De som måtte følge mine krumspring på land og til vanns, har kanskje fått med seg at jeg har fått meg båt. Vel, båt og båt. Den er allerede døpt ”Mary Celeste”, og det er gode grunner til det.
Man bør aldri inngå selv den usleste kjøpekontrakt i belivet stemning. Jeg vet ikke om det var genene som talte i tunger, men både selger og kjøper var rørende enige om at fire generasjoner høvedsmenn burde absolutt få selskap av nummer fem. Det hørtes helt riktig ut akkurat da.
Da kontrakten skulle skrives et par dager etter ble det med åpent fjes fra selger påpekt noen små mangler. En eksosmanifoil var sprukket, og et par slanger hadde for lengst vandret ut av Eden. Nye deler ble rekvirert i all hast, og under en ettermiddagsstund på lånt båtplass, velvillig stilt meg til disposisjon av hyggelige menn i Kystlaget Salta, fikk jeg faktisk både isenkram og gummi montert. Litt bil har man da mekket i sin tid, selv om det ligger svært langt tilbake i tid.
Så da var det vel bare å legge ut på den store jomfruturen? Med dødsforakt fyrte jeg opp den gamle 25 hk. Volvo Penta med fartstid fra 1978. En flekkete og fettete bruksanvisning i svensk ingeniørkunst var studert i dagevis, og med et selvtilfreds glis rundt kjeften stevnet vi to partsredere ut havna. Det var svart av folk på moloen, Kristi Himmelfart og greier, og jeg hadde ikke anelse om hvordan man reverserer 21 fot glassfiber på et sett som ikke ville bringe tankene hen til kaptein Smith på ”Titanic”.
Vi snek oss langs Lillehjertøya i et nokså bedagelig tempo. Temperaturmåleren gikk umiddelbart rett i blodrødt, og holdt seg der den timen dette maritime eksperiment pågikk. Motorkassen ble åpnet opptil flere ganger i kvarteret, men ingen glødende jernkonstruksjoner var å se, så det ble spekulert i at her hadde termostaten røket? Eller selve instrumentet? Eller føleren? Eller alt?
Vel ankommet Paradisbukta var tiden inne for en del manøvreringstekniske øvelser. Det ble slått fullt akterut i maskinen, men båten rikket seg ikke! Det var ikke før jeg i desperasjon kastet meg over hendlene og peiste på med 3000 omdreininger i minuttet, at Hortensnekka begynte å sige bakover. Rolig først, og deretter i et akselererende tempo til den nesten stod med hekken i været og skalv av turtall og raseri. Vår fremtidige ankomst båthavna begynte etter hvert å anta dimensjoner som en helaftens skrekkfilm.
Men den som øver, får teken. Det var ikke en kjeft å se på havet, kun noen smekre seilbåter som danset seg rundt noen gule bøyer litt ute i horisonten, og de var for langt unna til å bivåne snekka der den svirret rundt som en full mann på vei hjem på klarholka. Ellers er jeg redd de hadde styrtet til unnsetning alle som en. Det var på tide å komme seg til kai.
Rett før fyrlyset på enden av Lillehjertøya antok motorlyden en noe anstrengt tone. Turtallet falt dramatisk, farten likeså, og med 900 skadeskutte omdreininger nærmet vi oss et flanerende folkehav. Det var på tide å demonstrere hva man hadde lært i reverseringen- og manøvreringens kunst.
Med lette vinger, og hjertet langt opp i halsen, snek vi oss inn. Hvis man kan bevege til vanns i en sekstendels knop, så var det det vi gjorde. De siste ti meter tok like mange minutter, og med et umerkelig dunk lå vi helt i vater med brygga. Ingen av mine forfedre kunne gjort det bedre. Det var på tide å oppsummere inntrykkene.
Varm motor, fallende turtall og spaker som stod nesten i stein. Og hva ellers? Med en sørgmodig tanke til de fremtidige feriepenger, var det å begynne å pepre Jakhelln Båt med maydays. Jeg tror jeg ringte to ganger hver dag, til en overgitt verksmester endelig presset meg inn i et tettpakket skjema, og lovte oppsett klokka 08.00. - På torsdag, og vær presis. Vi har båter i kø.
Jeg har jo sett denne merkelige maskinen de tøffer rundt med ute på området hos Jakhelln. En slags overdimensjonert høyhest med to svære bukgjorder. Der millioner i tre og plast dingler mellom hav og havari. Nå var det min tur. Mannskap var rekvirert, og etter litt fomling seilte vi inn i høyhestens favn.
Og opp av vannet kommer et bilde verdig Theodor Kittelsen. En overgrodd monstrositet som ikke hadde sett annet enn saltvann på over to år. For under buken åpenbarte seg et marinbiologisk mangfold helt på høyde med det Høgskolen driver på med i Mørkvedbukta.
Grønne alger og brunt tang. Masse sleip guffe. Ei lita sei-jukse med tre gummimakker rundt propellakslingen. Fire kokinger med blåskjell til seks personer, og det hesligste av alt; kondomstore sjøpølser som klasket i bakken med en lyd som var de nettopp fylt opp av et majestetisk ejakulat. Jeg holdt på å spy over høytrykkspyleren, mens kranføreren fikk bekreftet det han allerede visste; vår tid som sjøfartsnasjon er definitivt over.
Så her ligger jeg da. All levende djevelskap er borte, men det er ikke fire tidligere eieres bunnstoff. Det lyser mot meg i grønt, blått, sort og rødt. Og hvordan jeg skal få vekk disse sentralafrikanske flaggfarger, skal jeg nok få rikelig tid til å finne ut av. Det mangler ikke på velmenende og kunnskapsrike båteiere på stedet.
Motormessig har jeg for lengst krøpet til korset. En langs ønskeliste er fremført på lekmannsvis til en ytterst tålmodig verksmester, og hvis lykken og pengeboka står meg bi, vil stabelavløpningen skje i en ikke altfor fjern fremtid. Og i lett euforiske stunder ser jeg det for meg:
Nu glider Baaten mot Skjærgaardsøen,
En Ø i havet med grønne Strande.
Her lever Blomster for ingens Øine,
de staar saa fremmed og ser mig lande.
Når regningen ligger på bordet er jeg redd for at jeg kommer raskt til bevissthet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar