De billigste flybilletter finner man på de mest ukurante dager og tidspunkt. Det klaffer aldri med videre forbindelse ut fra Oslo, og et hotellopphold med påfølgende transport, bespisning og bedrikking må påregnes før, under og etter. Det blir penger av slikt. Påsken er helt håpløs i så måte.
Den er for øvrig en merkelig periode i vårt kirkeår. En blanding av lammelår, Kvikklunch, plutselig og uforklarlig kjærlighet til klam snø og Jesus fra Nazaret blandet inn for godt mål. Hver bidige dag, fra tidlig Palmesøndag, blir en eneste lang Langfredag. Alt går i sirup. Slik også med det eneste velfungerende skinnegående fremkomstmiddel i NSBs arsenal av forsinkelser, Flytoget.
Det som man ellers kan stille kokka etter, kom med nedslåtte lykter sigende inn på Oslo S ganske så forsinket. Hadde vi lest Påskerutene for det selvsamme, hadde vi funnet ut at avgangen klokka 05.15 hadde blitt døpt om til 05.30, med det resultat at da vi heseblesende ankom Gardermoen etter vårt urolige, nattlige leie i et evig diskorabalder i Oslo sentrum, var en gjeng tulipandyrkere i full sving med å stenge innsjekken. Vi kom tre minutter for sent.
Så der stod vi da. I spann med en traust, snøforsinket innlandsbonde medbringende frue på vei til etterlengtet cruise ut fra Roma. Det så mørkt ut for både cruise og påske i Italia. Men etter å ha lagt oss på alle ekstremiteter, fikk vi aller nådigst bli med til Amsterdam på et senere fly, og man skulle prøve å få oss videre til Nice samme kveld. Men intet kunne loves. Billigbilletter er ikke billige for ingen ting.
Men syv timer i Amsterdam en tidlig vårdag er ikke å forakte, selv om både alder og allmenntilstand etter hvert har diskvalifisert meg fra både røde lykter og ditto libanesere. Men en brun, nedrøkt og øldunstende kafé på Leidseplein transporterte oss storrøykere tilbake til vårt eget pre-Høybråtenregime, og det ble helt skjønt å tenne seg en fet rullings innendørs uten å få en gjeng fanatiske astmatikere i strupen. Kols og kreft upåaktet.
Men endelig var det å stille seg i kø med vårt Stand-By merkede pargas, og jaggu kom vi med til Nice. Da var klokka nesten ni på kvelden, og i følge den opprinnelige schedule skulle vi ha vært på vårt lille hotell i de liguriske åser for mange timer siden.
En hastig speiding på Aéroport Nice Côte d’Azur en time før midnatt frembringer kun ett eneste nattåpent bilutleiefirma, og til blodpris får jeg endelig stotret meg frem til en Fiat Punto for ei uke.
– Hvor vi skal bo i Nice?
Det skal vi jo ikke i det hele tatt, men jeg frembringer en gammel hotelladresse fra hukommelsen, for ikke faen om jeg roter meg inn i en disputt om inn- og utleveringstraktatene for leiebiler mellom de to nasjoner.
Og utstyrt med et kart over Nice, Menton og Monte Carlo legger vi ut på siste etappe på første leg, for å holde oss til flyspråket. Og det går bemerkelsesverdig bra å komme seg mot den italienske grense. Opptil flere lysmaster fungerer, skiltene står i øyenhøyde, og det er nesten ikke trafikk så sent på kvelden.
Men Italias kanskje mest kjente diktverk heter ikke Inferno sånn helt uten grunn. Så fort vi setter panseret over grensen blir vi statsborgere av Europas eneste anarki. Vel ute av Autostradaen kjører jeg meg helt vill på kronglete småveier som av og til ikke fører lenger enn til ei halvferdig bru. Med omkjøringsskilt som ligger halvt nedgrodd i grøftekanten.
Men en tidligere rekognosering i området rundt juletider i fjor hindrer meg fra å gå helt i vranglås, og etter mye om og men klarer vi å sette snuten i rett lei, og til vårt nattlige leie i Perinaldo. 600 meter over havet, 900 innbyggere, og der alle for lengst er gått til sengs. Vår tyske hotellvertinne på La Riana inkludert.
Og midt i svarte natta, med en halv stolpe igjen på mobiltelefonen, blir det å vekke den germanske Heidirose, og etter en halv times venting blir begge parter enige om å ta de praktiske detaljer neste morgen, og komme oss til sengs.
Jeg var komatøs før hodet traff puta.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar