Grubis: Se torsken

VM i skreifiske i Svolvær er en surrealistisk opplevelse. Som i kunstretningens litteratur og billedkunst utviskes grensen mellom drøm og virkelighet, og en ny realitet utvikles i løpet av ei helg. Terje Nilsen sier det; ”Du må ha vært der førr å kunnj forstå”.

For en som bor i porten til Lofoten, og som i tillegg er skårunge på dette arrangement som har løpt fullstendig løpsk på femtende året, starter det hele med overfarten. Og hurtigruta. I år var det OVDS’ tur til å frakte både folk og bruk over Vestfjorden. At de skulle få full båt, måtte komme som et ubehagelig sjokk på dem. Stemningen ble da ganske fort mistenkelig lik et par av kapitlene i ”Mytteriet på Bounty”.

Takk til Rune P. for foto.

I den norske turistbransjes søken etter sjel og andre metafysiske begreper i sin omgang med betalende gjester, er det en ting som alltid går igjen. Man har nok hørt ordene forberedelser og service, men vet ikke hva de betyr! Det blir som Basil Fawlty i BBC-serien ”Hotell i særklasse”. Det er jævli fint å ha eget hotell, hadde det bare ikke vært for de helvetes gjestene!

For den altfor trange, smekkfulle og upraktiske ”Narvik” fra begynnelsen av 80-tallet manifesterte det seg på så ymse vis. Det eneste sted hvor man kunne få stillet sin etter hvert galopperende tørst og hunger, var en trang tarm av en kafeteria. Alle andre serveringssteder var effektiv lukket og låst. Øltappeanlegget funket ikke før man nesten var lens for både flasker og bokser.

Da hadde stuerter og pursere og hva de enn måtte hete, jobbet så epålettene hang. Køen slanget seg langt ut på poopen, og ennå hadde vi fem timer igjen.
- Kan du ta over hær? Æ begynnj å se dobbelt, sier en utmattet servitrise, mens dokøen minner sterkt om et nybegynnerkurs i stepping.

- Æ pessa på dørken!

- OK, men her e fritt førr papir!

Ikke å undre seg over at skjenkebevillingen gikk helt i oppløsning, arealet ble utvidet drastisk, og de mest oppfinnsomme vaglet seg på dekk med pledd og treliters bokser med både rødt og hvitt. Selvbetjeningen var et faktum. Både ute og inne.

Og opp kommer selvfølgelig gitaren. Det er et merkelig fenomen. Bare vi skal på båttur utenfor moloen må vi partout gaule alt fra gamle schlägere, via DumDum Boys og til gamle politiske kampsanger fra Jack Berntsen. Men alt går.

Og vi ler oss nesten i hjel når noen roper at;
- Kjærringa ska finansiere heile turen med å selge hall.
Og går helt i oppløsning når naboen hyler;
- Da e æ redd førr at det blir mye reklamasjona!
Men til kai kommer vi endelig i Lofotens Perle. Svin som vi er.

Så begynner letingen etter reiseselskapet som hadde oppløst seg i sine enkelte primfaktorer lenge før vi hadde passert Eggløysa og Landegode Fyr. Det regner ikke med måte, og de som tror at oljehyre er en del av utrustningen, må tro om igjen. Med søkkvåte trillekofferter klaprer vi over de gamle kaiene, og endelig er vi vel i hus. Og vi har det på stell. 140 kvadrat fordelt på åtte mennesker i frihet helt uten ansvar. Det skal bli en lang ferd mot natt.

Mat på bua i 2005

For én manns gulv er en annen manns tak, og under oss stod stemningen akkurat der. Våre medlosjerende i første var også innvandrere fra en kulturby med både festspill og divisjonsmusikk. Medbringende sin egen sjark. Og gitar. Og munnspill. Og etter svært kort tid var orkesteret utvidet med vårt eget selskaps trekkspill! Og Rune P. er mer enn klar. Han skal bare blåse ut av belgen. Let the games begin!

Fredag opprinner tidlig med utleieobjektet intakt, men med atskillige hjerneceller i manko på laget. Ei stupbratt trapp hadde mirakuløst nok ikke krevd noen nattlige offer, en stri strøm av mennesker opp og ned til tross. Det lille jeg annammet av søvn kan sammenlignes med en slags døs, og jeg har en svak erindring om at jeg luktet egg og bacon klokka halv fem på morran. Det er mulig jeg drømte at jeg var på Phønix.

Naboens sjark med kjennemerke N-10-TS lå ikke ved kai, og da det ikke stakk verken mesan eller mastetopp opp av fjæra, måtte de ha forlatt åstedet i grålysningen. Og det skulle vise seg å være en korrekt iakttakelse.
- Nattstått bruk, sa skipperen da de kom sigende inn på formiddagen med 200 kilo torsk, tjue hyser, tre store sild, en breiflabb og et beist av en steinbit. Middagen var berget!

Men først må man orientere seg i en ny by. Det vrimler av folk og fremmede dialekter. Og det er kaldt. Stillongs var langt fra noen selvfølge da man pakket Lofotkista på torsdag, og ny må hastig rekvireres. Og vel polstret er det å beskue folkelivet langs kaiene. Nye spisesteder har dukket opp i tandem med en stadig striere strøm av turistpenger og økende lokal velstand.

For i regn og tre grader celsius sitter en gjeng Bodøværinger halvveis under tak klokka to og bestiller brett med Gin Tonic og øl, mens hvalburgerne freser på store griller. Gin og hval? Ingen ting forundrer, for oppe på det lokale torg, som om mulig er enda mer rasert enn vårt eget, selger blomsterhandleren tulipaner og ferske torsketunger! I dette virvar ser det nesten naturlig ut, selv om han godt kunne ha kalt de Svigermors Tunge.

Og her er husflid og loppemarked, og jeg bevilger meg Den norske Creditbanks jubileumsskrift i anledning hundreårsdagen til den latterlige sum av kroner tjue. Om den blir lest er vel heller tvilsomt. Et vinmonopol er på randen av totalt sammenbrudd, mens den smilende, gamle Glimtkeeper Størkersen lemper øl så svetten siler. Og han er slett ikke alene om det.

Men nu er folket i hus, nye gjester er hjertelig tilstede og skreimølje er neste punkt på programmet. Hr. Seivaag, selvoppnevnt mesterkokk og opprunnen av gammel Svolværsk fiske- og hermetikkadel, får det for seg at familiens gamle levebrød skal kokes med salt, eddik og masse laurbærblad! Men han kommer til øyeblikkelig bevissthet når jeg spør ham om han ikke tenker på avkokt laks? Og mat blir det.

Fjorten mann til bords oppe i andre etasje, og et ukjent antall nede. Og selv etter å ha lempet inn på kjøkkenbenken nesten et storhundre med skrei, må vi tilbake i naboens sjark for å partere nok et eksemplar av gadhus morhua. Det kan jo bli for lite!

Eieren av vårt lille kaihotell tar plass i høysetet, og langer inn. Han er et fremtredende medlem av det lokale storband, og hans kommende opptreden med klarinett nesten morgen klokka ni ser ikke til å bekymre ham nevneverdig. Selv om han lar oss alle forstå at dette er et årlig tilbakevendende mareritt. Hans optimisme om morgendagen skal da også få seg en alvorlig knekk, men vi er heldigvis mange i akkurat den båten.

Mine tidligere deltagelser i bordsettinger der skreilever har vært en av hovedingrediensene, har uten unntak endt med full vom, litt langsomme bevegelser og en følelse som bare tre Valium kan gjenskape. Det vil si; god og mett, trøtt, sløv og lat. Men med en gammel accordionist og en habil gitarist i vår midte, var det ikke å tenke på å slappe litt av etter gildet. For nu peises det på i alle tenkelig sjangere, og allsangen ljomer over kaia.

Om de hørte det helt bort på Anker Brygge skal ikke spekuleres i. Bare kort meddele at vi ble flere enn de opprinnelige fjorten etter hvert. Mange flere. Og da freden endelig er i ferd å senke seg på nattmorgenen, kommer plutselig Kystvakta på patrulje med lyskastere og politi i full mundur. De skal bare sjekke en båt som har ligget med motoren på tomgang siden torsdags formiddag. Om vi har sett folk om bord? Det kan jo ligge en dau mann i fjæra? Var det dauinger de var på jakt etter, skulle de bare ha kommet opp.

På lørdag er jeg mettet. Av det meste. Men det alle har ventet på, kåringen av verdensmesteren i skreifiske, er et evenement alle må ha med seg. Vi setter hverandre stevne inne i det gamle fryselageret. For anledningen utsmykket med utemøbler i plast og flagg i alle varianter. Vår lokale guide, trålbasen Kjell med fartstid på de syv hav, peker ut både dykkerflagg og det som varsler at det er pest ombord.

På scenen står den berømte Surmo, i følge ham selv født i Frityrens tegn. Det merkes på korpusen. Hans opptreden er et ledd i programmet som heter ”Aktiviteter for barn”. I parentes står det skrevet: ”Kan endres”. På spørsmål om hva som skulle få det til å endres, ser de på meg de som har vært her for tiende gang. Gjestenes allmenntilstand, er svaret.

Men Surmo loser oss gjennom ”Sang til stormåsen”, og se; der entrer vår husvert scenen. Med fullt orkester og klarinett, og ”Se torsken” i nytt arrangement. Han er litt blek om nebbet.

Røykeforbudet er opphevet, og i en skog av folk, øl, stekte torsketunger, oppblåste ballonger av tigrer og et par hester kommer storfiskerne anskridende. Vinner i år: Bjarne Aase fra Nord-Jæren med en rugg på 26,1 kilo. Vi er imponert. Alle som en.

Men nå er det slutt. Paven ligger på det siste, og det kunne også han ha gjort som politiet plukket opp i havnebassenget på natta. Lofotposten meddeler lakonisk: ”Han hadde slukt mye vann, og ligger til observasjon”. Jeg tror de har misforstått inntaket.