Åtte glass

(Jeg driver opprydding på diverse bærbare harddisker, og der finnes lagret gamle historier fra et annet liv. Denne er så gammel at vi hadde Bondevik til statsminister. Og Høybråten var minister. Grøss og gru.) 

Når disse linjer leses befinner jeg meg i Atlanteren et sted. Om det var mine uærbødige betraktninger i Bodø Nu om de økonomiske krumspring til OVDS som gjorde at det inn rant en mail derfra, vites ikke. Men vedlagt lå en invitasjon om å delta på et fjorten dagers cruise fra Oslo til Las Palmas. Med ett lite forbehold i liten skrift; om jeg kunne foredra om vin og brennevin for passasjerene? Og det kan man vel?

Så etter et liv i symbiose med diverse berusende og/eller bedøvende fluider, mønstret jeg på som konsulent. Ikke ulik en gammel kastrert mons der han sitter på gjerdestolpen og sørgmodig betrakter de litt yngre av arten mens de boller seg ad libitum.

Men nå sitter jeg her i min utvendige lugar nummer 374, på mandag ved kai i La Rochelle, og må si som de gjør i England; får du en hest nesten helt gratis, behøver du ikke å kontrollere om tennene er i orden. Det akter jeg da heller ikke å gjøre.

Men det er som kjent ikke bare å forlate arnen. Etter en del opphetede meningsutvekslinger i plenum der mitt samboende korrektiv mante frem bilder av et fuktig, nattlig karnevalscruise med halvnakne negresser i stutsefjær, var det bare å gå til kilden for denne høyst uventede invitasjon.

En hyggelig cruisedirector kunne meddele at gjennomsnittsalderen på de deltagende var litt over seksti! En del skulle faktisk navigere både med staver, stokk og rullator. Barene ville stenge rundt midnatt, og noe utsvevende natteliv hadde de aldri opplevd i sine syv år i farten. Dette faktum ble meddelt min samboer, og hadde nesten den forventede effekt. Så fremdeles under noe tvil fikk jeg endelig grønt lys, og kunne forlate landet.

Vel ombord i Oslo ble jeg meddelt at som invitert foredragsholder måtte jeg kle meg deretter. Ingen flagrende Hawaii-skjorter og klaprende sandaler. Man måtte føre et sobert tekstilært språk. Det har medført at jeg nu har opptil flere kortarmede, hvite skjorter i klesskapet, min eneste sorte terylenebukse er nypresset og mine sorte sko blankpusset til en hver tid.

Og skulle ikke det bli nok en ”Brigde over troubled water”, så vet ikke jeg. Dette siste faktum ble meddelt min samboer på sms fra Skagerrak et sted, og siden har hennes tale vært ”ja, ja, og elskede; ser du månen?” Det er som man nesten kunne høre et lettelsens sukk over firmamentet.

Så med denne olje på de hjemlige, og tidligere litt opprørte hav, var det bare å gi seg cruiset i vold. Og hva har man fordrevet dagene med på denne flytende seniorutflukt? Det har gått i et eneste hes-bles. Det oppvises en aldeles fabelaktig energi, og hvis dette er å bli pensjonist, tenker jeg sterkt på å forlate arbeidslivet umiddelbart.

De er oppe lenge før hanen galer. Når jeg kommer sjøbeinende inn i spisesalen rundt klokka ni, er det merkelig tomt. Bare litt spredt uorden på frokostbordene forteller at her har det levd mennesker på et tidligere tidspunkt.

Og når vi legger ut lister til et lite foredrag klokka 12.00 om champagne med ditto vareinformasjon, som man snart må kalle en vinsmaking i vårt preste- og Høybråtenregime, er det fullt hus og til dels stormende jubel. Og min venn Nico med fartstid fra diverse skjenkesteder i Bodø, har sin fulle hyre med å balansere flasker og glass mens kapteinen lakonisk meddeler på klingende nordlandsk at ”han e liten kuling”. Ja takk, det fikk begge vi ønologer bittert oppleve etter at vi hadde forlatt Ostende med kurs for Le Havre. På søndags formiddag, like etter at Bondevik og co. hadde forlatt alteret, trommet vi sammen til en liten kirkekaffe med to røde og en hvit altervin fra Bordeaux.

Vinden hadde økt på, ikke et meteorologisk ord fra brua, men personlig tror jeg at ”han va stiv kuling”. Det duvet og vi svaiet, og man skulle nesten ønske at høyrebeinet var 20 centimeter lengre enn det venstre. Da hadde vi vært i vater. Jeg følte meg mindre enn vel. Men fem minutter på tolv stod køen der. Og ikke tror jeg at alle var gamle sjømenn der de stod opplagt og bredbeint med sin fortjusande mø på armen. Men sjøsterke, det var de. Passasjerene.

For den første som måtte absentere seg, var min hjelpemann, vinkelner og innleide guide, restauratøren. Midt inne i min utlegning om klassifiseringen av Bordeaux’ rødviner anno 1855, ble han blekere og blekere om både nebb og klør. Og da han etter hvert valgte å forlate lokalet som nu minnet om en berg- og dalbane, så det mørkt ut for noen ytterligere skjenking.

Men mørkest skulle det bli for denne reisende onkel Mack. De siste ti minutter kan jeg ikke rekonstruere. Bare kort meddele at resten av dagen ble tilbrakt i fosterstilling, mens jeg tenkte; nu får jeg straffen for at jeg dristet meg til å skrive at tidligere administrerende direktør i OVDS, Tor Strand, led av amnesi! Og ennå er vi ikke kommet oss til Madeira. Jeg aner det verste.

Men etter en tolv times utflukt med innlagt besøk i Paris, smilte livet atter til oss unge entertainere, og en sen aftenstund dagen etter ble tilbrakt i konjakkens mangfoldige verden, med selskap av Prince Hubert de Polignac og Jens Reidar Larsen, barnefødt i Tromsø. Fullt hus, da og. Og nu var også restauratøren hjertelig til stede.

Dagene flyr forbi, og uten aviser og norsk tv blir det som å leve i et lite vakuum. MS Nordnorge har satellitt-kommunikasjon, og via høyttaler ble vi meddelt at; ”Ham Kam har slått RBK 2-0”. Det kunne bety bare to ting; flaggdag på Hedemarken og søndag i resten av verden.

Geburtsdag har jeg også i løpet av disse fjorten dager, men den kommer nok til å bli forbigått i øredøvende stillhet. Ingen grunn til å feire at man for lengst har passert middagshøyden.

Middagshøyden er nå en ting. Skulle dere motta en skrivelse om at vi har passert Ekvator, regner jeg med at mitt ønske om å forlate arbeidslivet blir oppfylt umiddelbart.

Eller hva, hr. redaktør?