Hyttelivets velsignelser

Etter mye om og en har også jeg blitt, om ikke eier, så i alle fall disponent av ei hytte. Den er enkel, og bygd i de dager da det ypperste i komfort var en skumgummimadrass i ei 75 centimeter bred køyeseng. Jeg klager ikke. Annonsen lød noe á là dette:
”Koselig, gammel hytte ønskes leid. Gjerne uten både vann og strøm.”
Vi visste hva vi gikk til.

At det ligger en rekke slike objekter forlatt, og uelsket, rundt i naturen ble helt klart. Det innløp telefoner fra Sulitjelma, Saltdal, Sørfinnset, Norsia, Sandhornøya, Soløyvannet, Vatn-Vatnet og Saltstraumen. Noen eiere hadde dårlig samvittighet for at de ikke fikk tid til å ta vare på den gamle bestefarshytta, mens andre hadde så mange formuesgoder på grunnmur at de rett og slett ikke rakk over alt. En stakkar hadde arvet hytter og eiendommer i flere slektsledd, og ante virkelig ikke hva han skulle gjøre med alt sammen? Jeg syntes faktisk litt synd i mannen der han la ut om sine små og store hus i et stemmeleie som lå han nesten utåndet ved familietreets rot. Og tar jeg ikke feil deler han skjebne med en rekke andre som har fått mer fast eiendom enn de kan besøke i løpet av de ferieukene og helgene man har til rådighet.

Men så: etter litt research i opptil flere kommuner, var tiden inne til å bestemme seg. Noen hytter lå for langt unna, noen var veldig, veldig små mens andre var i en forfatning som man kan skue i skaberakkene langt riksvei 834 ved Bremnes fort. Men da to hyggelige menn fra Saltdal kunne fortelle at de hadde ikke bare ei, men tre hytter i nærheten av verdens sterkeste, og minst besøkte malstrøm, var det gjort. Med farbar bilvei nesten helt fram og utsikt fra Tverlandet til et sted utenfor Mørkved, var vi såre fornøyd. Det er vi ennå, selv om snømengdene etter hvert begynner å bli i heftigste laget.

Så heftige er de at den vannanordningen som vi faktisk kunne leve med før barfrosten tok oss i sitt iskalde favntak, nå er forsvunnet. Den lille kilden vil vi nok ikke få se igjen før til våren eller når telen går ut i juli. I mellomtiden må vi bære med oss vann fra byen. 2 x 10 liter er en helgs forbruk, da inkludert enklere katt- og oppvask. Og å slepe med seg det man skal ha av brenne, krever også sin mann. Og er det noe jeg ikke er, så er det vannbærer og vedsleper. De tre hundre nedsnødde meter fra riksveien til hytta, blir en Canossagang av store. Mer eller mindre på knærne med sin last antar man store likheter med Henrik IV da kan etter sigende kom krypende til pave Gregor VII.

Men før all denne lokaltransport må det måkes plass til bilen. Etter uker med brøytebiler og ditto meterhøye skavler, skal de ta nesten to timer før bilen er unna den verste trafikken. Og i mens har det kjørt forbi ikke mindre enn fire brøytebiler. Jeg vinket og hoiet for om mulig å be dem legge et sveip innom, bare for å oppleve at alle lettet på plogen og peiste forbi i en sky av eksos og hovmod. Måtte de miste jobben ved neste anbud!

Men alt er bare velstand når man etter litt fomling med never og opptenningsved endelig får lunk i hytta. Kaffe kokes på et 30-år gammelt gassapparat, ogen  litt yngre radio kommer med værmeldinger og nyheter hver halve time.

Med påsken for døra; hvorfor ikke leie seg ei litt forlatt hytte som trenger omsorg og varme i veggene? Kanskje man gjør en forbalt hytteeier en god gjærning i samme slengen?
God hyttejakt.