Et farvel til E6

Et farvel til E6

Man blir etter hvert lei av de fleste kommunikasjonsmidler. Tog, fly og båt. For ikke å snakke om all bagasjen som skal slepes oppad trappe og nedad hylle. Så da gjenstod bare bilen da man i påsken skulle forflytte seg sydover på denne endeløse, punkterte tynntarm som går under navnet Europavei 6.

Men beslutningen satt meget langt inne. Jeg hadde fått en nesten dødelig overdose i ung alder etter å ha kjørt landet på kryss og tvers i de tider da elleve gule fotballspillere ble heftigere jaget og dyrket enn de kjærester man for tiden innbilte seg at man hadde.

En av flere maratonturer gikk til Kristiansand. Tidligere turer til Trondheim var bare blåbær. Oslo var kun et knapt døgns rabalder unna med David Bowie, Bodø Aktiebryggeri og passasjerer i sant virvar. Men når du er i Oslo og har over tretti mil igjen til bestemmelsesstedet, er det at det tærer kraftig på både rygg og lemmer. For ikke å snakke om proviant og tålmodighet.

For å gjøre en lang historie kort; vi kom frem, men skulle ikke ha kommet oss tilbake. Det menneske som var satt opp som sjåfør på retur fikk et plutselig illebefinnende, og påstod at ryggen hadde låst seg. Han kreket seg frem i sin påståtte elendighet, og minte oss mest om de stakkarer som slepte seg rundt med datidens jernkorsett.

Sannheten var litt mer prosaisk. Gutten hadde smugdrukket tett under hele kampen, og etter et rasende munnhuggeri fikk han aller nådigst være med tilbake. Han måtte bare ikke opplate sin kjeft i verken den ene eller den annen øyemed. Hvem som kjørte hjem, og når vi endelig kom hjem, og om den utstøtte noensinne kom seg etter hekseskuddet, er jeg ennå ikke helt sikker på.

Langturene opphørte da også med mindre vi hadde et medlem av IOGT i vår midte. Og det hadde vi absolutt ikke. Dessuten ble det stadig færre innehavere av sertifikat i min omgangskrets. Med undertegnede som et selvsagt og absolutt høydepunkt med sine to pantomimer i byretten og etterfølgende opphold på vann og brød. Men etter mer enn tjue år var endelig dokumentene i orden, og et rosa slør hadde senket seg over de tider da man bodde i en bil.

Dette var bakteppet da jeg i godt mot fikk noen kyndige til å skifte batteri på samboerskens gamle Honda, og vi la av gårde på de 90 mil som skulle bringe oss til Røros. Jeg kjedet meg allerede i Hopen, og da radioen forsvant i et skurr på Kistrand var det like før jeg rygget tilbake til utgangspunket. Bilturen til Hades var i gang.

Så lenge var det siden jeg hadde vært utenfor kommunegrensen per automobil, at hele Saltdalen ble et nytt bekjentskap. Vårt gamle pisse- og vanningsstopp 8250 Rognan, med Spørckheimen som fast bunkringsstasjon, var rasert av veikartet. I stedet suste jeg i tussmørke inn i tunneler som ikke lå der i vår supportertid. I alle fall ikke som jeg kan erindre.

Og da Saltfjellet i all sin humpete og sørpete majestet hadde gjort sitt ytterste til å nesten riste nyrene av hengslene, stod Korgen-området for tur. Det hviler en tristesse over hele Korgen. Bare se på bygdas mest kjente utvandrer. Den fallerte LO-pampen Gerd Liv Valla. Humørløs, bister og nebbete. Og nedfarten fra fjellet ble en sammenhengende depressiv manøver.

Søle og slaps hadde festet seg på alle overflater. Vindusviskerne hang i laser og var direkte livsfarlige der de dro gjørma i stadig mer psykedeliske mønstre over frontruta. Jeg følte meg hensatt til 1967 og The summer of Love. Hjulbrønnene var tettpakket av svart is, piggene freste i isen, og vel nede på flatmark satt vi bom fast inne i bilen.

Dørene var effektivt omkranset av et ispanser som hadde dannet seg da temperaturen i dette mikroklimatiske avholl hadde oppført seg som kursutviklingen i Kværner. Det var stadiet før et målløs betjening på den lokale Esso-stasjon måtte hakke oss ut av bilen.

Men ut kom vi til sist. Til samtlige ruter og lykter dekket av beige gjørme, og et sterkt påkrevd skifte av vindusviskere. For en bilteknisk ignorant er det ikke bare, bare. Og når en smilende kvinne bak disken kan meddele at: - det er bærre å klikk de på plass, så er det akkurat det man nesten gjør. Klikker. Og hun så nok elendigheten i kvitøyet, Esso-dama, og med frapperende håndlag hadde hun utstyrt meg med klar sikt.

Og ennå var man bare halvveis. Mosjøen dukker opp i sin triste, industrielle etterkrigstidsskrud, og Grane er ideligen gran. Hele det dødskjedelige Majavatn skulle passeres. Det samme med Namsskogan, Brekkvasselv, Grong og Snåsa. Og da vi sneglet oss langs de nybygde kjøpesentrene ved kaiene i Steinkjer er det jeg gir opp ånden og ber min bisitter om å finne nummeret til Hotell Britannia i Trondheim. Dette kan bare ikke fortsette!

Et sted går grensen. Et dobbeltrom i det fornemme palé fra 1897 ble hastig rekvirert. Og på skakke gulv sleper jeg en martret kropp til en imposant dobbelseng med flott utsikt til både TV og minibar. Dit, og fanden ikke lenger.

Palmesøndag opprant med overdådig frokost i den mauriske Palmehaven anlagt i 1918, og det er utrolig hva noen hundrelapper kan gjøre for ens psykiske velvære. Tre timer etter svinger vi inn på tunet hos vårt vertskap i det UNESCO-fredede unikum av en by. Og fra Røros kan rett etter ankomst høres følges telefoniske utveksling.

- Hurtigruta? Jeg skal ha billett til to personer og bil, pluss lugar og all tenkelig forpleining på nordtur til Bodø kommende lørdag.

- Betale med kort?

- Ja, med gulltenner om så var.