Skolemat

Den senere tid har det rast en liten debatt om våre livstrette barns matvaner. I den grad de har vaner. Det har man under tiden fått rikelig tid å spekulere i, men det er ikke mitt anliggende nå. Derimot myndighetenes velmente forsøk på å tilby ferdig påsmurt skolemat til sultne elever. Det gikk som kjent ad undas. Maten ble kastet, og i stedet pakket man seg full av sukker og junk.

Alt var ikke bedre før, selv om min generasjon ynder å påstå det. Skolematen på slutten av 50- og begynnelsen av 60-tallet er ikke egnet til å imponere dagens ernæringsguruer. Men vi spiste den opp. Alternativet var å forgå i en blanding av hungersnød og skjørbuk. For mitt vedkommende besto skolematen i syv år av to skiver med brunost. Jeg var ikke noe matmenneske i mine første år i jammerdalen, og entret barneskolen med 19,5 kilo dødvekt. Det skal ikke mye næring til for å holde liv en så liten skrott. Men noe måtte man ha. Så det ble til at skolematen ble satt til livs.

Å skulle gå på kooperativet for å handle skolemat var utenkelig. Av flere grunner. For det første solgte de ikke en eneste brødskalk eller et fattig wienerbrød, og for det andre var det forbudt å reke på butikken. Ikke hadde vi penger. Vi måtte ha lapp med hjemmefra hvis vi skulle dit. Så det ble å ørte i seg grovstompen som la seg på toppen av den spiseskjeen med tran man hadde lepjet i langfriminuttet. En grusom blanding som i dag ville ha medført påtale fra både departement og barneombud. Men vi holdt ut, og jeg så ikke antydning til verken avmagring eller isterbuk i noen som helst form. I dag går mange 12-åringer rundt som de hengende mager i Babylon.

Det var ikke før vi kom på gymnaset at brødskiva og brunosten forsvant. Da åpnet det seg helt andre kilder til å stille ens smule hunger. Nemlig Fygle på hjørnet Torvgata/Parkveien. Den gang en sober butikk med litt fornem kolonial bestyrt av søstrene Fygle og en bror i lyseblå lagerfrakk. De ble våre leverandører av kongelig norsk bakverk. Når jeg tenker på hvor mange skolebrød, frøbrød, lange melisstenger og runde meliskringler, boller med og uten rosiner og annen elendighet vi hev i oss på tre år, så grøsser jeg.

Og det har bare akselerert. Vi var 18 da vi begynte å skeie ut. Nå er de åtte. Så hva gjør en lutret forelder når ungene ikke vil spise det man foreslår? Når de remjer på det verste og skjeller ut hele husholdningen? Da betaler man seg ut av skjærsilden. Det er minste motstands vei. Den smale vei, den som kanskje kunne ha endret barns matvaner, er som kjent bestrødd med torner og kun farbar for de ekstremt nerve- og kjeftsterke. Det skal nemlig noe til å ta opp kampen med en rabiat tenåring som har gått løs siden han ble plassert i barnehage rett etter at navlestrengen ble kappet.

Vi får de politikere og barn vi fortjener. Men det våre barn ikke fortjener er et liv med diabetes og overvekt. 

Tran, grovbrød og brunost vil i slikt scenario virke direkte eksotisk.