Fasten seatbelts

Det å reise med fly blir bare verre og verre. Det er en eneste lang kamp fra man står opp om morgenen til man lander og er kommet seg ut i frisk luft på ankomststedet. Da har man forsert utallige sperringer bemannet med bygdetullinger, framvist legitimasjon til passet går varmt, og svettet flere liter. I ditt ansikts sved skal du entre din flight.

Det senket seg et paranoiateppe over den vestlige verden etter at to Boeing flymaskiner dundret inn i tårnene på World Trade Senter. Havner ble sperret av slik at det å kartere en liten pakkenellik til Værran ble helt ugjørlig. Men det var flyplassene og flypassasjerene som fikk unngjelde. En herskende teori i antiterrorkretser ble at ”alt ondt kommer fra oven”. At både flykapringer og – bombinger var mye hyppigere på 80-tallet har gått alle hus forbi.

Som sagt. Det er vi som får på pelsen. Umælende, flygende kveg som ledes inn gjennom sluser og forbi røntgenapparat der intet er skjult. Verken for kontrollører eller medpassasjerer. En barbermaskin blir til et mordvåpen; opp med veska! To par sammenfiltrede briller ser skumle ut; opp med veska! Og deodoranten inneholder mer enn 50 ml, den kan sikkert omdannes til håndgranat; kast i søpla!

Idiotien har ingen grenser. Hvor disse menneskene kommer fra, hvor de har vært, hva de har bedrevet tidligere og hvem som har instruert dem i hodeløst pedanteri, aner jeg virkelig ikke. Og det er ingen trøst at dette ikke er et særnorsk fenomen. Man er om mulig enda mer rigid og latterlig på sydlige breddegrader. En folkebevegelse mot direkte tåpskap i de nye vekteryrker vil bli omfavnet av store deler av nasjonen.

Men så sitter man der. Inne i flyet. Med knærne opp mot haka. Og det er fullt. Og det er varmt. Av en eller annen merkverdig grunn klarer ikke flyfabrikantene å finne på en lufteanordning som fungerer mens man sitter på bakken og venter på Gud vet hva.

- Vår slot-tid er blitt forandret og departure er estimert til ti-null-fem, sies det fra en sonor kaptein mens vi tørker svette og barn remjer i setene foran og bak. - Få på luft for helvete!, har vi mest lyst til å rope tilbake. - Klokka ti-null-fem har du kanskje ikke levende å frakte til Oslo Lufthavn, Gardermoen.

Men først er det foredrag. På to språk. I varierende grad av elokvens. Det er sikkerhetsbrosjyren og forholdene rundt den som skal brekkes opp i sine absolutt minste bestanddeler. Og mens stewardessene driver på med sine utlegninger og pantomimer, legger plutselig en tankbil med jetfuel til på styrbord side, og da må vi løsne på sikkerhetsbeltene. Det har sikkert en åpenbar fluktgrunn som dessverre har gått meg hus forbi.

Men nå skjer det noe. Strømkabelen kobles fra, motorene starter og luften kommer tilbake. Med et hyl. I ren desperasjon har absolutt alle skrudd opp de små ventilene på full guffe, og nå vibrerer både fasthår og parykker. Det gjør ingen ting. Uten å ha vært der tror jeg det må føles slik i Bak-India når regnet endelig kommer etter en uutholdelig tørketid. Og vi er på vei.

Sulten? Da skulle du ha spist før du dro. Flymat er om mulig enda mer grusomt enn den søpla som serveres på flyplassene. Men man har ikke noe valg. Det er nok et raskt flybytte før man er framme, og lavt blodsukker i 40.000 fot er ikke å trakte etter. Heller ikke dehydrering som følge av en halv time i steikeovnen på bakken, selv om overdrevent inntak av berusende fluider kan være direkte livsfarlig for dem som er disponert for infarkt. Og det er visstnok størstedelen av befolkningen.

Slik går tiden. Litt ”mat”, litt kaffe, litt øl og en krøllete avis til tidtrøyte. Og samme elendighet skal vederfares oss alle ved neste flybytte. De står der fremdeles. Kontrollørene. Med samme mandat. Og stewardessene messer sine budskap mens vi skrur på ventilene.

Jeg har etterlyst det før, og gjentar gjerne;

hurtigtog over hele Europa.

Nå!