Asfaltpåske

Nå er snart tiden inne for å lokalisere ski, primus, gamle røytende reinskinn og ryggsekker. Hvis noen klarer å huske hvor de ble stuvet vekk sist. Det er som hele landet skal grave seg ned i tide og utide.

- Alt står der det alltid har stått, sier far optimistisk. Han glemmer det faktum at ett år har gått. Og mye skjer i ens boder, loft og garasjer over så lang tid. I likhet med datamaskiner så kveles disse gjemmer i eget søppel. Hvor mye har ikke blitt akkumulert på ett år av gammelt mentalt drivgods som for lengst skulle ha vært på Vikan?

Vi er en nasjon av samlere. Eller rettere sagt, vi er en nasjon som vegrer oss for å kaste noe. Derfor blir ting oppbevart i et fåfengt håp om at de en vakker dag skal komme til nytte. Og det gjør de aldri før de faktisk er deponert under seks for kommunal jord. Men da er det for sent.

Nei, glem ski og staver, pulk og hund. Pakk ungene på en hyggelig nabo og hunden i kennel, og slå et slag for asfaltpåsken. Den kan feires i egen eller andres hjemby. Sildrer det ikke bittelite fra taket, og aner man ikke at sola har fått litt muskler der den brisker seg i små gløtt over Børvasstindene? Hjemme er det da vel masse nyttige ting å ta seg til, og er det ikke det; er det bare å la humla suse. Er det ikke snart vår?

Vi lever i den villfarelse at vi partout må på hyttetur i påsken for å være et velfungerende medlem av samfunnet? Det er bare tull. Det er ingen skam å være hjemme i påsken. Du har selskap av 75 prosent av landets befolkning. Selv om det ikke ser slik ut i tomme bygater.

Skikken å feire påske til fjells er ikke så utbredt som man kunne tro. Den har den heller aldri vært. Flere reiser til utlandet på charterferie enn de som tilbringer påsken i asketiske omgivelser i fjellheimen. Påsken er blitt en eneste klisjé av appelsiner, krim, isopor, termos og kalde utedass. Mens en haug journalister, forfattere og forskere holder hårdnakket fast på myten om nordmannen i sin private snøskavl. Det passer liksom så godt inn i vårt nasjonale selvbilde.

Og hytta skal aller helst være av enkleste slag. Med parafinlampe, klamme vattdyner og gjenstridig never. Nyrikingenes palasser passer ikke i Den Kongelig Norske Påske. Som påskebolig blir de alt for vulgære.

Er du lutret etter år med ekstremøvelser i fjellheimen, er bypåsken et supert alternativ. Du kan vandre på ditt steinlagte Golgata uten å skjenke en tanke til det fåtall hytteboere som stirrer oppgitt ut i kov og dam mens forvente unger remjer over at skitrekket står.

Det er mye godt å si om asfaltpåsken. Det er mobildekning absolutt over alt. Trådløse nettverk finnes på hvert et gatehjørne. Slipper du opp for et eller annet til både nebb og klør, så står butikkene der med dørene på vidt gap. Du slipper å grynne to timer for å komme til kooperativet.

Restaurantene er sjeleglade for å få gjester, og er man litt ekstra tørst, og det har man jo en tendens til å bli så fort en røddag åpenbarer seg på kalenderen, så er det bare å styre sine skritt til nærmeste oase. Her blir man skjenket de lekreste fluider. Uten å måtte tenke på å dra tomgodset med seg ut og hjem. Og man blir like brun i Paris som i Hemavan. Både inn- og utvortes.

Er du en hjemmets mann, så serverer Canal+ en haug av spennende fotballkamper. Oppkjøringen til årets Adeccoliga er i gang, og ingen mann eller kvinne med respekt for seg selv bør sitte i endeløs bilkø og følge Glimts bataljer over en lydlinje som høres ut som den var kringkastet fra Andromeda-tåkens utkant. For ikke å snakke om i ei hytte med nedrast radio- og tv-antenne.

Bare det å spasere gjennom solfylte gater som glimrer med naboers absolutte fravær er en fryd. Og skulle nå ur-genene bli for utålmodige i sine rop om fjell og snø, så er det bare å hive seg i bilen og dra til Kistrand.

Er du heldig kjører du forbi en kjenning som måker snø på fjerde døgnet.