Mens en av mine italofile kolleger tilbrakte sin ferie i selskap med mafiosi og banditter på Sicilia, var jeg i mer sedat selskap nord i støvellandet. Siden jeg for noen år siden praktisk talt sved av meg hodehuden i juliheten, er det nå å vente til juli er over her hjemme, for så å komme seg sørover. Det kan ha sine ulemper. På både den ene og annen kant.
Hjemme avvikler vi fellesfeie i juli. Den er et gammelt sosialt AP-eksperiment. Tanken var at alle bundne træler skulle opp av blygruvene og ut av fyrstikkfabrikkene, for deretter å danse i sommerens lys. I starten hadde de fjorten dager på seg, men etter hvert ble det utvidet til en måned. Og vel så det. Med det resultat at Norge står stille.
Juli er den mest sedate måneden i året. Bare 1. juledag er mer dødens. Alt henger på halv åtte når alle stempler ut samtidig. Det må jo gå til helvete. Besøk en butikk i juli. Da kan du oppleve den mest spesielle handel noensinne. De som har peiling på hva som faktisk finnes av varer, er på ferie. I et land uten mobildekning. Ingen ansvarshavende er å få tak i, og det blir opp til unge vikar-analfabeter å hjelpe til. Det er som å be Stevie Wonder lose deg over Times Square.
Skal du ta deg en liten kjøretur, er veiene en evig strøm av re-invaderende tyskere på jakt etter gratis fisk. Sist de var her fikk vi faktisk betalt for maten. Og når noen kremmere i Lofoten krever inngangspenger for å bese et fiskevær, blir det et fryktelig rabalder. Da snur de kassevognene, og setter kursen for neste. Er de heldige kommer de seg kanskje ned på kaiene. Hvis ikke et EU-direktiv medfører at de, og vi, må iføre oss heldekkende verneutstyr og hårnett for å bese en ferskfanget torsk med hode og innmat. Men digresjoner av en side. Vi er ikke de eneste i Europa som avvikler fellesferie.
Italienerne er en egen rase. Deres verden er først mamma, deretter nær familie, utvidet familie, enda mer familie, landsby, kommune, region, provins, kirke og til sist staten og tyvene i Roma. Det betyr at alle drar hjem i august. Til pastagrytene og de tusenvis av landsbyfester som minnes enten en helgen eller et landbruksprodukt. I min lille landsby er det to helgenfester og to matfester i august. For henholdsvis kastanjer og artisjokker. Og italienerne stenger butikkdørene når de drar. Det får de mest absurde utslag.
Jeg kaller det den store sementjakten, og en helsikes blomsterkrukke var opphavet. Kvinnen hadde fått det for seg at en høyt plassert leirkrukke på ytterveggen kunne bli veldig koselig. Selv ikke negative bemerkninger fra stedets Carabinieri om hengende livsfare for gående, fikk henne på bedre tanker. Og da hun allierte seg med en blakk og murerkyndig nabo, var det bare å la kropp falle. Sement måtte skaffes.
Mandag 4.august gikk startskuddet. Det ble umiddelbar skivebom. Absolutt alle som handlet med sement på kyststripen fra Ventimiglia til San Remo hadde fellesferie. Vi navigerte gjennom et merkantilt brakkland, og i en nasjon hvis hus bare er stein og mur, var det ikke til å tro. Etter tre varme, lange dager og rekke høyspente invektiver, var det bare å innrøme nederlaget, for deretter å prøve seg i Frankrike. På et stotrende gymnasfransk fikk jeg jaggu tak i en sekk. Den ble plassert delvis under tak, og på natten åpnet alle himmelens sluser seg. Jeg trenger kanskje ikke å utdype resultatet?
Den neste morgen fant mureren meg stirrende tomt ut i rommet, som for mitt vedkommende lå mye nærmere enn resten av befolkningen. Men de ga vel faen i alt som het sement! De hadde ferie. Jeg ga opp til det plutselig oppsto et rykte. En butikk skulle holde åpent noen timer mandag 18! Etter mottoet “Hvis du går gjennom et Helvete; bare fortsett”, ble det til at vi dro nok en gang. Det var selvsagt bare visvas. Ikke et gram Portland ble utgytt.
Men så. Mandag 25. oppsto hårdnakkede påstander om at sementmafiaen hadde åpnet portene, og plutselig kom alle ukers dissonanser mirakuløst sammen i fullkommen harmoni. I blaffet av eurosedler åpenbarte seg sekk på sekk med caementum. Opp kom krukka, og ned kom blodtrykk og ukesvis irritasjon.
Aldri mer avanserte innkjøp i den italienske fellesferien blir oppsummeringen av denne ørkesløse aktivitet. De gamle romere visste noe om det for flere tusen år siden. Eventus stultorum magister est, sa de.
Erfaring er den dummes lærer.
