal, var det klart for levering av to hval i Skrova.
- Nu må du førr Faen ikke fortelle inspektørene at den ene hadde foster. Ellers blir det halv pris på kjøttet!
Klar beskjed fra styrehuset. Nei, ens munn skulle være lukket med syv segl. Det var tross alt snakk om noen tonn, og rimelig god har jeg alltid vært i hoderegning.
Alt gikk vel helt til inspektøren skulle forlate "Nybræna". Han måtte ha hatt en mistanke, for helt en passant snudde han seg, så på meg, og sa:
- Hva slags farge var det på ungen?
- Rosa, sa jeg, og hørte hvordan flenseknivene gikk glovarme i lasterommet. Hadde jeg ikke vært sønn av skipperen, er jeg overbevist om at de hadde brukt meg til agn på retur Lofoten. Siden har jeg klokelig holdt meg unna de store banker.
Men det gjorde ikke en omreisende skomaker fra flatbygdene sørpå. Han trodde i sin enfoldighet at under Lofotfisket kunne man gjøre gode penger på halvsåling av røyserter. Han tok feil. Fiskerne hadde nok med å holde sulten fra livet. Så da han etter tre ukers lediggang fikk det for seg at han skulle fortrekke fra Svolvær til Værøy, fikk han ordnet seg med båtskyss. I et havsens uvær.
Uvant som han var med forholdene, stirret han mannen med ljåen i kvitøyet. Hans bønn til Vårherre er blitt en klassiker.
- Kjære Gud. Du kan da vel faen ikke mene at jeg skal bli den første skomaker i verdenshistorien som har druknet på Vestfjorden?
Noen må ha hørt ham, for han kom frem med livet i behold.
Men nu. God tur. Hvor enn dere måtte legge kursen. Og skulle dere plutselig befinne dere i ukjent farvann i båt på vei nordover; ta da mot det råd en venn av meg fikk i navigeringens kunst fra en gammel fisker.
- Drit i alt som heter sjøkart!
- Det eineste du treng å vite e at Norge e på høyrehanda.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar