Post festum

Det begynner å bli noen år siden jeg gikk rundt og gledet meg til jul. Og det har ingen ting med min oppvekst å gjøre. Den var på alle måter normal. Kanskje bortsett fra at jeg var komplett omringet av kvinner i alle aldre. To bestemødre, en mor og to søstre. Det var ikke før man kom litt opp i årene at gleden ble avløst av en slags apati.

Jeg ser ikke bort fra at en tiltakende vegring mot å kjøpe julegaver er svært tett knyttet til min daværende, og miserable, privatøkonomiske situasjon. Det ble til at man tynte et allerede elendig budsjett for å skrape sammen gaver til de aller, og da mener jeg aller, nærmeste. Resten fikk gå for lut og kaldt vann. Og der la man grunnlaget for sitt framtidige, og nokså enkle julegaveinnkjøp. Selv etter at man kom i noenlunde lønnet arbeidet, har ikke antallet gaver tatt seg opp. Det er ikke bare nakne kvinner som kan lære seg å spinne.

Men samboer, eller ektefelle, må selvsagt ha en nokså dyr, og gjerne veldig liten gave. Statistikk viser at far kjøper dyrere gaver enn mor, og uten at det sies rett ut så er dette en blanding av dårlig samvittighet, avlat og fordi kvinnene påstår at de står for noen helt enorme matinnkjøp til jul. Aldri bugner det slik i skuffer og skap. Og noe av det vi putter i oss, kan da umulig være sunt?

Dadler og fiken må være kommet inn i våre juletradisjoner på ryggen av en eller annen halvreligiøs karavane som skulle minne oss på Vårherres liv på jord. I tidligere tider, da gebisset var en fast dental bestanddel, kunne man få seg mang en god latter når disse to sugende Midtøsten-frukter satte seg bom fast i ganen på familiens eldste. Og fremdeles er både dadler og fiken noe av det mest amalgamdrivende man kan tenke seg, og bør skys som pesten. En tannlegeregning på toppen av julehandelen er direkte ødeleggende for husholdningens økonomi.

Hva annet bør man sky? Sukat. Wikipedia skriver følgende om uvesenet som plutselig kan dukke opp i ei julekake foran ditt intetanende nebb.

- Sukat (av latin sucus, saft) er skallet av en sitrusfrukt (oftest Citrus Medica) som er utlutet og kandisert. Sukat er mye benyttet av krigsgenerasjonen som tilsetning i blant annet den tradisjonelle julekaken. Sukaten var et kjærkomment og populært innslag i et ellers sparsommelig kosthold i krigsårene, og det var stor stas når årets første sukatjulekake ble servert.

Der fikk vi det. Utlutete og kandiserte skall. Hva om vi heiv hele krigs-sukaten på dynga? Sammen med alle biografier om ”Gutta på skauen”. Nå må snart den helsikes krigen være over.

Den som ikke er over, er krigen med å få budsjettet i balanse etter alle utskeielsene. Den starter rett over nyttår. For riktig å skakkjøre oss totalt, har finansnæringen utstyrt oss med noen glimrende redskaper. Kredittkortene. De er blitt De Hellige Tre Konger. De kommer dessverre ikke med røkelse og myrra, men med 25 prosent renter på hovedstolen.

De siste årene har kredittkortselskapene kastet kort etter folk, med det resultat at hver eneste nordmann i snitt skylder femsifrede beløp. Vår gjeld øker med flerfoldige prosent hvert eneste år, og nå skylder norske husholdninger milliarder. Og forbrukslån troner øverst på gjeldspyramiden.

Hvordan, og når, disse skal betales vet sannsynligvis kun han som denne høytiden er til minne om.

I stim

(Apropos Arctic Race. Det hele startet for mer enn ti år siden)

Bodøværinger er et merkelig folkeferd. Jeg vet ingen som er så raske til å henge seg på nye trender som dem. Og som er like raske til å skrote dem. Det være seg aparte treningsmetoder som Zumba (til det kommer andre latinske spasmer), kajakkturer (til flere drukner eller at redningsskøyta går lei), syvtopps- og syvpils-turer (til noen slår seg i hjel eller får delirium), og nå er det sykkel. Og antall turer på Keiservarden i løpet av et år. Eller begge deler, for sikkerhets skyld. Etter en lørdag med sykkelkaoset Salten Rundt, er det bare å slå fast at folket er blitt rape gale, og det har skjedd på nokså kort tid.

I juni 2004 overvar jeg et merkelig ritt. Året før hadde en del ildsjeler i B&OI Friidrett funnet på å arrangere ”Keiservarden opp”. Et nokså spesielt evenement. Oppskriften var enkel. Man inviterte syklister og løpere. De skulle starte samtidig nede i Maskinisten, for så å beintråkke eller beinfly distansen opp til toppen.

Da den germanske reisekeiser Wilhelm II ankom Bodø med sin flytende feriearmada og elsker 16. juli 1889, ville han bese byen og omegn. Lettere korpulent som han var, må vi anta at han ble skysset eller båret opp, og de forblåste rabber har siden båret hans tittel. Løyperekorden i 2004 var på 15 minutter og 43 sekunder. Per velosiped. Og det er fort. Men så var da også daværende rekordinnehaver Henrik Brørs av ei seig ski-ætt.

I 2004 var det ikke mange som hadde samlet seg med sine 24 gir og kranker i lettmetall. Sykling var for spesielt interesserte. Thor Hushovd hadde ikke fått sine to grønne trøyer i Tour de France, og VM i Australia var bare en fjern drøm. Ingen husket Knut Knutsens OL-gull på 4000 meter forfølgelsesvanvidd på bane i 1972, og Dag Otto og de andre hadde trukket dyna over hodet. Favoritt i 2004 var den seige bodøværing Jan Tore Dahl, og som i skikkelige sykkelløp som Giroen og Touren stilte arrangørene med følgebiler.

Og i en av dem fikk jeg anledning til å iaktta rytterne og ikke minst lure på hva som egentlig feiler folk som i oppoverbakke, med motvind på pukk og grus står peonrøde i ramma for å slå en uvesentlig bakkerekord? Dahl klarte det. Med ett sekund, og den ble ikke slettet før 17. august i fjor da Stig A. Knudsen brukte 15 minutter og 9 sekund. Så hvorfor denne sykkelmimring?

I lange tider har det formelig sydet av sykkelrelatert aktivitet på arbeidsplasser byen rundt. Det er blitt dannet treningsgrupper der deltagerne har presset seg inn i sine glinsende kondomer. Resultatene minner tidvis ganske så mye om både bock- og bratwurst. Folket har syklet, pustet og pest, og for den gode sak har vår avis sogar produsert et helt bilag med sykkelstoff.

Ikke at det hjalp spesielt på plasseringenei Salten Rundt. Adm. dir. ble torpedert og kvestet av en undersått med det resultat at han ikke var i stand til å fullføre. Torpedoen går spennende tider i møte, og noe personlig tillegg bør han ikke se for seg de nærmeste år. Først på 269. plass finner vi en med tilknytning til avisen, mens en som skal få være anonym kun hadde 38 stykker bak seg av et felt på 675.

Så hva blir det neste store? 

Bare vent til Landsskytterstevnet er over.  

Fasten seatbelts

Det å reise med fly blir bare verre og verre. Det er en eneste lang kamp fra man står opp om morgenen til man lander og er kommet seg ut i frisk luft på ankomststedet. Da har man forsert utallige sperringer bemannet med bygdetullinger, framvist legitimasjon til passet går varmt, og svettet flere liter. I ditt ansikts sved skal du entre din flight.

Det senket seg et paranoiateppe over den vestlige verden etter at to Boeing flymaskiner dundret inn i tårnene på World Trade Senter. Havner ble sperret av slik at det å kartere en liten pakkenellik til Værran ble helt ugjørlig. Men det var flyplassene og flypassasjerene som fikk unngjelde. En herskende teori i antiterrorkretser ble at ”alt ondt kommer fra oven”. At både flykapringer og – bombinger var mye hyppigere på 80-tallet har gått alle hus forbi.

Som sagt. Det er vi som får på pelsen. Umælende, flygende kveg som ledes inn gjennom sluser og forbi røntgenapparat der intet er skjult. Verken for kontrollører eller medpassasjerer. En barbermaskin blir til et mordvåpen; opp med veska! To par sammenfiltrede briller ser skumle ut; opp med veska! Og deodoranten inneholder mer enn 50 ml, den kan sikkert omdannes til håndgranat; kast i søpla!

Idiotien har ingen grenser. Hvor disse menneskene kommer fra, hvor de har vært, hva de har bedrevet tidligere og hvem som har instruert dem i hodeløst pedanteri, aner jeg virkelig ikke. Og det er ingen trøst at dette ikke er et særnorsk fenomen. Man er om mulig enda mer rigid og latterlig på sydlige breddegrader. En folkebevegelse mot direkte tåpskap i de nye vekteryrker vil bli omfavnet av store deler av nasjonen.

Men så sitter man der. Inne i flyet. Med knærne opp mot haka. Og det er fullt. Og det er varmt. Av en eller annen merkverdig grunn klarer ikke flyfabrikantene å finne på en lufteanordning som fungerer mens man sitter på bakken og venter på Gud vet hva.

- Vår slot-tid er blitt forandret og departure er estimert til ti-null-fem, sies det fra en sonor kaptein mens vi tørker svette og barn remjer i setene foran og bak. - Få på luft for helvete!, har vi mest lyst til å rope tilbake. - Klokka ti-null-fem har du kanskje ikke levende å frakte til Oslo Lufthavn, Gardermoen.

Men først er det foredrag. På to språk. I varierende grad av elokvens. Det er sikkerhetsbrosjyren og forholdene rundt den som skal brekkes opp i sine absolutt minste bestanddeler. Og mens stewardessene driver på med sine utlegninger og pantomimer, legger plutselig en tankbil med jetfuel til på styrbord side, og da må vi løsne på sikkerhetsbeltene. Det har sikkert en åpenbar fluktgrunn som dessverre har gått meg hus forbi.

Men nå skjer det noe. Strømkabelen kobles fra, motorene starter og luften kommer tilbake. Med et hyl. I ren desperasjon har absolutt alle skrudd opp de små ventilene på full guffe, og nå vibrerer både fasthår og parykker. Det gjør ingen ting. Uten å ha vært der tror jeg det må føles slik i Bak-India når regnet endelig kommer etter en uutholdelig tørketid. Og vi er på vei.

Sulten? Da skulle du ha spist før du dro. Flymat er om mulig enda mer grusomt enn den søpla som serveres på flyplassene. Men man har ikke noe valg. Det er nok et raskt flybytte før man er framme, og lavt blodsukker i 40.000 fot er ikke å trakte etter. Heller ikke dehydrering som følge av en halv time i steikeovnen på bakken, selv om overdrevent inntak av berusende fluider kan være direkte livsfarlig for dem som er disponert for infarkt. Og det er visstnok størstedelen av befolkningen.

Slik går tiden. Litt ”mat”, litt kaffe, litt øl og en krøllete avis til tidtrøyte. Og samme elendighet skal vederfares oss alle ved neste flybytte. De står der fremdeles. Kontrollørene. Med samme mandat. Og stewardessene messer sine budskap mens vi skrur på ventilene.

Jeg har etterlyst det før, og gjentar gjerne;

hurtigtog over hele Europa.

Nå!

Alternativ tullball

(Jeg rir fremdeles en av mine store kjepphester. Denne ble skrevet for en tid tilbake)

I helga har Rønvikfjellet og Turisthytta vært invadert av engler og avdøde mennesker og dyr. De har svevet over firmamentet, men er dessverre bare blitt sett av et fåtall mennesker som besitter helt spesielle evner i ”ghostspotting”. Alternativbransjen har gjort et nytt strandhugg på våre kanter, og folket blir aldri det samme.

Kunstverkstedet Orion fra Tromsø sto for arrangementet i Bodø. I Brønnøysundregistrene står selskapet registrert på Anita Diana Løkvoll. Det må være hun som nå heter Anita Diana Boucht, og som foredro om ”Universets største hemmelighet”. Regnskapet for 2010 er også en hemmelighet, men noen stor butikk har det ikke vært. I 2009 gikk Løkvoll/Boucht en halv million i minus på sine arrangementer. Hun, og andre kolleger i bransjen, henter kanskje sin lønn i andre sfærer?

I tandem med et privatøkonomisk velvære uten sidestykke i verden, har nordmenn kastet vedtatte sannheter, medisinsk forskning og den rene fornuft på dynga. Vi strømmer til healere, kvantemedisinere og alskens sjarlataner for å rense kropp og sjel for oppdemt åndelig og fysisk slam. Det er ikke grenser for lidelser, tvil, angst, beven og ren åndelig skjærsild..

Da vår prinsesse fikk en tv-serie for å snakke med hester og andre ålreite dyr, ga det noen skumle signaler til folk. Det var som å bli fortalt at det ikke er så nøye at det ordinære sanseapparat gjennomgår en bypassoperasjon. Tankeoverføring og andre parapsykologiske fenomener er blitt akseptert, og ekteparet Behn skrev seg da også inn i den norske litteraturhistorien med sin skildring av en utenomjordisk pilegrimsvandring. Den revolusjonerte alt som tidligere var kjent om norsk flora og fauna, og nasjonen slukte det rått.

”Det er mye som ikke kan forklares, men intet som ikke kan skje”, skrev den nå avdøde helbreder Bruno Gröning. Ja, det ser faktisk slik ut. Det dukket faktisk opp representanter for Den Norske Kirke på dette himmelhundtreff. Rett nok liker kirken å titulere seg som ”folkekirke”, men det går faktisk en grense for folkeligheten. Den krysses når de stiller på messe sammen med individer som titulerer seg cand.san, og er utdannet i disiplinen Nevrolingvistisk Programmering.

Vi er gått fullstendig av skaftet. Og siden alt kan repareres, er en av de største vekstnæringene i landet befolket med terapeuter, bløffmakere, spåkjerringer, psykobabbel-sentra og sjelelige havarikommisjoner.

Tullskapen har ingen ende.  

Jazzfest ble rytmefest

(Årets musikalske januarfest er snart over oss. Slik startet det)

Første utgave av Bodø Jazz Open (BJO) er over. Og sjelden har en vill idé blitt bedre mottatt. Og utført. Da Jan Gunnar Hoff og Tore Johansen presenterte sin luftige planer overfor avisen for et år siden, så de for seg en ren jazzfestival. De ville bruke sitt store nettverk av musikervenner for å skape en dedikert festival for jazz, men etter hvert som tiden gikk, forandret både idé og landskap seg.

Det tror vi var lurt. For inn kom ordene ”rytmefest” og ”sjangerkombinasjoner”, og ikke minst det lille halehenget ”Open”. Plutselig ble det plass til både progrock, ska, storband og merengue. Alt i en salig og lykkelig blanding. Og det midt på svarte vinteren.

Arrangementskomiteen ble komplettert med Trond Tømmerberg og Erik Johansen, og dermed var logistikken og spisskompetansen på festivalnivå i boks. Sammen med et stort korps av frivillige som jobbet dag og natt, ble de sterkt medvirkende til at BJO er kommet for å bli.

Bodø er en perfekt by for en festival. Flyplassen ligger nesten i sentrum, klubbene, med Sinus i spissen, har gjennom en rekke år bevist at de kan sine ting, og det er kort vei mellom de forskjellige konsertarenaer. En kompakt by har sine store fordeler.

Det fikk vi bevist til fulle da BJO inviterte til etterjobb-jazz. En vanlig, kald fredags ettermiddag i januar var det stappe fullt på en rekke steder som ellers ville ha traktert gjestene med hermetisk musikk. På SydØst sto folk som sild i tønne, og på veteranbåten ”Gamle Salten” gikk det i bacalao og swingjazz fra øvre dekk.

På 25 arrangementer møtte nesten 2000, og det er et meget høyt tall. Trondheim Jazzfest med røtter tilbake til 1979, og med nordlendingen Ernst Wiggo Sandbakk som daglig leder, hadde rundt 5000 betalende i 2010. Og det i en by med 170.000 innbyggere. Sammenligner vi med Bodøs innbyggertall, blir oppslutningen om BJO oppsiktsvekkende. Det er tydelig at arrangørene forløste et behov for en bredt anlagt musikkfest ved siden av de etablerte.

Til neste år er arrangørene klare igjen. I år klarte de seg med 600.000,- i støtte fra sponsorer, DA-midler og Bodø kommune. Hvor høyt de skal spenne buen, både økonomisk og kunstnerisk, er for tidlig å ha noen formening om, men BJO vil nok føye seg pent inn i rekken av evenement som beriker bodøværingens hverdag. Og Bodø befester sin stilling som en ledende kulturby i nord.

Røykekutt

(Nyttårsforsett nummer 1 er  å slutte å røyke. Mine tanker går til alle som lider Helvetes kvaler i kampen mot nikotinen. Selv klarte jeg det etter nesten 40 år.)

Etter ikke å ha frekventert vårt litt hemmelige røykerom på over et år, er det faktisk tid for å slå seg litt på fuglebrystet og erklære at jeg endelig har fått røyken på armlengdes avstand. Det har faktisk gått over all forventning. Så lite abstinenser har jeg hatt, at den eneste forklaringen må være positive seinskader etter røykehypnosen jeg gjennomgikk for fem år siden.

Du finner dem på alle plattformer. Dinosauriske som digitale. Røykekutterne. De aller fleste opererer som hypnotisører. De har titler som DipHyp og er Members of A.E.P.H, hva nå det enn kan bety, og setter inn litt mystiske rubrikkannonser i lokalavisene.  og på sosiale medier. 

”Nå kan du slutte å røyke. Bestill time nå!” 

Jeg så gjorde, og satte meg i en god lenestol med de bangeste anelser. De skulle vise seg å være ubegrunnede, alle som én.

Oppslagsverk beskriver hypnose som en transetilstand som oppleves som en konsentrert avspenning satt i verk av en annen person. Rundt ti prosent av befolkningen lar seg ikke hypnotisere. De må kutte røyken på annet sett, og å legge tobakken på hylla er noe av det vanskeligste valg man blir stilt overfor i livet.

Det er et merkelig fenomen, men røyken holder seg med venner som vi også er svært glade i. De er selvsagt giftige alle som en. De to beste vennene er koffein og etanol, og et tankekors er at det finnes avrusingsklinikker for alt fra alkohol, stoff, sex og sukker, men ikke for nikotin. Derfor er et av de mest solgte legemidler røykekuttmedisinen Champix, og diverse mer eller mindre vellykket nikotintyggegummi eller plaster. Og en og annen hypnotisør.

Ser man på antallet røykere, så har det gått markant ned de siste tiår. Det er en klar endring i våre røykevaner, og det mest gledelige er at ungdommen vender ryggen til nikotin. I Norge røyker 10-12 prosent av 15-åringene daglig eller ukentlig, mens tallene for voksne røykere ligger rundt 30 prosent. Det er høyt, men kan ikke sammenlignes med tallene fra 70-tallet. Det var da profilerte tv-kjendiser satt med sine dampende piper i studio, og sendte ut røyksignaler til befolkningen om at dette var helt ok. Den en gang så utskjelte røykeloven må også skrives opp på listen over positive bidrag til nasjonens forbedrede helse.

Selv om snus har overtatt noe for røyking blant ungdom, er andelen røykere på kraftig vei nedover. Opplysningskampanjer og medias stadige påminnelser om risiko for hjerteinfarkt, kreft og KOLS har satt en støkk i befolkningen. Ikke minst hos de unge. 

Ungdomsskolen er en kritisk periode, og i 13-årsalderen røyker bare 1-2 prosent daglig eller ukentlig. To år etter har dette steget til 9-12 prosent, og jentene er de ivrigste. Det er i ungdomsskolen støtet må settes inn. 

En bredt anlagt statlig skremselskampanje, gjerne koblet med sukkerets forbannelse, hilses velkommen.