Vi har alle våre handikap. Noen tar helt fyr av en karikatur, mens en protestant går helt av skaftet av andre bagateller. Jeg tilhører siste gruppe karikaturer.
I fremveksten av cafékulturen, i den grad man kan kalle slaraffenliv kultur, ble vi plutselig presentert en rekke nytt dilldall. Både i fast og flytende form. I stedet for en sandwich kom urbane restauratører drassende med en fornorsket utgave av foccachia og ciabatta, og en kopp kaffe ble plutselig gjort om til mastergrad for en gjeng servitører med stillingsbeskrivelse barista.
Det ble å utvide sitt latinske vokabular. Inn kom caffelattemacchiatocappuccino. På en skikkelig italiensk kaffebar smaker det helt fabelaktig. Fort går det og, men transplantert til vår lille steinrøys, blir det en pinsel for alle. Ikke minst de foran disken. Både i smak og tempo.
En dag i uken tilbringer jeg noen timer på et slikt sted. Da er jeg avhengig av kopiøse mengder svart kaffe. Og da kan du ta deg fanden på at foran deg i køen, for hvert eneste påfyll, står en innovativ ungdom. På jakt etter en ny vri eller smakstilsetning i denne ukens kaffefavoritt.
Og hun handler selvsagt for tre. For det er kvinnene som er de ivrigste lepjere av E-stofftilsmakt melkeskum med noe svart i bunn. Og de tenker. Og spør. Og graver. Og lurer på om baristaen har kommet opp med noen nye varianter i siste uke?
Som om ikke sjokolademint-, kastanje-, rose-, karamell-, vanilje- og hasselnøttsirup skulle være evig nok til tette igjen de siste arterier, og få både barista og kø til å gå helt i stein. Det er like før jeg anbefaler en dash stryknin for å få litt fortgang i tullskapen.
Men man blir satt på de mest utrolige prøver. Nu når en enkel bladkiosk ser ut som en filial av Annas Gatekjøkken, har de rigget seg til med et arsenal av pølser! Og du må ikke innbille deg at det er som i gamle dager: ”Ei pølse med brød, takk”.
Nei, da kvikner de til bak disken. Om det skal være fint eller grovt brød? Som om Mix-kioskene hadde delansvar for den norske folkehelsen. Og om det skal være meny? Hvis jeg ønsker en meny går jeg på restaurant. Og skal det være wiener, grill, ostepølse, pølse med bacon eller pølse med eller uten ekte tarm? Avgjørelser, avgjørelser, avgjørelser. Det er til å bli gal av.
Selv på gamle, trauste Sambo har denne uteskingen gjort sitt inntog. Etter at man har lett frem sine varer via lange labyrinter av priser og valg, skal de plutselig vite om du har medlemskort? Og om du trenger en pose når haugen står en halv meter til værs? Nei, jeg betaler ikke 300 kroner for et medlemskort, jeg kommer aldri til å bli medlem, og ja, jeg trenger minst fem poser.
- ”Ha en fortsatt fin dag”, pleier de å messe på Rimi, Rema, og Kid Interiør. Det er det siste i såkalt kunderelasjonsbygging. Men hva vet de om min tidligere dag? Hva aner de om de gjenvordigheter man har vært gjennom? Hva er det som får dem til å tro at jeg i det hele tatt har hatt en fin dag? Hva om jeg nettopp kom fra en begravelse eller en ubetinget dom i byretten? Kutt ut tullpratet, og gi heller rett igjen på hundrelappen.
Men disse dikkedarer og unødige spørsmål har også gjort sitt grimme inntog nasjonalt. Vi har vært gjennom en navlebeskuende periode der nasjonalismen har svært gode kår. OL får enkelte til å miste hodet kapitalt. Og NRK er som sedvanlig aller verst.
Jeg husker rabalderet da TV2 påstod at håndballspilleren Mia Hundvin skulle ha sammenlignet kubjellesupporterne med Dissimilis i et underholdningsprogram med Fredrik Skavlan. Det var selvsagt bare oppspinn, men nå begynner det faktisk å ligne litt i NRK.
Om det er ånden og seertallene fra Tore på Sporet som henger over kanalen må man nesten spekulere i. Vi er vant med hysteriske reportere som mangler enhver form for bakkekontakt, men nå har man tatt det til et høyere plan.
Jeg forstår at lokalsamfunnene rundt i dette land gjerne vil samles på samfunnshuset eller skihytta og feire sine lokale idrettsmenn- og kvinner. Men jeg skulle gjerne sett at de gjorde det uten NRKs tilstedeværelse. Og at de fikk være i fred.
Når en mer enn vanlig stakkato Sjur Molven, oppglødd til bristepunktet, raser rundt i skiskytter-lokalitetene nede på Simostranda og snakker tull med Gud og hvermann, inkludert hans tjener her på jorden, blir det så flaut og pinlig at jeg har mest lyst til å melde utflytting til et annet land.
Og de er overalt. Som en gammeltestamentlig gresshoppesverm overfaller de Orkdal, beleirer Granåsen i Trondheim, og hvert eneste lokalkontor står i full alarmberedskap. Da spør de den gamle grandtanta til søskenbarnet til oldefaren til bronsevinneren hva hun egentlig tenkte da medaljen var i havn? Og nu skal det vel feires hele natta?
Ja, med en kaffe latte med kastanjesirup og ei ostepølse med meny.
Ha en fortsatt fin dag.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar