Etter år med dyre leiebiler er det i et anfall av sjeldent klarsinn at jeg interpellerer min samboer om muligheten for å anskaffe en liten bil? Bare en helt enkel og billig en? For å ha når man en sjelden gang skal ned til kysten og kjøpe en engelsk avis? Hun var lutter øre.
Bilproduksjon er grunnsteinen i italiensk økonomi, og ingen annen nasjon har et så lidenskapelig forhold til sine automobiler. For ikke å si erotisk. En macchina kan være alt fra en bitte liten lastebil med en 50-kubikks fjertmotor (en såkalt Ape), til et glinsende kunstverk fra Ferrari og Bugatti. Det spiller ingen rolle hva de kjører. Orgasmen er like stor, og vettet like lite.
I de siste tiåret har over 70.000 mennesker mistet livet i trafikken i Italia, og det finner jeg ikke det minste rart. På autostradaen er de tre felt. Det innerste er for dem som vil ta det litt rolig, lastebiler og en og annen skvetten turist. Italienerne ville heller bli funnet døde i nabokonens seng, enn å benytte hva de nedlatende kaller corsia della vergogna. Skammens kjørefelt.
Så derfor befinner du deg til stadighet i et livsfarlig slalåmløp der de kommer over deg fra alle himmelretninger. Snakkende i mobiltelefoner, hvis de da ikke rasende gestikulerer til en stakkars somlepave om at han må til helvete se å komme seg unna. Gjerne samtidig. Men hvor skal man flykte? Det er et liv på knivseggen, med gode utsikter til lemlestelser og det som verre er.
Det var det nokså hårete bakteppe da vi lastet leiebilen med en innfødt og dro til områdets største Fiatforhandler for å se hva han hadde å tilby. Bilprisene er latterlige i sammenligning med Norge. Og du får hva du betaler for. En fullt fungerende Fiat med noen år på baken koster noen tusenlapper. Motor og drivverk er som oftest i orden. Det hele beror på antall bulker.
Du ser ikke en eneste bil uten en bulk eller ti. De eiere som for lengst har gitt opp å rette ut skavankene har kjøretøyer som ser ut som en formloff innpakket i aluminiumsfolie. Det er klart at de ikke går av veien for å tildele en møtende, eller gjerne parkert, macchina nok ei skrape i lakken. Derfor er da også det å forsikre en bil, et utlegg som kommer som en svært ubehagelig overraskelse.
Vi ble raskt enige om en liten Fiat 600. Det finnes et Fiat-verksted på hvert gatehjørne, og de har fulle hus hver dag. Prisen var lav, kilometerstanden middels, og bilen kunne hentes om ei uke. Ei uke? Ja, det hadde seg slik at bilsakkyndige hadde noen feriedager, og noe vognkort derfra kunne ikke påventes før de hadde hatt sin feria. I mellomtiden kunne vi kanskje selv ordne med forsikring?
Etter å ha kjørt opp og ned kyststripen fant vi endelig et kontor som kunne hjelpe oss. De ville bare se vognkortet. Det hadde vi av feriale grunner ikke. Ei uke ble henslept før vi nok en gang satte snuten mot det italienske byråkrati. Italias fjerde statsmakt. Det er ugjennomtrengelig for en utlendig. Og helt uforståelig for en innfødt. Tre dager gikk med i rasende munnhuggeri, misforståelser, papirer som manglet, papirer som måtte stemples i en annen by og annen direkte offentlig galskap.
Og det er på den siste dag at alle papirer er i orden, og vår lille Fiat skal forsikres. Kort fortalt kostet det like mye som bilen! Bonusordninger hadde de ikke hørt om. Det ville koste det samme neste år, om ikke litt mer, pluss årsavgift, og ved hjemkomst er det å sette seg å regne ut hva dette eksperiment hadde kostet.
La meg si det slik at jeg må melde utflytting og kjøre hvileløst rundt i en sort Fiat 600 før den blir billigere enn den årlige leiebil.
Forza Italia!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar