Det norske kongehus avgikk med døden samtidig som vår eneste skikkelige monark i nyere tid trakk sitt siste åndedrag. Med kong Olavs bortgang startet ferden inn i det absurde.
I den sympatiens turbulens som oppstod etter folkekongens himmelfart lå ikke forholdene akkurat til rette for noen oppharving av rojalistisk mark. Derfor satt hele nasjonen med klump i halsen og aksepterte at vår nye konge, Harald V, ble kronet i Nidarosdomen. Han overtok sin fars valgspråk, Alt for Norge, og ble HV. Jeg lurer fælt på hva som hadde skjedd hvis vi bare hadde hatt tre stykker Harald som konge før ham. HIV er som oftest positivt, men ikke i kongelig sammenheng.
Men han fikk da endelig komme til rors på kongeskipet Norge etter å ha bakset i fjæresteinene med gisne seilbåter i alle varianter. Og de små, bunadskledde arvinger hallingkastet seg rundt vår kollektive hals etter noen vaklende opptredener med Bygdø Leikarring. Det blir sympati av slikt.
Barn er noen engler hvis vinger skrumper inn, mens beina vokser. På Skaugum intet unntak. Jeg sverger på at de mest ihuga rojalister fulgte hver tannfelling i kongebarnas oppvekst. Og interessen for deres ve og vel har dessverre ikke avtatt.
Det var en kort periode da begge to var litt ute av mediebildet mens mor og far reiste land og strand rundt for å bese sine undersåtter. Sonja tok seg av elegansen og det kulturelle, mens Harald sagget rundt i passgang iført grønne støvler, en særdeles ukledelig boblejakke og et merkelig hodeplagg som så ut som en krysning av Østerdalslue og bowler.
Alt for liten var den óg, og det var ikke mye kongelig schwung over fremtoningen som kom dalende ned fra skyene i Sea King helikopter for å gi sin moralske støtte til ofrene for en ny orkans herjinger på Vestlandet. Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte.
Noen må ha hvisket hans skreddersydde kone noen ord i øret, for plutselig en dag var både lue og pjekkert vekk. Men da kom det nye luer på banen. Røde, sådanne. De to arvinger hadde seilt gjennom puberteten uten de store krusninger på det kongeblå hav, og med ferske artiumsvitnemål i hendene var det bare å kaste seg ut i russefeiringen.
Haakon tok godt for seg av vestkantens eplekjekke småpiker, mens Märtha var mest opptatt av hestepærer. Nå ble plutselig nasjonen hestegal. Det svirret av hjelmkledde småpiker i lærbesetning og pisk, og jeg vet ikke hvor mange grimer jeg ble presset til å kjøpe for å holde min datter og en gammel hesteskaberakk unna urent trav.
Da så Haakon tok av gårde til Quart’en og kastet sin glans over både festival og kvinnelige deltagere, sendte jeg en takk til forsynet som hadde forpurret min forplantningsfremdrift. Min sønn ankom denne jammerdal fem år etter sin søster, og hans forestilling om rus og ekstase under kronprinsens sommerlige krumspring var en sykkeltur etter is på kooperativet med farmor.
Men hvor lenge var en republikaner i Paradis? Etter at Se & Hør og andre glorete ukeblader hadde saumfart Europa og spekulert i passende gemaler og gemalinner til de unge arvinger, steg det frem fra tåken en hoffmarskalk (eller noe lignende titulært latterlig) og meddelte en nysgjerrig nasjon at Haakon hadde funnet sitt livs sol. Hun var arbeidsledig, av folket og alenemor. Fra Løvebakken kunne man formelig høre Carl Ivars hakeslepp. Det eneste som manglet i hans sosiale skrekkabinett var at hun var lat og fra et fiskevær i Finnmark.
Jeg led meg gjennom medias hysteri. Absolutt alle skulle ha en mening om alliansen. Men det var bestemt. Den før så livlige, men nå så forknytte frøken Tjessem Høiby, skulle bli vår nye kronprinsesse og regjere over folk og land når Sonja var fornøyd med oppussingen av Slottet, og Harald hadde fått bygd ferdig sin nye seilbåt Fram CCXI. Tronskiftet stod ikke akkurat umiddelbart for døren.
Godt gift ble de da smått om senn, og Sonja ryddet hastig femti ferdig oppussede rom i Drammensveien 1 for å få plass til det mest nødtørftige. Tok med seg Harald og Andy Warhol, og overlot Skaugum til renovering og ungdommen. Til rov og ran og på ubestemt tid. Da trodde jeg virkelig at det måtte oppstå en folkebevegelse for avskaffelse av denne statsfinansierte galskap. Men, nei.
For undertiden hadde Märtha vært en snartur i Moss for behandling av en esoterisk lidelse og truffet avkommet til hoffterapeut Marianne Solberg Behn. Bjørnstjerne skrev i sin tid en sang som inneholder verselinjen; Prinsessen sad højt i sit Jomfrubur, Smaagutten gikk nede og blæste på lur. Gud vet hva han blæste på, men hun datt nå pladask for den unge poet.
Arbeidsledig han også, og ikke bare av folket, men av Guds utvalgte sådan. Lat må han også ha vært, siden hele hans forfatterskap består av fattige femten kapitler i ei syltynn lefse. Og hadde Haakons utkårede begrenset ordforråd, så var Märthas et vandrende adjektiv.
Det norske språk fikk seg en skikkelig kilevink. J. L. Heiberg sier i En sjel etter døden at; Thi paa de fleste poeter man mærker, at de er bedre enn deres Værker. Så sant. Aris eneste verk Trist som faen er ikke høyprosa, for å si det mildt. Men hans opphold i kongelig ederdun la en ekstra alen til hans ordgyteri.
Hans tale til bruden var mer elegant enn alle Bibelens lovsanger til sammen, og på kort tid hadde han åpnet våre øyne for naturens sjøhester, alver, orker og hobbitter. Alle yndige i sine usynlighetskapper. Det er bare å sperre gluggene på vidt gap neste gang du er på havet eller på Keiservarden.
Og nå er han blitt far. Uten smertestillende, men gjennomboret av akupunkturnåler nedkom eventyrprinsessen med Maud Angelica.
Glad? Han er yr. Ja, det kan du vel mene!
En gyllen halvmeter,
Et ubrukt kateter,
Han bader i lys fra en forstervanns-fontene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar