I stim

(Apropos Arctic Race. Det hele startet for mer enn ti år siden)

Bodøværinger er et merkelig folkeferd. Jeg vet ingen som er så raske til å henge seg på nye trender som dem. Og som er like raske til å skrote dem. Det være seg aparte treningsmetoder som Zumba (til det kommer andre latinske spasmer), kajakkturer (til flere drukner eller at redningsskøyta går lei), syvtopps- og syvpils-turer (til noen slår seg i hjel eller får delirium), og nå er det sykkel. Og antall turer på Keiservarden i løpet av et år. Eller begge deler, for sikkerhets skyld. Etter en lørdag med sykkelkaoset Salten Rundt, er det bare å slå fast at folket er blitt rape gale, og det har skjedd på nokså kort tid.

I juni 2004 overvar jeg et merkelig ritt. Året før hadde en del ildsjeler i B&OI Friidrett funnet på å arrangere ”Keiservarden opp”. Et nokså spesielt evenement. Oppskriften var enkel. Man inviterte syklister og løpere. De skulle starte samtidig nede i Maskinisten, for så å beintråkke eller beinfly distansen opp til toppen.

Da den germanske reisekeiser Wilhelm II ankom Bodø med sin flytende feriearmada og elsker 16. juli 1889, ville han bese byen og omegn. Lettere korpulent som han var, må vi anta at han ble skysset eller båret opp, og de forblåste rabber har siden båret hans tittel. Løyperekorden i 2004 var på 15 minutter og 43 sekunder. Per velosiped. Og det er fort. Men så var da også daværende rekordinnehaver Henrik Brørs av ei seig ski-ætt.

I 2004 var det ikke mange som hadde samlet seg med sine 24 gir og kranker i lettmetall. Sykling var for spesielt interesserte. Thor Hushovd hadde ikke fått sine to grønne trøyer i Tour de France, og VM i Australia var bare en fjern drøm. Ingen husket Knut Knutsens OL-gull på 4000 meter forfølgelsesvanvidd på bane i 1972, og Dag Otto og de andre hadde trukket dyna over hodet. Favoritt i 2004 var den seige bodøværing Jan Tore Dahl, og som i skikkelige sykkelløp som Giroen og Touren stilte arrangørene med følgebiler.

Og i en av dem fikk jeg anledning til å iaktta rytterne og ikke minst lure på hva som egentlig feiler folk som i oppoverbakke, med motvind på pukk og grus står peonrøde i ramma for å slå en uvesentlig bakkerekord? Dahl klarte det. Med ett sekund, og den ble ikke slettet før 17. august i fjor da Stig A. Knudsen brukte 15 minutter og 9 sekund. Så hvorfor denne sykkelmimring?

I lange tider har det formelig sydet av sykkelrelatert aktivitet på arbeidsplasser byen rundt. Det er blitt dannet treningsgrupper der deltagerne har presset seg inn i sine glinsende kondomer. Resultatene minner tidvis ganske så mye om både bock- og bratwurst. Folket har syklet, pustet og pest, og for den gode sak har vår avis sogar produsert et helt bilag med sykkelstoff.

Ikke at det hjalp spesielt på plasseringenei Salten Rundt. Adm. dir. ble torpedert og kvestet av en undersått med det resultat at han ikke var i stand til å fullføre. Torpedoen går spennende tider i møte, og noe personlig tillegg bør han ikke se for seg de nærmeste år. Først på 269. plass finner vi en med tilknytning til avisen, mens en som skal få være anonym kun hadde 38 stykker bak seg av et felt på 675.

Så hva blir det neste store? 

Bare vent til Landsskytterstevnet er over.