Polare scener

Da SAS Royal Hotel åpnet i 1971 kom Tiden til byen, og Bodø på Verdenskartet.

– Hotellet tek luven frå Herrens tempel, det gjer sanneleg byen vår eit stempel, skrev vår poet Sissel Solbjørg Bjugn.

I 13. etasje kom en bar. Det var en sensasjon. Ingen av oss hadde drukket så høyt før hvis vi så bort fra charterturer til Torremolinos. Men i kjelleren kom noe helt annet. Polar Disco Club og ditto Nightclub. Templer til drikking og dans.

Klokka åtte på kvelden sto de første hutrende i all slags vær og antrekk langs muren i Hålogalandsgata. De skulle ha stempel, og deretter komme seg hjem og pimpe en times tid før kveldens eksesser tok til.

Dette var slengbuksens og platåskoens tid. Musikken var Theme from Shaft og Maggie May. Og bak platespillerne satt en ung Terje Nilsen, og en ditto ego, og paret par og musikk. Vi danset ikke da, og gjør det heller ikke nå.

– Nemo saltat sobrius nisi forte insanit, siterte vi latinsk og hånlig. Ingen danser edru med mindre man er sinnssyk. Men vi hadde nok av tullinger å ta oss av. For ikke å snakke om oss selv.

Hotellet hadde gått til innkjøp av effekter der mangefarget lys sildret nedad vegge, og over dansegulvet bidro et blinkende lys til en psykedelisk stemning som bare tiltok etter som kvelden skred fram. Det var ikke så mye dans som ble bedrevet. Mer dødskramper der skipbrudne ble kastet rundt på et opprørt hav.

Men for et framtidig horisontalt velvære, var en vertikal skjærsild prisen å betale. Da, som nå, var det å finne danse- og sengepartner en blanding av blindebukk og russisk rulett. Man gikk til verket i 160 desibels motvind og med gylfen på fandenivoldsk gap. 

Lite så man, lite forsto man, og enkelte parsammensetninger antok derfor tidvis tragikomiske dimensjoner. Rett nok ble det ikke barn av alt, selv om horder av små bodøværinger kan daterte sin tilblivelse etter at far og mor hadde returnert hybelen post Polar. For ikke å si post coitus. 

Men alt har sin ende. For Polar Disco kom den halv ett på natta. Da var det ut med ungdommen. For nå sto et nytt klientell klar til å dumme seg ut klokka ett. Nattklubbgjestene var av et annet kaliber rent konfeksjonsmessig. Litt eldre var de og, og de hadde litt mer penger å brife med. Men inni var de kliss like gale som de som nettopp hadde forlatt.

Det var en broket forsamling. Spandable bilselgere i pastellfargete prinsendresser krysset klinge med pengesterke lofotværinger. På bytur etter vellykket skreifiske kjøpte de ti og ti halvflasker Mateus og spredde rosévin og bannskap i hele  lokalet.

Og som ein skigard kan heller ikkje ein nattklubb vara evig. Halv fem var det ut. Men for de glade gutter går solen aldri ned. For nede på Løvoldkaia lå redningen.

Sørgående hurtigrute med alle skjenkerettigheter tur/retur Ørnes.