Skolemat

Den senere tid har det rast en liten debatt om våre livstrette barns matvaner. I den grad de har vaner. Det har man under tiden fått rikelig tid å spekulere i, men det er ikke mitt anliggende nå. Derimot myndighetenes velmente forsøk på å tilby ferdig påsmurt skolemat til sultne elever. Det gikk som kjent ad undas. Maten ble kastet, og i stedet pakket man seg full av sukker og junk.

Alt var ikke bedre før, selv om min generasjon ynder å påstå det. Skolematen på slutten av 50- og begynnelsen av 60-tallet er ikke egnet til å imponere dagens ernæringsguruer. Men vi spiste den opp. Alternativet var å forgå i en blanding av hungersnød og skjørbuk. For mitt vedkommende besto skolematen i syv år av to skiver med brunost. Jeg var ikke noe matmenneske i mine første år i jammerdalen, og entret barneskolen med 19,5 kilo dødvekt. Det skal ikke mye næring til for å holde liv en så liten skrott. Men noe måtte man ha. Så det ble til at skolematen ble satt til livs.

Å skulle gå på kooperativet for å handle skolemat var utenkelig. Av flere grunner. For det første solgte de ikke en eneste brødskalk eller et fattig wienerbrød, og for det andre var det forbudt å reke på butikken. Ikke hadde vi penger. Vi måtte ha lapp med hjemmefra hvis vi skulle dit. Så det ble å ørte i seg grovstompen som la seg på toppen av den spiseskjeen med tran man hadde lepjet i langfriminuttet. En grusom blanding som i dag ville ha medført påtale fra både departement og barneombud. Men vi holdt ut, og jeg så ikke antydning til verken avmagring eller isterbuk i noen som helst form. I dag går mange 12-åringer rundt som de hengende mager i Babylon.

Det var ikke før vi kom på gymnaset at brødskiva og brunosten forsvant. Da åpnet det seg helt andre kilder til å stille ens smule hunger. Nemlig Fygle på hjørnet Torvgata/Parkveien. Den gang en sober butikk med litt fornem kolonial bestyrt av søstrene Fygle og en bror i lyseblå lagerfrakk. De ble våre leverandører av kongelig norsk bakverk. Når jeg tenker på hvor mange skolebrød, frøbrød, lange melisstenger og runde meliskringler, boller med og uten rosiner og annen elendighet vi hev i oss på tre år, så grøsser jeg.

Og det har bare akselerert. Vi var 18 da vi begynte å skeie ut. Nå er de åtte. Så hva gjør en lutret forelder når ungene ikke vil spise det man foreslår? Når de remjer på det verste og skjeller ut hele husholdningen? Da betaler man seg ut av skjærsilden. Det er minste motstands vei. Den smale vei, den som kanskje kunne ha endret barns matvaner, er som kjent bestrødd med torner og kun farbar for de ekstremt nerve- og kjeftsterke. Det skal nemlig noe til å ta opp kampen med en rabiat tenåring som har gått løs siden han ble plassert i barnehage rett etter at navlestrengen ble kappet.

Vi får de politikere og barn vi fortjener. Men det våre barn ikke fortjener er et liv med diabetes og overvekt. 

Tran, grovbrød og brunost vil i slikt scenario virke direkte eksotisk.  

Om forskning, ost og vin

Man får seg de merkeligste slag i trynet. En rask googling etter en passende mat- og vinkombinasjon i forbindelse med en artikkel om polets forestående nyåpning på City Nord, brakte meg sporenstreks til nettstedet forskning.no. Det var jo betimelig all den tid vår egen forskningsanstalt, UiN, nettopp hadde avsluttet sine Forskningsdager med et tett og krevende program.

Det viser seg nemlig at ost og vin er svært dårlige partnere på en lørdagskveld. Eller en hvilken som helst kveld, for den del. De passer rett og slett ikke sammen, noe som også kan sies om femti prosent av de merkelige parsammensetninger som setter til livs store mengder av sorten. All forskning tyder nemlig på at ”mann og kvinne” er tilnærmet like inkompatibelt som ”ost og vin”.

Det er University of California som har smattet og smakt seg gjennom et antall viner og oster, og elleve skarpe tunger ble direkte sløvet av ost. Vinens nyanser forsvant under belegget av gorgonzola og mozarella. Sterkt bedrøvet, og bedøvet, kunne panelet meddele verden at alt som stod igjen i sin fulle smaksfylde var smaken av smør(!). Nå aner jeg ikke om gjengen hadde alle sine fakulteter intakt etter seansen, men mye tyder på det. De ble nemlig ledet av en myndig professorinne med et veldig tysk for- og etternavn. Der i gården er det Ordnung som gjelder.

Etter å ha kommet seg til hektene kunne ikke forskerne gi noen rimelig forklaring på hvorfor osten ble som narkose for vinen, og det ble spekulert i avanserte kjemiske forbindelser. Nå ligger denne undersøkelsen såpass langt tilbake som i 2006, og i California foregår nå helt andre rusmessige eksperimenter. Kanskje sitter professorinne Haymann med et nytt panel og tester hvordan cannabis og sjokolade går sammen? Kommer den rus- og matkombinasjonen til å falle i fisk, vil det blir et hardt slag for alle himmelhunder.

Men la oss legge bort pipa, og konsentrere oss om ost. Den har vært kjent i over 3000 år, og ur-osten oppsto ved at noen varmet opp og blandet melk med løype. De kunne umulig vite at løype er et enzym som får ostestoffet i melka til å koagulere, og at det framstilles fra en av magene på en kalv. (Den har som kjent flere stykker). Jeg tror heller at noen prøvde å koke en kalvemage i melk, og fikk ost i stedet. Jeg har hørt om verre kulinariske katastrofer, hvor rakfisk, Grandiosa, møsbrømlefse og haggis frembringer frysninger på enhver smaksnobbs rygg.

Norge er et lite osteland. Vi lager vel bare to typer, Jarlsberg og brunost, og sistnevnte har satt sinnene i kok. Gudbrandsdalsosten, eller G35 som den også heter og som ikke må forveksles med G8, ble oppfunnet i 1863 av budeia Anne Hov på Solbråsetra i Sør-Fron. I dag produserer Tine G35 i Lom og Skjåk, men nå skal de spare penger og flytte produksjonen ut av dalen. Arne Brimi og en rekke andre feinschmeckere står bak en Facebook-aksjon som vil beholde osten i dalen. Det får de sikkert ikke til kjenner vi Tine.

Jarlsberg, derimot, er en hvit ost utviklet av bonde og gründer Anders Larsen Bakke på Bakke gård i Vestfold. Osten er omtalt første gang i 1855, men rundt 1900 ble produksjonen nedlagt. Og det var ikke før 1950 at nok en professor forsket fram en mer moderne variant, at Jarlsberg kom tilbake på brødskiva. Hans navn?

Ola Martin Ystgaard.

Livet er sannelig merkverdig.  

Åtte glass

(Jeg driver opprydding på diverse bærbare harddisker, og der finnes lagret gamle historier fra et annet liv. Denne er så gammel at vi hadde Bondevik til statsminister. Og Høybråten var minister. Grøss og gru.) 

Når disse linjer leses befinner jeg meg i Atlanteren et sted. Om det var mine uærbødige betraktninger i Bodø Nu om de økonomiske krumspring til OVDS som gjorde at det inn rant en mail derfra, vites ikke. Men vedlagt lå en invitasjon om å delta på et fjorten dagers cruise fra Oslo til Las Palmas. Med ett lite forbehold i liten skrift; om jeg kunne foredra om vin og brennevin for passasjerene? Og det kan man vel?

Så etter et liv i symbiose med diverse berusende og/eller bedøvende fluider, mønstret jeg på som konsulent. Ikke ulik en gammel kastrert mons der han sitter på gjerdestolpen og sørgmodig betrakter de litt yngre av arten mens de boller seg ad libitum.

Men nå sitter jeg her i min utvendige lugar nummer 374, på mandag ved kai i La Rochelle, og må si som de gjør i England; får du en hest nesten helt gratis, behøver du ikke å kontrollere om tennene er i orden. Det akter jeg da heller ikke å gjøre.

Men det er som kjent ikke bare å forlate arnen. Etter en del opphetede meningsutvekslinger i plenum der mitt samboende korrektiv mante frem bilder av et fuktig, nattlig karnevalscruise med halvnakne negresser i stutsefjær, var det bare å gå til kilden for denne høyst uventede invitasjon.

En hyggelig cruisedirector kunne meddele at gjennomsnittsalderen på de deltagende var litt over seksti! En del skulle faktisk navigere både med staver, stokk og rullator. Barene ville stenge rundt midnatt, og noe utsvevende natteliv hadde de aldri opplevd i sine syv år i farten. Dette faktum ble meddelt min samboer, og hadde nesten den forventede effekt. Så fremdeles under noe tvil fikk jeg endelig grønt lys, og kunne forlate landet.

Vel ombord i Oslo ble jeg meddelt at som invitert foredragsholder måtte jeg kle meg deretter. Ingen flagrende Hawaii-skjorter og klaprende sandaler. Man måtte føre et sobert tekstilært språk. Det har medført at jeg nu har opptil flere kortarmede, hvite skjorter i klesskapet, min eneste sorte terylenebukse er nypresset og mine sorte sko blankpusset til en hver tid.

Og skulle ikke det bli nok en ”Brigde over troubled water”, så vet ikke jeg. Dette siste faktum ble meddelt min samboer på sms fra Skagerrak et sted, og siden har hennes tale vært ”ja, ja, og elskede; ser du månen?” Det er som man nesten kunne høre et lettelsens sukk over firmamentet.

Så med denne olje på de hjemlige, og tidligere litt opprørte hav, var det bare å gi seg cruiset i vold. Og hva har man fordrevet dagene med på denne flytende seniorutflukt? Det har gått i et eneste hes-bles. Det oppvises en aldeles fabelaktig energi, og hvis dette er å bli pensjonist, tenker jeg sterkt på å forlate arbeidslivet umiddelbart.

De er oppe lenge før hanen galer. Når jeg kommer sjøbeinende inn i spisesalen rundt klokka ni, er det merkelig tomt. Bare litt spredt uorden på frokostbordene forteller at her har det levd mennesker på et tidligere tidspunkt.

Og når vi legger ut lister til et lite foredrag klokka 12.00 om champagne med ditto vareinformasjon, som man snart må kalle en vinsmaking i vårt preste- og Høybråtenregime, er det fullt hus og til dels stormende jubel. Og min venn Nico med fartstid fra diverse skjenkesteder i Bodø, har sin fulle hyre med å balansere flasker og glass mens kapteinen lakonisk meddeler på klingende nordlandsk at ”han e liten kuling”. Ja takk, det fikk begge vi ønologer bittert oppleve etter at vi hadde forlatt Ostende med kurs for Le Havre. På søndags formiddag, like etter at Bondevik og co. hadde forlatt alteret, trommet vi sammen til en liten kirkekaffe med to røde og en hvit altervin fra Bordeaux.

Vinden hadde økt på, ikke et meteorologisk ord fra brua, men personlig tror jeg at ”han va stiv kuling”. Det duvet og vi svaiet, og man skulle nesten ønske at høyrebeinet var 20 centimeter lengre enn det venstre. Da hadde vi vært i vater. Jeg følte meg mindre enn vel. Men fem minutter på tolv stod køen der. Og ikke tror jeg at alle var gamle sjømenn der de stod opplagt og bredbeint med sin fortjusande mø på armen. Men sjøsterke, det var de. Passasjerene.

For den første som måtte absentere seg, var min hjelpemann, vinkelner og innleide guide, restauratøren. Midt inne i min utlegning om klassifiseringen av Bordeaux’ rødviner anno 1855, ble han blekere og blekere om både nebb og klør. Og da han etter hvert valgte å forlate lokalet som nu minnet om en berg- og dalbane, så det mørkt ut for noen ytterligere skjenking.

Men mørkest skulle det bli for denne reisende onkel Mack. De siste ti minutter kan jeg ikke rekonstruere. Bare kort meddele at resten av dagen ble tilbrakt i fosterstilling, mens jeg tenkte; nu får jeg straffen for at jeg dristet meg til å skrive at tidligere administrerende direktør i OVDS, Tor Strand, led av amnesi! Og ennå er vi ikke kommet oss til Madeira. Jeg aner det verste.

Men etter en tolv times utflukt med innlagt besøk i Paris, smilte livet atter til oss unge entertainere, og en sen aftenstund dagen etter ble tilbrakt i konjakkens mangfoldige verden, med selskap av Prince Hubert de Polignac og Jens Reidar Larsen, barnefødt i Tromsø. Fullt hus, da og. Og nu var også restauratøren hjertelig til stede.

Dagene flyr forbi, og uten aviser og norsk tv blir det som å leve i et lite vakuum. MS Nordnorge har satellitt-kommunikasjon, og via høyttaler ble vi meddelt at; ”Ham Kam har slått RBK 2-0”. Det kunne bety bare to ting; flaggdag på Hedemarken og søndag i resten av verden.

Geburtsdag har jeg også i løpet av disse fjorten dager, men den kommer nok til å bli forbigått i øredøvende stillhet. Ingen grunn til å feire at man for lengst har passert middagshøyden.

Middagshøyden er nå en ting. Skulle dere motta en skrivelse om at vi har passert Ekvator, regner jeg med at mitt ønske om å forlate arbeidslivet blir oppfylt umiddelbart.

Eller hva, hr. redaktør?